En bjørnetjeneste

Jeg har en veldig morsom venn, det er en del ord og utrykk han ikke riktig har fått med seg.
Lenge trodde han at uno betydde null, så han gikk rundt og sa ”uno problemo” og mente at det ikke var noe problem. Her om dagen ba han meg gjøre han en bjørnetjeneste. Nei kjære venn, en bjørnetjeneste er ikke en ekstra stor tjeneste.

Portfolio

Da har jeg forsøkt å sette sammen en slags portfolio, det var ikke lett for jeg er dårlig til å dokumentere det jeg gjør, og jeg må fortsatt forsøke å samle inn bilder. Dette for eksempel er ikke et photoshop arbeid, men en film som gikk til helvete, og likevel det beste bilde jeg fant av byporten juletreet.

Ellers vurderer jeg en tur til Paris, det er en messe jeg vil få med meg, men har aldri reist alene før. Så snakket jeg med en venninne som blant annet har vært i Syria uten følge, dessuten reiser blinde folk verden rundt alene, jeg vil føle meg feig om jeg ikke tar turen.

Plagsomme mennesker

Det var sommernatt og vi ruslet ned mot Grønland, vi endte opp i en toetasjes leilighet på Tøyen. Stuen var opplyst av stearinlys og vi gikk på alkoholjakt i alle skap. Det var godt å være hos andre, fulle og uansvarlige. Lysene sto så nære gardinene, vi kunne bare dytte svakt og flammene ville gripe fatt i det skjøre stoffet, hadde han tenkt på det?

På et tidspunkt begynte de å rotte seg sammen mot meg. Atter en gang viste min venninne en av sine dårlige sider, hun fulgte alltid den som hylte høyest i flokken, hun sa ofte det hun trodde høres kult ut. Jeg foraktet henne for denne svakheten og jeg gjør det fremdeles. Hun var av det slaget som repeterte det jeg hadde sagt i andre anledninger, flere ganger hadde jeg hørt på at hun siterte det jeg hadde fortalt henne ordrett til andre, hun hadde ikke en gang forsøkt å legge til noe selv. Vi tar alle fra våre omgivelser, men hun var en tyv, for hun ga meg aldri noe tilbake.

Der satt hun fullere enn meg, en mann holdt hånden på låret hennes, kanskje han var over hele henne allerede. Både jeg og han visste hun hadde forlatt all vurderingsevne, hun hadde ingen forstand.

Jeg forlot dem, jeg brydde meg ikke hva som skjedde med henne videre. Jeg var tung i kroppen etter en lang natt, det lysnet. På et tidspunkt trodde jeg at jeg hadde låst meg inne i kjelleren, jeg aner ikke hva jeg hadde der å gjøre i utgangspunktet og var lykkelig da jeg endelig fant veien ut. Det kunne blitt lang og kald venting.

Det var tungt å gå. Gang på gang ble jeg stoppet, jeg aner ikke hva de ville, jeg gikk store omveier rundt. Og på et tidspunkt ble jeg sittende å vente, kanskje trikkene ville begynne å gå snart? Det var allerede lyst og det var på den tiden da det eksisterte åpne utesteder nesten hele natta. Noen solgte bare vann, små krus til ti kroner.

Jeg satt, her skal jeg sove, tenkte jeg, men fant ut at det lot seg ikke gjøre. Hver gang øynene mine skled igjen ble jeg avbrutt.

– Hallå! En mann snakket til meg, han hadde mye å fortelle, man kan la være å svare, si høflig i fra, be dem gå, dra til helvete eller flytte seg.

– Du kan ikke være gammel! Sa han, denne karen var kanskje 25 år eldre. Han hadde tilbragt natten på smuget og fikk meg til å tenke på den gamle gamle mannen som tilbød meg penger hvis jeg ble med han på hotellet da jeg var 13 år. Jeg stirret på han som ga de pedofile et ansikt, så de er altså mennesker? Hadde han en familie et sted? Jeg var hakket mer kvalm enn da jeg leste Det Nyes anbefale Lolita som pirrende erotisk litteratur.

