Damebladfiction

Jeg trodde at en kjæreste var en man kunne fortelle små hemmeligheter, at vedkommende virkelig kom til å kjenne meg, han ville merke når entusiasmen uteble. Jeg tenkte at en kjæreste var en jeg endelig kunne åpne meg opp for. En jeg kunne gå på fylla med og reise sammen med. Jeg trodde han ville være interessert i meg og min hverdag, at vi kunne fortelle hverandre alt, jobbe kreativt sammen, kort og godt; En kjæreste var en man kunne gjøre alt med.

Dermed var skuffelsen stor da jeg oppdaget at vedkommende jeg var sammen med ikke var det minste interessert i meg eller mine ting, han var mer opptatt av sitt. Etter en stund sank min entusiasme og jeg ble kald, men ikke en gang mitt fravær enset han. Så lenge jeg var i rommet var det nok for han. Jeg var bare atter et tilbehør i hans verden.

Jeg lærte han fort å kjenne, jeg visste hva hver eneste reaksjon betydde, det er lett å forstå kroppsspråk når man kjenner en. Små bevegelser røper humøret, tonefallet forteller alt, en kan si noe og mene noe annet, men ikke bare det, man kan også si det man mener og vedkommende vil høre noe annet.

Han kunne logisk nok ikke fylle mye i mitt liv, i tillegg oppdaget jeg hvor kult det var å henge ute med venner. Etterhvert måtte jeg fornærmet sende en surmulende type hjem for å gå på fylla med venninner. Da jeg omsider ble singel igjen, var det bare en lettelse. Å slå opp er i grunn ikke så vanskelig,

Så var det noen som forklarte det med kjønnsforskjeller, menn og damer kan aldri forstå hverandre, dømt til å leve sammen i en evig misforståelse eller tilsvarende bullshit. Men det er bare tull, det finnes bra og dårlige menn, akkurat som damer. Dette mennesket var ikke en dårlig person, han hadde mange bra sider, han var til tider kanskje mer interessert i seg selv enn meg. Men jeg var bare seisten år og mine forventninger var vel mer eller mindre inspirert av eventyr og dameblader.

Det er bare å innse at det ikke finnes en person som skal oppfylle alle slags behov. For samtidig som jeg har lest i ukeblader og annen fictionaktig media om mennesker som finner ”den eneste ene” eller ”den store kjærligheten”, kan jeg også huske å ha lest noe sånt som; ”en venninne er det fint å shoppe med, mens en annen er kanskje bedre egnet for en kinotur.”

Oversatt i min betydning; Noen kan man spille i band med, andre kan man ha sex med, det finnes også dem man kan prate med, noen betror man seg til, men så lenge vi kan gå på fylle sammen er jeg fornøyd.

Typetester

Her kan du teste fonter på skjermen, størrelse, linjeavstand osv. Interessant for dem som driver med webdesign.

Stygt på utsiden, stygg på innsiden

Dette er det mest fasjonable strøket i hele Norge, vi bor i den fineste gaten i landet, dette er en eksklusiv shoppinggate, det ligger sentralt i forhold til alt…

Døra sto på gløtt og det var umulig og unngå å høre stemmen hans. Jeg tenkte; Fyfaen, for en dust!

Jøss, finnes det virkelig slike folk? Jeg har bodd lenge på vestkanten (har vel bodd langt over ti forskjellige plasser i denne byen), jeg har hatt venner overalt i Oslo men aldri før har jeg virkelig møtt en sånn en. Dette er en av de patetiske som antageligvis ikke drømmer om annet enn et høyt forbruk. En ekte parasitt.

Jeg hadde litt lyst til å rive opp døra og fortelle han sannheten; Vet du hva? Du kommer aldri til å bli rik! Du kan også namedroppe alle kjendisene du ”kjenner” så mye du bare orker, men du kommer aldri til å bli en av dem, du lurer ikke meg. Og mulig dette er et såkalt fasjonabelt strøk, men leiligheten er og blir råtten! Og forresten, det er ikke bare ved Akerselva det finnes rotter, de kravler forbi hodet mitt når jeg spiser frokost, jeg har aldri opplevd maken og jeg har bodd i mye rart.

