Rock!

Pene mennesker

Og det finnes en type mennesker av det pene slaget som ser ut til å være oppslukt av seg selv. De er fine i utgangspunktet, men bruker timevis på å pynte seg foran speilet for og bli enda penere. De er til enhver tid opptatt av hvordan de tar seg ut, de vil ha pen kjæreste og pene venner, ikke spør hvordan jeg kommer inn i den rekken. Det er nok tilfeldig, eller kanskje det er greit å ha en stygg venninne for å skinne enda mer?

Nå sier jeg ikke at noen av mine venner er ensidige vesener, for det er selvsagt andre egenskaper som gjør at vi finner sammen. Det at noen er forfengelige i dag er ikke så rart. En gang i tiden hadde jeg alltid et nytt antrekk klar og brukte mye tid foran speilet, jeg tok meg i det selv, spurte meg selv om jeg ville være den jeg var i ferd med å bli og gjorde en totalomvending. Jeg kom frem til at det slukte meg, jeg mistet vesentlige ting og det samholdet enkelte jenter finner i sin forfengelighet angikk ikke meg, jeg vil ikke være en del av den verdenen, hva i alle dager skal vi prate om, maskara? Det siste innen underlagskremer? Hvordan gjøre leppene store og blanke for å virke fristende og uimotståelig for menn?

Jeg er ganske blank på sånt, det hender jeg lurer og da er det greit jeg kjenner noen jeg kan spørre, likevel er jeg glad jeg slipper og gå rundt å tenke på dette. Jeg gjorde saken enkel; Jeg ordner meg ut av deres ranglister og spaserer ved siden av. Jeg har funnet ut at man verken trenger å vite hvordan en dekorerer lepper eller legger underlagskremen jevnt for å få pult. Og hvis det var slik at noen ikke vil ansette meg fordi jeg ikke er pen nok, ja da vil jeg vel ikke ha jobben for faen!

Men likevel, jeg er i omgivelser hvor det presser på fra alle sider, folk sulter seg til døde, folk får utdannede mennesker til å kutte opp kroppene deres for å fylle den med gift og bruker mer enn gjerne fem timer foran speilet før de er klare for å gå ut om kvelden og det er ikke fordi de er stygge, talentløse eller dumme. Noen kan rett og slett ikke tenke seg en verden foruten og når jeg tenker etter, klarer jeg ikke helt å forestille meg det jeg heller.

Da er vi oppe i hundre blogger på lista

Uimotståelig…

For å være uimotståelig må du være uoppnåelig.

Kanskje det stemmer, en kan ikke alltid få det en vil ha, og kanskje en nettopp derfor føler at en ønsker det enda sterkere? Jeg har selv slettet tekstmelding etter tekstmelding fra en person som av en eller annen grunn vil meg noe.

Gå vekk, du er ikke interessant, tenker jeg lei og irritert. Jeg lurer på hva i alle dager er det han vil meg? Får jeg et nei, viker jeg unna, hvorfor er ikke alle sånn? Jeg avviser ikke bare for å gjøre meg kostbar.

Jeg husker en fortelling om en mann som hadde tilgang på alle kvinnene han ønsket, de nøt hverandres selskap og beveget seg videre. I skyggene var det en kvinne som aldri fikk hans oppmerksomhet, hun pinte seg selv med å observere hans omgang med stadig nye elskerinner.

Hun var ulykkelig for hun ønsket å være mer for han enn hva disse kvinnene var. Hun ønsket et monogamt kjærlighetsforhold til denne mannen, men han så henne ikke en gang. Så fikk hun rådet, hun måtte gjøre seg utilgjengelig, uansett hvor mye hun ville og ønsket seg han, skulle hun aldri la han røre henne.

Omstendighetene gjorde at de var overlatt til seg selv langt fra andre mennesker, det ville vært naturlig for to mennesker som var tiltrukket av hverandre å finne sammen, men likevel lot hun han ikke røre seg. Og slik gikk det til at de sov side om side natt etter natt uten å berøre hverandre.

Og det virket, han ble vill og gal etter henne, som en logrende hund. Hun ble et mysterium, et som skilte seg ut fra de andre, noe opphøyet og uoppnåelig. Han ble hodestups forelsket. Hun ventet tålmodig til det riktige tidspunktet og fikk sin mann til slutt.