Og dermed kom enda et minne. Jeg satt på Frognertrikken på vei hjem. Jeg var tolv år, og har alltid gått hvor jeg vil og gjort som jeg ville, klokken var syv på kvelden og jeg hadde vært i byen og handlet julegaver. Og for å fortelle historien kort, kan jeg bare si at trikken var tom, det kom en voksen mann inn og klådde på meg. Jeg så på ansiktet hans, klamt og anstrengt, ble forvirret, lurte på om han var klar over hva han gjorde. Jeg var for liten til å vite hvordan jeg skulle reagere, skulle jeg si noe til mannen? Hadde jeg i det hele tatt noe jeg skulle sagt?

Jeg rev meg løs, i dørene var i ferd med å lukkes seg, jeg smatt ut og stirret inn gjennom vinduet på vedkommende som satt igjen da trikken skled videre.

Denne gangen var jeg eldre, det satt en person ved siden av meg og sa ukvemsord. Han snakket om sitt lem og hvordan han ville like å ta meg. Alt jeg hadde gjort var å sette meg på en benk tidlig om morgenen. Det var intet tiltalende ved han, hva tenkte han i dagliglivet? Følte han ikke at han gjorde noe galt? Hva rettferdiggjorde hans slibrige verbale angrep? At jeg gikk i feil klær på feil tid? Hvilken tid var det i så fall riktig for meg å være ute på, og hvem avgjorde hva jeg skulle ha på meg?

Hva hadde denne mannen der å gjøre? Hvorfor var han ute å gikk så tidlig en søndagsmorgen og kledde seg som han gjorde? Burde han ikke holdt seg hjemme når han åpenbart ikke klarte å kontrollere fylla?

Han virket plutselig truende, jeg stirret rundt meg, mennesker spaserte forbi som om alt gikk riktig for seg, akkurat som om vi satt i en vanlig samtale, som om han ikke truet med å forgripe seg på meg i det hele tatt.

Er det sånn de ser ut? Tenkte jeg igjen. Han så vanlig ut, normal kroppsbygning, normalt utseende, snart førti år og skilte seg ikke ut på noe vis. Jeg ba han kutte ut, noe hadde jeg allerede gjort flere ganger før, og jeg var i ferd med å bli panisk. Jeg hadde også flyttet meg en gang og han kom etter.

– Du ser på meg som om jeg skulle vært en voldtektsmann!

En skal ikke vise frykt, det smitter over. I det han ante det ubehaget jeg følte, ble han rasende for i hans verden var det han som var den fornærmede, ikke jeg. Det var jeg som var den onde anklageren til tross for at jeg ikke hadde tenkt voldtekt før han nevnte det. Jeg visste han var en mann med truende ubehagelige ord, men det var nok alt, likevel var jeg usikker på om det var mulig å forlate plassen alene uten at han fulgte etter. Han hadde allerede forflyttet seg etter meg en gang, derfor var det godt å se den blå bytrikken runde hjørne, jeg trengte ikke å forholde meg til han mer, noe jeg aldri hadde trengt i utgangspunktet. Han hadde ingenting der å gjøre.

Tenk, man kan gjøre hva man vil, gå hvor man vil, men så kan man det ikke likevel fordi det alltid kommer noen og skal ødelegge.

Snill pike?

Flere ganger har jeg tatt meg selv i en situasjon som jeg finner ubehagelig, likevel har jeg oppført meg forsiktig for ikke å tråkke over hans grenser eller såre noen. Jeg liker å kalle det taktisk, derfor vrir jeg meg heller unna forsiktig, men sitter likevel igjen med en ekkel følelse av at jeg ikke kan ta igjen eller får sagt i fra. Så får jeg høre fra andre:

– Du må jo si i fra, du kan ikke la sånt skje.