En venninne bodde en periode på Vinderen i en skikkelig morken leilighet, huset så muligens fint ut fra utsiden, men innsiden var ikke mye å skryte. Nei forresten det er ikke noe vits med godvilje her, det var et nakent moderne og stygt hus, det så ikke fint ut fra noen vinkler og det var enda styggere på innsiden. Det var upraktiske romløsninger, dårlig oppussingsarbeid og en trapp som endte i taket, den tok bare plass uten en eneste funksjon.

En gang hadde naboen opprydning, da hadde de plassert ut masse fult brukelig fine møbler, bøker, spill og serviser som bare skulle kastes. Ekle mennesker! Vel uansett, en gang påpekte min venninne at leilighetens dårlige standard for mannen som bodde ved siden av, sammen delte de en underetasje. Han tok det svært ille opp, han nærmest kjeftet på henne; ”Vet du ikke at dette er en av de fineste adressene i byen?!”

Fin adresse altså, det er hva som teller. Det kan være aldri så morkent så lenge det ligger på ”riktig sted”. Er vel ikke så farlig om man ikke dusjer på 15-20 dager heller så lenge en er fin i tøyet.

Vi har en fin bakgård her om ikke noe annet.

Missekonkurranse

Jeg vet ikke mye om missekonkurranser, men det er unødvendig å føye på at jeg finner hele konseptet motbydelig, jeg orker ikke en gang liste opp hvorfor, jeg har oppegående lesere som sikkert forstår sånt helt av seg selv.

Her om dagen fikk jeg vite litt mer. En venninne av meg ble påmeldt en slik konkurranse, ikke bare det, hun var en av de som ble innkalt til intervju. Av ren nysgjerrighet dukket hun opp og de forlangte ikke lite av henne. Alle deltakerne er nødt til å ta kost og ernæringskurs, det var visstnok også kurser som handlet om hvordan missene skulle te seg, lære riktig gange og posering.

Alt kostet selvsagt penger, for kurs og fotoshots måtte hun antageligvis ut med 30.000 kroner, ikke bare det, men det koster ikke rent lite med alle kjolene og draktene de måtte skaffe seg for anledningen. Alt dette måtte jentene gå igjennom før de visste om de får delta eller ikke. På toppen av det hele ba de henne droppe ut av skolen.

Dama var heldigvis ikke dum, hun valgte skole fremfor å blakke seg på et nedverdigende fjolleprosjekt. Jeg for min del tror at mennesker som setter heroin får et bedre liv en disse missene, det de utsetter seg for er ren selvpining, det bryter dem ned og gjør dem dumme, og i tillegg må de betale for det. Når jeg ser de står på en scene med badedraktene sine og smiler fra øre til øre, tenker jeg; Stakkars, stakkars mennesker!

Helvetes familieidyll!

Jeg sto på kjøkkenet og lagde middag, altså det fantes ingen fluktvei da han satte seg ned for å slå av en prat, så der sto jeg og hakket opp grønsaker mens mannen snakket. Jeg fikk høre at en gang handlet livet hans om å legge ned flest mulig damer, han fortalte at kameratene holdt konkurranser seg i mellom. Han hadde vært mer opptatt av pupper og lår enn selve dama, men nå har ting endret seg, han ville ha mer, noe som betydde noe.

Og jeg ville som vanlig ikke vite, ikke om hans nedleggelser eller hva han ønsket av en dame.
”Men tiden endrer seg” Sa han optimistisk, han refererte til en artikkel nylig lest i dagbladet (også omtalt av drusilla her), han presiserte at dette var seriøst i motsettning til alt det dagbladet ellers skriver. Jeg er en høflig jente, jeg himler ikke med øynene, men går løs på brokkolien med kniven.

”Det står at nåtidens damer heller ønsker å satse mer på familieverdier”

You wish! Tenkte jeg. Ingen slike prognoser skal avspore meg eller sette meg på andre tanker. Mens dette får han til å se lyst på fremtiden, blir jeg bare trist. Mens noen kjemper en lang og upopulær kamp for at jeg og mine jevnaldrende damer skal få nyte en illusjon om frihet, er det mange trauste som kjemper i mot, de ser bakover og tenker på lykkelige familier. Det at slike mennesker fortsatt eksisterer i flertall, forteller meg bare en ting; Kampen er ikke over.