Møkkakjerring sier jeg. Eller burde jeg kanskje synes synd på sånne? Noe så kjedelig! Tenk all den tiden hun kunne brukt på å treffe mennesker, brukte hun utelukkende med å omvende en ikke-monogam nitrist mann ved forvandle seg selv til en slags gavepakke.

Jeg vil ikke ha en gavepakke, hvorfor er det så attraktivt? Gjør han seg kostbar så gidder jeg ikke.

Jeg hadde antageligvis vært en av de mange tilgjengelige damene, fått mitt og beveget meg videre. Jeg trenger ikke å være fortryllende og uimotståelig for å få orgasme. Og den store kjærligheten som alle snakker så flott om, vil jeg antageligvis ikke oppdage før etter mange positive opplevelser(/orgasmer) med et menneske.

Nei, ikke hør på moralen i slike historier, det gjelder å ta for seg, forsyne seg av godene om man kan, hvis ikke kan man risikere å bli veldig skuffet senere på grunn av urealistiske forhåpninger.

Verden går ikke etter mitt hode

Jeg er en av dem som liker gruppearbeid, stort sett kommer det noe konstruktivt ut av det, og ingenting er bedre enn å finne mennesker jeg fungerer kreativt sammen med. Det er ikke alltid like lett og vi er gjerne forskjellige , men her om dagen klarte jeg ikke å begripe hvordan enkelte tenkte.

Jeg kom med et forslag, jeg vil skape noe som lager en motvekt til pornoestetikken som man får trykket i tryne hver dag. Jeg er en av de få som ikke er spesielt begaistra for sånt, jeg kan ikke alltid velge hvor blikket mitt skal gå og jeg ser ingenting oppbyggende ved bildene jeg ufrivillig får servert. Jeg tror de skader meg mer enn jeg selv begriper.

Jeg sier; La oss late som reklamebransjen ikke var så konvensjonell og fant ut at de skulle servere oss litt mer oppløftende bilder. Tenk om de ikke var en ansamling kynikere som elsker å tøye grenser og hele tiden tester ut hva vi tåler bare for å skaffe oppmerksomhet rundt et produkt. Hadde et menneske gjort tilsvarende ville man ansett vedkommende som en psykopat.

Vi kan late som at vi har nådd et metningspunkt og at derfor kom trendene til å snu, at flere enn meg ønsket en stor og utbredt motvekt til dette, hvordan vil da trendene og estetikken i ukebladene se ut?

Tenke tenke, interessant spørsmål. Entusiasmen griper meg, dette vil vi jobbe med. Rent tankeeksperiment så klart…

Men så kommer svaret; «Jeg tror vi må se tilbake til femti tallet, da var kvinner kvinner, vi kan for eksempel bruke Marilyn Monroe som ikonet for nåtidens kvinner…»

Hæ?

«Ja ja!» istemmes det, «så kan vi kjøre på med masse blondt hår og knallrøde lepper og….» Og så floket alt seg til.

Ikke noe galt med Marilyn Monroe, men vi snakker om et motvekt her.
Her er et bilde av Marilyn Monroe og her er en ikke så altfor gammel undertøysreklame.

Om man på død og liv skal ha et ikon, satser man heller på denne dama, så kjører man det heller derfra.

Men jeg kom ingen vei, verden går ikke etter mitt hode.

Kontaktlinser

Du kødder ikke med kontaktlinsene for da kødder de med deg og det er ikke noe moro!

Etter en slitsom og meget ubehagelig regnbuehinnebetennelse lærte jeg en gang for alle at linsene skal ut før jeg legger meg, samme hva, uansett! Om jeg er på festival, nachspiel eller ute i ødemarka. Jeg sover ikke med linser, de skal ut av mitt øye og renses.

Dette har til og med fulle Ida fått med seg. Men i uklar tilstand er det ikke alltid jeg finner ut av hvor de skal plasseres. Dette har jeg nevnt før, men det kan gjerne repeteres. En morgen fant jeg kontaktlinsene i en sjampokork. Nei, jeg hadde ikke brukt den som et lite beger, jeg hadde åpnet den vesle klaffen på toppen og lagt linsene mellom der man knepper igjen og helt linsevannet oppå der igjen. Trenger jeg å nevne at den ene kontaktlinsen var gjennomhullet og totalt ødelagt dagen etterpå.