Det er ikke annet enn provoserende og naivt. Jeg har erfart at ting forverres med klar tale, at ingenting blir bedre. Om noe ubehagelig skjer er det ikke alltid noe man lar skje. Å si i fra kan hjelpe, men det finnes mennesker som ikke ser grenser, eller ikke vil se dem. Disse skal man ikke bryne seg på, en skal ikke bruke timer på å forklare dem rett og galt, jeg er ingen oppdrager, jeg har nok med meg selv. Det beste man kan gjøre er å skufle dem bort så fort som mulig.

Og hva gjør man egentlig når det å si i fra ikke virker? Jeg nekter å gå med på at jeg lar det skje, det er ikke min feil.

Prevensjon

Jeg hører og leser støtt og stadig at vi har bedre prevensjonsmidler enn noensinne. Kanskje det er bedre enn før, men jeg er fortsatt ikke fornøyd, faktisk langt derifra.

La meg se på hva som eksisterer, som singel er vel kondom eneste alternativ, et nødvendig og kjipt onde, ingen garanti for noe, men langt bedre enn ingenting. Om man er riktig uheldig kan partneren likevel gi deg herpes, men det er ikke så utbredt, folk er likevel villig til å ta den risken. Kondom hjelper også mot andre uønskede ting, som Aids og babyer og sånt, med mindre den sprekker da, gjelder å kunne tre den riktig på.

Videre finnes det pessar, det har jeg ikke så mye kunnskap om, kanskje ikke det mest praktiske i verden, men jeg begynner å lure på om det likevel er bedre enn alt som kødder med hormoner. For er det noe jeg er skeptisk til er det hormonelle metoder. Om noen hadde klart å innbille meg at kokain hadde fungert som prevensjon, ville jeg tatt det fremfor p-piller.

Jeg merker bare de små konsekvensene, det snur verden rundt og gjør det meste ukomfortabelt, jeg mister alt perspektiv og det blir mørkt. Og hvor interessant er det da med sex?

Å! Kan jeg bytte merke? Hvor mange ganger og hvor mye? Dette går utover hverdagen på en meget ubehagelig måte og i tillegg har jeg jo ikke lov til å klage, for det er jo ”liksom bare noe som hører med…” Jaja, minipiller og P-sprøyte. Tenker jeg vil sette en sprøyte som varer i tre måneder når jeg har så dårlig erfaring og minipillen vil for meg være like sikkert som ikke noe, da det krever rutiner, og igjen var det dette med hormoner.

P-ringen, p-plaster, hormonspiral… Kanskje en hormonspiral? Jeg er sterkt i tvil. Hmm har det kommet en østrogenfri pille? Det vet jeg ikke så mye om, det er ganske mye å sette seg inn her, men det minner meg på at en jente jeg kjenner gikk på P-piller en stund og kroppen hennes sluttet og produsere østrogen. En annen gikk opp 20(!) kilo, noen ekstra kilo gjør kanskje ikke noe, men når det går over i det usunne sier det seg selv at det ikke er bra. Selv har jeg jo bare merket små konsekvenser, og det var ille nok.

Og ja spiral, min favoritt (ironi). Den settes inn og man kjenner nesten ikke at den er der… For to ukers blødning i måneden er jo ikke hemmende i det hele tatt! Jeg lå der forsvarsløs klar for en abort og hadde nettopp pustet inn lystgass da legen spurte:

– Skal jeg sette inn en spiral med det samme?

Klart, det virket som en god idé. Siden har den vært der og ingen har kommet med noen bedre forslag. Og nå vet jeg hva det vil si med menstruasjonssmerter, jeg som alltid så høy på pæra har sagt at det er ikke så ille da. Jo det er visst ille og man skal jo ikke klage for det er jo bare sånn det er…

Så hva sitter man igjen med da? Sterilisering, jeg faller stadig tilbake på det samme. Det er bare trist at det koster så mye.