Det endelige mål er veldig enkelt, det er at kvinner og menn skal kunne ha den samme bevegelsesfrihet, vi er fanget i et mønster som er begrensende for alle parter. Jeg vet ikke hvor mange ganger dette må repeteres, for det har en tendens til å bli misforstått; nei kvinner og menn er ikke like, det skal de heller ikke bli(edit, damer og damer er heller ikke like, ikke menn og menn heller, individuelle forskjeller og så videre). Gi nå bare damer en mulighet til å definere seg selv som mennesker, å være subjekt i sitt eget liv.

Jeg prøver alt jeg kan, jeg lever på et rom for meg selv, jeg steller ikke i huset, jeg innreder ikke rommet, jeg rett og slett enser ikke mine omgivelser fordi jeg er så oppslukt av mitt arbeid. Jeg har elskere, ikke kjærester, noen ganger flere. Når jeg treffer en mann rydder jeg plass til han, jeg sitter aldri hjemme å venter og rett som det er har jeg valgt samvær med venner eller hobbyer fremfor han.

En mann og en familie kan ikke tilby meg hva jeg som menneske trenger, jeg må skape det selv og bygge opp mitt liv og mine verdier. Jeg må alltid passe på å danne meg et grunnlag slik at jeg kan klare meg selv i den store verden. Damer som kun hengir seg til familien kan ikke det, hun gjør seg økonomisk avhengig av et annet menneske eller et system, hennes valgmuligheter vil dermed innskrenkes.

Det å føde barn er stort, men det fyller ikke nok, det i seg selv skaper ikke nok verdi for et at et menneske skal kunne føle seg fullstendig. En kan lese hvilken som helst skildring av en vanlig kvinneskjebne for å forstå dette, å være hjemme i et hus med et barn er evig repetisjon mellom kjøkkenet, barnerommet, skuring av vegg og gulv. De familieverdier som skal være grunnsteinen i vårt samfunn bryter ned både damer og menn, de gjør ikke godt for noe, likevel er det noen som skal løfte de damer som dropper jobbene på pidestaller fordi de ofrer seg for familien.

Dette tenkte jeg på da jeg sto på kjøkkenet og lagde meg et måltid. Samtidig fikk jeg spørsmålet;
”Men hva gjør du hvis mannen du elsker, vil ha barn da, hva gjør du om han ønsker å gifte seg?”
Sist gang denne personen stilte meg et tilsvarende spørsmål, forlot jeg rommet, men der sto jeg og ventet på at makaronien skulle koke. Det er klart jeg kan vippe over, på samme måte som jeg hver eneste morgen har lyst til å lene meg tilbake, bare sove videre og gi faen, kunne jeg sikkert i svake stunder henfalle til slike drømmerier. Men jeg tror kke på kjærligheten i den forstand, jeg tror på vennskap og tiltrekning mellom to personer, Jeg opplever det nå og da og det er intenst, men trekker meg unna, å holde det i gang koster.

I denne manns verden venter vi alle på en annen person som skal løfte oss opp fra livet vi lever, opp til den normale tilstand, sammen den sunne kjernefamilien. Det jeg en gang trodde var små avgjørelser som ikke betydde så mye fra eller til, har blitt prinsipper, og ikke bare det, men jeg får stadig vekk følelsen av å aktivt drive med motstand, kjempe mot noe stort tungt og urokkelig. Det er akkurat som om det jeg gjør, måten jeg lever livet mitt kun er en rekke demonstrative handlinger. Det sies at man er fri til å gjøre det man ønsker, leve det livet man vil, men hvorfor føler jeg da at det å være meg selv er å være i opprør?

En ekkel kristen mann

I en kortere periode kjente jeg til to artigkarer som het Per og Riki, de pleide å sitte i en kjellerstue. se på vikingfilmer og spille playstation. De likte å bla i våpenkataloger og samlet på runesteiner. I små doser var de ganske komiske, men jeg tror ikke de var klar over det selv, Per kunne for eksempel finne på å kalle Riki kristen:

”Du e kristen” Sa han, Riki forsvarte seg:
”Eg ekkje kristen!”
”Jo, du e kristen” Fortsatte Per.
”Nei, eg e faen ikkje kristen!” Riki var irritabel.
”Du er kristen!”
”Nei for faen! Eg ekkje kristen!” Nesten sinna nå.
”Du er kristen” Samme rolige tonen.
”Nei e e for faen ekkje en ekkel kristen. Faen heller, jævla kristenfaen i helvede!”

Og sånn fortsatte det, Riki bet alltid på og ble like forbanna hver gang, man skulle tro de var 14 og ikke 25.

”Har du fått deg kjæreste?”