En annen morgen våknet jeg og så at linsene badet i en slags grøt, da hadde jeg like gjerne puttet en pinex i linsevannet. Oppfinnsomt, jeg overasker stadig meg selv. Mye mer kreativt enn å legge dem direkte på stuebordet eller i vinduskarmen. Men uttørkede linser kan fikses på et vis, de får kanskje ikke den samme vitaliteten, men blakk er blakk, og det er årslinser vi snakker om her.

Denne gangen har jeg fulgt alle regler, ikke gjort noe tull i fylla, de har ikke antydning til gromsete flekker eller hakk, de er nesten nye, likevel ble jeg angrepet av dette røde uappetittlige jeg ikke helt hva er. Misfornøyd nå.

En måte å skaffe nye lesere på?

Han var yngre enn meg, pen og se på, og stemmen hadde en fin klang når han snakket, jeg var betatt.

I løpet av samtalen forsnakket han seg, han hadde sjekket ut på internett hvor mye jeg tjente. Beklager lite å hente her, men da visste han i det minste at man får ikke en gratis fyll av meg i hvert fall.

Dette er ikke den eneste som har søkt etter meg, for plutselig mottar jeg en email; «…Jeg lover ikke å kjøpe blomster til deg mer!…» Og jeg blir nesten litt flau. Det var jo en hyggelig gest, selv om vi var fulle og hadde forvilla oss på Karl Johan.

Hvordan kunne jeg vite at vi kom til å se hverandre igjen?
Jaja, det var jo også en måte å skaffe seg lesere på. Ser jeg en ny tendens her? Blir jeg nødt til å forholde meg til de som ikke behersker norsk eller ikke vet hva internett er?

Jeg lurer på hvordan det er å lese om seg selv ufrivillig inkludert i en blogg. Heldigvis er jeg snill, jeg pakker det inn i bomull og tåke. Jeg vil jo ikke folk jeg liker noe vondt.

En ren maktdemonstrasjon

Når jeg ikke klarer å forklare handlinger eller ord, blir jeg tvilende. Når noe er gjort tilsynelatende uten motiv, blir jeg forvirret. Jeg resonnerer, men uansett hvordan jeg nærmer meg problemet så faller det sammen, ingenting stemmer.

Jeg synes det er vanskelig å forholde meg til motivløse handlinger eller rene maktdemonstrasjoner, det får meg til å stille spørsmål ved min eller andres virkelighetsoppfatning.

Dette har ikke noe med behov for orden og rutiner, det er ikke den slags system jeg leter etter. Jeg vil bare ha en forklaring fordi det er lettere å forholde seg til noe man kan forstå. En kan gjøre de mest grusomme handlinger og som oftest kan det forklares.

Alle mennesker har ikke de samme grenser, mange forstår ikke en gang at grenser eksisterer. Folk som begår planlagte ugjerninger har en forestilling om at det de gjør er riktig at de har rett til å tråkke over det som trengs for å få det de mener de har rett på. De har rettferdiggjort misgjerningen og må endre radikale innstillinger for å kanskje komme til en slags erkjennelse. Det er når man er uaktsom man angrer mest, da er det vanskeligere å rettferdiggjøre det etterpå, kanskje også fordi det en har gjort strider i mot alt vedkommende tror på.

Av og til er det jeg opplever så absurd at folk har vanskelig for å tro meg, dermed begynner jeg selv å tvile. Det er alltid en sjangse for at jeg overdriver, projiserer mitt over på andre, at mine opplevelser er resultatet av en fantasi og fascinasjon for det surrealistiske, tråder trukket ut av drømme over i hverdagen. Men dagene mine har aldri vært grå, de har vært mørke, de har vært strålene, men de oppleves sjeldent som kjedelige. Jeg føler ikke noe behov for å spinne dramaer i mitt eget hode.