Jeg skulle ønske det fantes noe menn kunne ta, en liten pillekur, hva som helst, bare det ikke plagde meg. Men så kan man jo ikke alltid være sikker på om han tar pilla si og da er man jo like langt.

Åja heh, avholdenhet ja, er det et alternativ? Ha ha ha!

Mer info her

Hei!

Annonsen jeg aldri sendte ut, kanskje jeg burde?

Jeg vil gjerne ha en bolig, en hybel større en ti kvadrat til firetusen. Jeg vil bo et sted hvor noen ikke tror de har en overordnet stilling og hvor en mann ikke referer til sin penis støtt og stadig (en gang er altfor mye og jeg gir faen i om den er stor, helvete heller!). Jeg vil bo et sted hvor jeg kan ta med mine venner på mitt rom uten å måtte redegjøre hva vi driver med. Jeg vil bo med mennesker som forstår at det er mulig å treffe menn uten at vi er kjærester. Jeg vil bo med noen som forstår at det jeg gjør ikke angår dem bare fordi vi bor i samme leilighet eller deler samme gang, noen som ikke kommer med trusler eller banker og røsker i min dør.

Jeg oppfatter slike ting som ren sabotasje av mitt liv da jeg ikke har tid til å springe rundt på visninger til løgnaktige hybelannonser som gang på gang skriver på sitt eget udugelige språk. Aller helst vil jeg nemlig gjøre det bra på skolen og bruke pengene mine på en utenlandstur og ikke et forbanna flyttelass.

Er du et pothode, helt greit for meg, bare hold rotet og ståket for deg selv, og ikke driv med dealing i nærheten av mitt territorium, jeg er ikke interessert i å bli innblanda i noe tull. Jeg skal ikke en gang klage hvis du har helt forferdelig musikksmak, bare du er grei og ha med å gjøre.

Jeg røyker ikke, og det er greit med røykfri sone på kjøkken og bad, ellers kan folk gjøre hva de vil på sine rom og i stua, jeg kommer mest sannsynlig til å oppholde meg på rommet med mindre det er veldig jovialt der, da kanskje jeg stikker hode frem.

Ellers ønsker jeg å bo sentralt, jeg er ikke spesielt huslig, men lover å rydde opp etter meg, tørke smuler og vaske gulv. Jeg er nesten desperat, men det er ikke dermed sagt at jeg betaler firetusen pluss strøm og internett for et bittelite kott eller bosetter meg på Holmlia, et sted går grensen.

Vet du om noe, send en email til andrine på start punktum no.

PS. Nei, jeg gjør ikke husarbeid eller steller i noen hage for avslag i prisen, det får man gjøre sjøl!

(Nå tipper jeg folk blir sjarmert!)

EDIT: Dermed ble jeg lovet en egen hybel helt for meg selv med eget kjøkken, egen inngang og eget bad! Jeg trenger ikke å sjarmere noen!

Fragmenter

”Hva er det du tenker på?” For et spørsmål, hva skal man egentlig svare?

Vegger pakket seg rundt meg, der var ganger korridorer, åpne haller og kontorer. Der var svømmebasseng og det var mat, men ingen kroker å gjemme seg i, det var alltid et blikk å møte. Jeg ville ikke vite hvem disse stakkars menneskene var, jeg ville ikke være et stakkars menneske. Jeg kunne sitte innelåst på rommet hele kvelden, men på et eller annet tidspunkt måtte jeg ut, hilse på folk, i hvert fall noen av dem.

En dame på bussen hadde en stemme med heliumklang, hennes hår var pistrete lyst, nesten hvitt, samlet i en fontene på hodet. Kjæresten virket dobbelt så høy, halvlangt hår i etasjeklipp og caps, et overprodusert hodeplagg ingen burde bruke. Jeg lurte på om de virkelig eksisterte, eller om noen hadde klippet dem ut av en tegneserie. Samtidig forsøkte jeg ikke å le da mannen ovenfor ropte: ”Åh dra meg i balla!”