Noen ganger blir jeg flau, her om dagen var det helt forferdelig. Det var så ille at jeg stoppet midt i setningen, mumlet noe og forlot rommet helt ute av meg. Jeg fikk et spørsmål jeg fant veldig upassende, men jeg er ikke så sikker på at andre tenker det samme.

Det begynner enkelt. Jeg får det harmløse spørsmålet ”hva slags typer liker du?” og jeg blir ordløs, særlig hvis det fortsetter med; ”liker du langt hår, kort hår, mørk eller lys?”. Jeg blir stotrende og rar, finner ingen svar. Hadde jeg vært tretten år, ville det vært enklere, han skulle ha langt hår og beherske et instrument og ha peiling på musikk for å nevne noe, nå er sånt bare en forbannelse. Slikt klarer jeg verken si eller mene i dag, så da er det godt med et fasit svar; ”Johnny Depp er jo fin i Pirates of the Carribian”. Det kan jeg si når som helst uten å lyve, men det er dog ikke typen jeg drømmer og fantaserer om, det er et pent ansikt og en behagelig stemme. Kanskje jeg kan si at jeg liker behagelige stemmer?

”Hvor har du vært i natt?” Dette klarer jeg aldri å være forberedt på, om jeg så satt hos en venninne og drakk hele natten blir jeg flau. Takk på fersken, tenker jeg, noen krever å vri det ut av meg, det de egentlig lurer på er om jeg hadde sex. Og om det så var tilfelle, jeg svever i min verden som noen river ned med banale spørsmål, de graver uforsiktig med hakke og spade på mitt territorium.

En venn av meg ble riktig lenge og sov over i min seng. Neste kveld satt jeg i en harmløs samtale med noen andre og måtte forlate rommet da en plagsom nabo stilte det enkle spørsmålet; ”Har du fått deg kjæreste?” ”Hæ?” Jeg trodde ikke hva jeg hørte, han repeterte spørsmålet; ”Eh.. nei!” Svarte jeg og gikk, det ble rett og slett for mye for meg.

Jeg vet det er harmløse spørsmål, men noen ganger føler jeg det som om mennesker når som helst har rett til å forlange å vite hva som skjer i mitt privatliv. Om jeg er begeistret for noen har jeg ikke lyst til å hyle det ut til hele verden, jeg vil ikke vise han frem til alle. Innimellom er det bare godt med et pusterom, da er det fint å ha en å våkne opp sammen med en søndagsmorgen.

Så nei jeg har ingen kjæreste. Jeg nyter å være singel.

Pizzakveld

Han satt tilbakelent med hendene foldet bak hodet foran han sto en halvliter med øl. ”Ah, godt å se at kvinnfolka lager mat”. Den som satt ved siden av så brydd en annen retning.

Mannen tok god plass både fysisk og verbalt, han skrumpet inn der han satt, hvert ord gjorde han mindre.

”Iskald øl etter en lang dag smaker ekstra godt” konstaterte han, jeg smilte, ikke til han, men av han

”Så, vil du ha whiskey Ida?” Dette pleier å virke, men ikke denne gangen, jeg takket nei. Jeg hadde to flasker stående på rommet, i hver en tung stund lokket og sang de til meg, hva å bli en liten skapdranker? Ingen trenger å vite…

Dagen i forveien sto vinduet til nabojenta oppe, brått var han der, hodet hans var nesten innenfor da han påpekte at sengen så behagelig ut, hva om ikke begge bare kunne legge seg nedpå litt? Ingen trengte å vite noe…

Hun lukket vinduet, satte seg foran PCen og leste boligannonser, snart visste alle sammen, vi skulte i hans retning.

Han spiste mye og godt, drakk av vinen, jeg tror han snakket, men han hadde allerede skrumpet inn og blitt minimal, vi så han ikke lenger. Det var noe trist over måten han forsøkte å hevde seg på, ordene kom som små protester mot innbilt motstand, hele fremtoningen var ikke annet enn stakkarslig.

Da han ikke lenger var synlig, henvendte seg den som satt ved siden av meg; ”Blir du med ut eller skal du sitte her med småjentene?”

Foruten dette merkelige innslaget hadde vi en vellykket pizzakveld, han klarte ikke å forsure annet enn melken min da han lot kjøleskapsdøra stå åpen og måtte selvsagt gå ut alene den kvelden.

Drittslenging eller bare tull?