En mann kommer inn i butikken og spør om hvor mye en kjole koster, han repeterer det samme spørsmålet mange ganger og jeg spiller med og svarer, men midt oppi alt dette begynner jeg å gruble;

Hva er det han vil? Jeg ser han i øynene og merker han er kald og beregnende; Han vet nøyaktig hva han gjør. Han observerer hvordan mitt ansiktsutrykk endrer seg fra forundring, irritasjon, til frustrasjon og helt til sist blir usikker og redd.

Jeg blir enda mer frustrert fordi jeg vet at dette tilfredsstiller han, det er reaksjonene mine han vil ha. Jeg er glatt, jeg stritter i mot, jeg krangler, blir sint, men om jeg er seig er det bare bedre. Han vil se hvordan jeg påvirkes og få meg til å tvile på meg selv, å kanskje gi meg over, vinne en kamp jeg i utgangspunktet ikke forstår hensikten med. Det føles nedverdigende, og det er nettopp derfor han gjør det. Men hva har han å vinne på dette?

Rett som det er ser jeg mennesker som gjør ting kun for å teste ut andre. Dette er noe av det mest usympatiske jeg vet om, om det fysisk eller psykisk, ille er det.

For meg er en tilsynelatende motivløs handling en ren maktdemonstrasjon, for det eneste man har å oppnå med det er å krenke et annet menneske. Javel, vedkommende er liten og har et ynkelig ønske om å vokse seg større.

Det beste man kan gjøre er å ignorere dem, ikke se deres eksistens, for det å reagere er likestilt med å fore deres ego. De har åpenbart ikke fått med seg alt de trenger hjemmefra, men jeg klarer ikke å synes synd på dem. Jeg vil ikke slippe dem inn eller la dem krype under huden min, men det er helt utrolig hvor langt en mann er villig til å gå for å få et overtak.

En mann av dette kaliber puster meg i nakken og det er et helvete. Han er hva jeg kaller en misogyn skapning, ikke av verste sort, men ille nok.

Et brev fra en reisende eks

Jeg lurte på hvorfor han skrev til meg. Små ord om ingenting, om venner, om fyll, om band han festet med og hvor han hadde tenkt å reise neste gang. Også håpet han det gikk bra med meg da, i hvert fall litt bedre enn før.

Han var i ferd med å oppdage at vennene rundt om i verden begynte å bli utrivelig voksne. Han beklaget seg over at flere hadde fått barn og det var ikke planlagt som vanlig.

Du er vel ikke gravid? Håper virkelig ikke du er gravid! Føyet han på.

Før han dro hadde jeg forklart han at han desverre måtte bli hjemme og bruke alle sparepengene på bleier og barneklær i stedet for alkohol. Jeg sa at prevensjon som kjent hadde en tendens til ikke å virke. Selv synes jeg at jeg var veldig morsom og lo godt.

Han ble helt hvit i ansiktet; «Det der kødder du ikke med!»

Han ville aldri være i stand til å stikke av fra et barn selv om han aldri så mye ønsket, det ville ødelagt livet hans.

Vel det var jo søtt, tenkte jeg, en dugelig alenepappa om man skulle være så uheldig. Følte han seg snill fordi han aldri ville stukket av, var det noe han oppriktig mente og frustrerte seg over? Andre menn ser ut til å stikke av fra sine barn, men kan jeg?

Kanskje farsfølelsen bobler inni han, kanskje han dypt inni seg føler en omsorg han ikke klarer å vente før han kan velte ut over den første og beste trengende skapningen?

På samme måte spør jeg meg spørsmålet; Damer flest ser ut til å bli hos sine barn, men kan jeg?
Heldigvis slipper jeg å forholde meg til sånt, men joda, hyggelig brev… Jeg burde absolutt svart at jeg var gravid siden han var så omtenksom å spørre, men jeg er redd han ikke vil synes det er like morsomt.

Et dilemma

Jeg kjenner han ikke, men vet han ga en jeg kjenner herpes, med vitende vilje; Han ”glemte” å nevne det! Han sto i baren, der var han i en intens samtale med en ny dame, burde man gi den uvitende et hint?

Mitt bekjentskap vil ikke like at man legger seg oppi hennes saker og sladrer om hennes eks som er smittebæreren av denne heslige sykdommen.

De var ute av syne før noen fikk anledning til å si noe.

For en drittsekk, man burde publisere bilder av sånne.