Det var vanskelig…
”Dra meg i BALLA!”
… å fullføre…
”dra meg, dra meg..!”
tankene…
”dra meg i balla for pokker!”
… jeg visste ikke lenger
”Ballaaaa!!”
…hva jeg tenkte på. Jeg hadde bare behov for å le. Som da damemannen ankom butikken, en man som visste å sette ord på sine tanker.

Jeg gikk langs veien, det var vår og jeg husket ikke lenger blomsternavn, natt og dag, smørblomst, prestekraver… Hmm nei det gikk dårlig, det der var mest vanlig, de vokste overalt, ostekjeks? Hmm ja, ostekjeks var det, et skikkelig teit blomsternavn, dessuten klinger det ikke riktig. Jeg begynte å le. Man skal ikke le når man er alene og jeg gjør det hele tiden. Hundekjeks var det, ikke ostekjeks.

En gang lekte vi lengsel, vi gjemte kattunger rundt i leiligheten. Mor hveste surt, vi var for små til å forstå. En time senere fant jeg en forkommen liten pus under en pute i sofaen, der pep den stille for seg selv, nesten klemt flat blant voksne kropper, det begynte å demre for meg hvor skjørt det lille dyret egentlig var. Som da kyllingene var i ferd med å drukne i grøten. Jeg synes bestandig det var så ekkelt å finne små nebb, antydninger til klør, en nesten utviklet kylling i egget. Maten ble ikke det samme etterpå, som om jeg fryktet å finne et gjennomstekt lite nebb i pannekaken.

”Hva slags diagnose har du?” Jeg så på mannen, han var alvorlig. Jøss, tenkte jeg, er det sånn dere konverserer her? Jeg tror ikke jeg har lyst til å delta i samtalen. Skulle jeg late som jeg ikke kunne prate?

En gang møtte jeg opp på et bryllup fyllesyk og kvalm. Jeg hadde drukket rødvin hele natten og var ikke klar for sentimentalitet fra alle kanter. Hver gang jeg ble spurt om hva jeg drev med, hadde jeg en ny historie. Jeg studerte både sosiologi (det var det første og dummeste jeg kom på) og idefaghistorie, jeg jobbet med grafisk design og var webdesigner, egentlig skulle jeg bli klesdesigner. Jeg jobbet for tiden fordi jeg skulle spare penger til å reise. Men jeg gjorde ingenting og jeg lurte på om søknadsfristen var i ferd med å gå ut. De hadde vel ikke tilfeldigvis mer champagne til overs?

”Eh, diagnose?” Bare for litt siden hadde jeg lent meg mot gelenderet og vinden rev i håret. Jeg var på Oslofjorden og følte alt annet enn klaustrofobi. Jeg burde begynne å reise mer, alene, kanskje til Paris, jeg vil stå på toppen av Eifeltårnet på en klar dag og se hele byen.

”Hva er det du tenker på?” Spurte han igjen.
”Eh, ikke noe” Løy jeg.

Mmm pupper…

Jeg satt på asfalten, lente meg mot en betongvegg, fikk solen i ansiktet og forsøkte å late som jeg ikke befant meg på en parkeringsplass. Jenta ved siden av meg fyrte en røyk og jeg aner ikke hvordan vi kom inn på temaet, men vi prata altså om pupper.

Så måtte jeg spørre; ”Hvordan er det egentlig å ha disse implantasjonene?” Jeg ville vite alt, er det hardt, føles det annerledes? Hvordan kjennes det ut når noen tar på dem? er det sårt, smertefullt, ømtålig? Veier det mye, er det tungt å dra på?