Vi tok den plassen som var ledig, det var overbefolket i den lille kantina og bordet fløt over av skitne tallerkener. En dame kom bort til bordet, ”Det er ikke noe sted å sette fra seg ting her, ikke noen søppelkasser heller.”

”Skjønner det,” var det en av oss som sa og nikket mot haugen av tallerkener ved bordet. Hvorpå jenta svarte kjapt; ”Jeg setter søppla her hos dere jeg, der det hører hjemme” Så gikk hun.

Jeg tenkte ikke noe videre over det, folk sier så mye rart, kanskje jeg ville funnet på å si tilsvarende selv, det var en spøk må skjønne, en slags ironisk bemerkning.

Jeg glemte det hele, dro hjem og drakk meg full, det var helg.

Kommentaren var glemt helt til min venninne nevnte det for meg igjen, ”den dama der var utrolig frekk”, sa hun, jeg trakk på skuldrene og forklarte at det bare var tull. ”Nei” fikk jeg høre, hun var bestemt, ”den damen kødder ikke!” Så fortalte hun meg om en krangel de hadde hatt tidligere, dette var den sleipe damens måte å ta igjen på.

Javel, hva om det hun sa ikke var tull? Hva om damen virkelig mente at vi (jeg og min venninne) gikk bra sammen med søppel? At vi var av samme sort som en søppelhaug, skikkelig trashy med andre ord. Hva så? Hvem bryr seg, og hvorfor la seg provosere av en så banal kommentar? Det må ha vært en spøk, hvis ikke er det et veldig stakkarslig menneske vi snakker om her. Skulle jeg brydd meg om hva sånne folk mente om meg, ville jeg ikke hatt tid til å tenke på så mye annet.

Jeg skulle ønske jeg klarte og forklare min venninne dette, hun var nemlig av en annen oppfatning, for man tar ikke dritt fra andre. Jeg er så enig, så enig, men når dritten svever forbi hopper jeg ikke opp for å ta i mot med begge hender. Det er veldig enkelt, man tar ikke i mot dritt når den ikke har truffet noe sted i utgangspunktet.

Frustrasjoner

Vi hadde gravet frem det billigste hotellet i byen, så der lå vi med puter over hodene tidlig på morgenen og hørte små barn fra bakgården hyle og gråte. De kunne støye og det var akkurat hva de gjorde, skapte leven fra tidlig om morgenen, i badekaret, ved frokostbordet og ute på gårdsplassen. Høylydt skulle de uttrykke sine frustrasjoner.

Likevel påstår folk rett som det er at det er lett å være barn. Senest i dag hørte jeg noen si at det måtte være så deilig å bli fraktet overalt, å få maten servert og bare kunne leke hele tiden, og jeg tenkte at det er merkelig hvor fort man glemmer og det er kanskje bare godt.

Hadde jeg var under fem år i dag, hadde jeg sikkert begynt å gråte opptil flere ganger, først når vekkerklokka ringte, siden da jeg oppdaget at vaskemaskinen fremdeles ikke virker og jeg begynner å bli tom for rene sokker. Jeg ville skreket ganske høyt da jeg stakk meg til blods på en knappenål og ble forundret hvor mye det var mulig å blø av en så liten sak.

Den største frustrasjonen jeg følte var da jeg innså jeg hadde postet en ruter uten å legge ved mitt navn. Et øyeblikk trodde jeg de ikke ville se hvem avsender var og jeg ville motta en regning på 2500 kroner, jeg tenkte på dette hele veien hjem, blant annet alt hva jeg kunne brukt 2500 kroner på, men så kom jeg på at den hadde et fint lite registreringsnummer og jeg hadde sesong 16 med Simpsons hjemme og alt var bra igjen, dessuten var det salg på smågodt.

Heldigvis er ikke dette en dårlig dag, jeg har spist middag ute og is i sola, jeg fikk en flaske Ballantine til åtti kroner fraktet fra Gran Canaria og endelig fikk jeg postet den ruteren, det tok meg noen uker. Videre skal jeg spise kanelboller og se Simpsons.

Jeg tror jeg har det like bra nå som jeg hadde det da jeg er var barn, de små og store bekymringene er annerledes, men opplevelsen av dem ligger omtrent på samme nivå, av og til hender det også at jeg tenker at utfordringene var langt større for meg da jeg var fem enn nå, jeg var tross alt ikke så godt vant.