Det føltes annerledes, men det gikk fint å ligge på magen, først fungerte det dårlig, men det ble bedre. Det var veldig ømfintlig og det så ikke ut til å gi seg, det var smertefullt i begynnelsen, hun ble fullstendig handikappet den første perioden. Det var en del kilo i hver pupp. Jeg måtte medgi at jeg aner ikke hvordan det føles å dra på noe ekstra fettvev. Hun sa hun hadde operert dem inn fordi hun hadde gått ned så mye en periode og at det nesten ikke var noe igjen.
Er ikke det bare kult da? Spurte jeg, mindre å dra på sånn rent praktisk? Men vi tenkte forskjellig.

Nå var hun litt bekymret siden det ene brystet virket litt hardere enn det andre, hun lurte på om det var normalt. Jeg sa jeg trodde det ikke skulle hardne til før om 10-20 år og da måtte hun antageligvis bytte ut implantasjonene. Hun hadde ikke særlig lyst til å gå til lege, det koster nesten tusen kroner for en enkel konsultasjon, men hun fikk i hvert fall skattefradrag om ikke noe annet.

”Men er det okay og ta på?” Ville jeg vite ”Kjennes det ut som pupp liksom?”
”Du kan jo kjenne hvis du vil!” Foreslo hun.

Det er kanskje litt rart mente jeg, men hvorfor ikke? Det ene brystet var litt som en polstret BH, ikke hardt, men ikke helt som en vanlig pupp, den andre virket litt mer alminnelig. Heldigvis kunne legen senere den dagen konstatere at det var helt normalt og at begge brystene ville få samme… konsistens?

Dette fortalte jeg til en (p…)venn, han sa noe sånt som; ”Hø? Hva er det dere jenter driver med.. hæ?” Han var i ferd med å danne seg bilder i hodet, han ville inkludere i en fantasi senere. Ja selvsagt er hun vakker, la jeg til, omtenksom som jeg er.

Og her er mer info til de som vurderer silikoninnlegg

Jeg hater å bli avvist

Jeg la plutselig merke til at han var på siste ølen og grep fatt i han. ”Ey skal du gå allerede?”

Han sa han var trøtt, han skulle fyre, sovne tidlig, han måtte komme seg hjem. Jeg ble litt panisk; ”Men hallo! Du kan ikke gå nå! Jeg vil…” Jeg sto ansikt til ansikt til han og fortalte han hva jeg ville, han satt i min vinduskarm med røyken i hånden og møtte blikket mitt.

”Forlanger du..?” Klaget han? Jeg ble usikker, litt irritert.
”Eh ja…?” Han holdt hendene rundt livet mitt, han handlet på en måte som gikk i mot det han sa. Jeg merket da tydelig at han ville, jeg kjente han såpass
”Ikke nå.. jeg er sliten… vil, men har ikke energi..?”

Ikke energi? Jeg var mer fyllesyk en han, han hadde tross alt vekket meg om morgenen og kommet på døra mi. Han hadde kastet seg på sykkelen for å møte meg tidlig en lørdagsmorgen, også fortalte han meg at han ikke var i form?

Kom en mann til meg besøk på en slik tid av døgnet kun for å slå av en prat? Jeg kunne ikke tro det. Jeg prøvde å lirke, på forskjellige måter ville jeg fortelle han at han virkelig ikke visste sitt eget beste. Gang på gang repeterte han de samme ordene, han hadde ikke nok energi, han var i et så egoistisk humør, han ville ikke ha det på seg at han var dårlig, men lovet å komme tilbake når han hadde alt å gi.

Jeg begynte å bli gretten. Hva var dette for noe tull? Men han fortsatte, han ba meg hver så snill å kontakte en annen, han visste jeg hadde andre å ringe. Jeg fortalte han at han var her nå, han var nærmest tilgjengelig. Og han var absolutt den eneste jeg ville ta i den dagen og kanskje dagen etterpå, det var liksom ikke noe som overgikk han… Det siste sa jeg ikke. Men jeg begynte å forstå at jeg ikke kom noen vei, hverken med handling eller i diskusjonen, han hadde bestemt seg. Ikke i dag, men han lovet å gjøre det godt igjen. Og uansett hvordan han forlot meg nå, ville jeg være like sur på han, kanskje enda mer forbanna om jeg fikk viljen min, for jeg måtte ta hans ord; han var ikke i form.

Kanskje han ikke hadde så mye å gi, for siden har jeg aldri sett han

Jeg hater å bli avvist.

Hva er kjærlighet?

Punkt to i ordboka er slik: erotisk følelse, hengivenhet for en annen person…
Jeg leste feil; Erotisk hengivenhet for en annen person.

Hver eneste helg i flere måneder pleide jeg å komme hjem til han, full og usjarmerende etter en del øl. En gang i løpet av natten ville alltid en tekstmelding dukke opp: ”Jeg lar telefonen stå på, hvis du ikke finner noen annen er det bare å komme oppom.”

Han la alltid under dyna når jeg kom, rusen var i ferd med å gli over i hodepine, men han var varm og døsen. Jeg likte å se på han, jeg kunne se at han jobbet fysisk og hardt, en skulle tro at livsstilen på et eller annet vis ville sette preg, men han holdt seg bra. Han drakk fra morgen til kveld om han hadde mulighet, hans eneste plan var å drikke seg i hjel.

Men verden er urettferdig, sunne mennesker kollapser når de såvidt har fylt førti, mens han hadde fortsatt fin hud og kroppen var sunn og sterk. Men ikke alltid, noen ganger når jeg lente hodet mitt brystet hans kunne jeg kjenne hjertet hans stoppe opp for så fortsette som normalt, som om det hoppet over noen slag. En dag håpet han at det endelig skulle stoppe og at det ville skje om ikke altfor lenge.

Er det rart han kjeder seg, det eneste han venter på at er at livet skal gå fortere så han kan dø, helst så snart som mulig. Han var sparsommelig og brukte aldri en krone for mye, han sparte opp penger for så han kunne drikke seg i hjel. Jeg sa jeg hadde oppskriften på en skikkelig sur vin som etter en stund vil drepe de fleste. Men det minnet for mye om tidlig tenårene, en enkel oppskrift var å blande eplejuice med en viss mengde sukker og la det stå å gjære en kort periode, det smaker ikke noe særlig, men det ble alkohol av det. Nei, han ville ikke dø av alkoholisme i dette landet, men et varmt sted hvor det var mye billigere.

Bortsett fra at han var i stand til løfte meg opp på en måte ingen andre kunne, var ikke dette konstruktivt. Det var et forhold av det slaget som fikk meg til å bryte grenser, gå over dem og enda litt lenger, og jeg likte det, hver eneste lille ting. Derfor ventet jeg på at han endelig skulle komme seg avgårde så jeg endelig kunne få anledning til å glemme han igjen, for når han var i samme by som meg, ville jeg ikke se andre enn han. Om hjertet hans endelig stoppet ville jeg aldri få vite det. Det eneste jeg ville merket var at han ikke lenger svarte på telefonen og gått ut i fra at han ikke lenger var i landet. Ansiktstrekkene ville fort forsvinne fra hukommelsen. Til slutt vil jeg bare tenke på tøyde og strekte grenser og anklage meg selv; Hvordan kunne jeg la det skje?

Jeg var aldri på jakt etter noen annen de nettene, han var aldri andrevalg, han var ikke en jeg tok mens jeg ventet på at noe bedre dukker opp. Det var jeg som valgte han ut der han satt på puben og mellom møtene malte jeg søte romantiske bilder av en totalt forkommen drittsekk. Jeg protesterte aldri på hans planer, jeg trakk på skuldrene og tenkte jaja, hvorfor ikke?

Nå må jeg si at jeg lurer; Hva i alle dager er det som er så fascinerende med en suicidal mann?