Bakgården

Jeg satt i bakgården, den var større enn jeg husket. Det var ingen liten krok med plen lenger, men et jevnt gulv av steinheller, og på en opphøyning var det en sirkelrund fontene ute av drift, den lå plassert i mellom velholdte blomsterbed.

Bakgården hadde egne butikker som solgt frukt og grønnsaker til beboerne, utenfor sto friske blomster og inne kunne jeg se eldre fruer plukke sjelden hermetikk fra hyllene. ”Vi har det godt,” var det en som sa, ”her har vi til og med egne butikker, vi kan så godt som handle i vårt eget hjem, vi kan gå i butikker i tøfler om vi vil..”

Men jeg så ingen i tøfler, derimot var alle velkledd og perfekt sminke med fine frisyrer. Her var ingenting tilfeldig.
Jeg kikket oppover, forundret så jeg bakgården var lik faseden med ornamenter og store terrasser, der oppe satt mennesker med bøker i fanget og solte seg. Jeg tenkte på avstanden, hvis noen falt ned, ville de slå seg forderver og det var akkurat da fikk jeg øye på en jente som sto ved kanten kledd i bikini og stirret ned i dammen. Jeg pirket bort i personen ved siden av meg; ”Hun har vel ikke tenkt å hoppe…?” Andre hadde også fått øye på henne, noen beveget seg raskt mot henne i et forsøk på å forhindre det som var i ferd med å skje, men jenta ropte høyt, ”Se på meg nå!” hun tok sats og stupte.

Lyden var ubeskrivelig, vannet far for grunt til å dempe fallet, hun traff grunnen med hodet først, ansiktet støtte mot kanten, resten av kroppen lå i vannet. Mennesker strømmet til, de sto rundt og bøyde seg ned mot en ubevegelig og forslått kropp. Noen fortalte meg at jenta var død. ”Vi må ringe ett eller annet, politiet, en ambulanse…” Jeg ble fortalt at det hadde blitt gjort.

Jeg ble stående apatisk og vente, det kom flere til. Noen kom ut ut av butikkene, venners venner kom inn igjennom porten ettersom SMS og MMS begynte å sirkulere rundt i nabolaget, og på et tidspunkt hadde alle i området vært borte ved vannet for og se den livløse kroppen.

”…Fy faen er det mulig å være så teit…” En jente pratet, hun var lys blond med en babyblå T-skjorte, hun var rundt 20, på samme alder som den kroppen som lå livløs i dammen, Jeg gikk nærmere for å høre bedre, det sto allerede en liten gruppe mennesker rundt og lyttet.

”Hun pleide å sove på en madrass ved siden av senga mi, noen ganger ba jeg henne legge seg i senga mi, andre ganger røsket jeg henne ut av søvnen og regelrett fysisk dro henne opp til meg, hun protesterte aldri…” Jenta snakket med forakt i stemmen, hun tygget på tyggegummi, av og til slurvet hun med å uttale ordene, men likevel så jeg bildene hun skapte foran meg, klart og tydelig.

Hun satte seg inntil venninnen sin og begynte å kile henne, jenta lo, en hikstende lys latter mens hun sprellet med ben og armer, nesten litt kokett og fnisete. Jenta med den blå t-skjorten fortalte hvordan latteren hadde irritert henne, det endte alltid på samme måte, killingen ble stadig mer brutal, det utviklet seg etterhvert til slag og mishandling. ”Hun fatta det aldri. De første gangene jeg fiket til henne begynte hun bare å fnise, hun var så dum, hun var så tett at hun ikke forsto at hun fikk juling en gang! Jeg måtte virkelig gi henne skikkelig en på tryne før hun sluttet den dumme fnisingen sin. Til slutt lå hun bare stille, blank i øya, sa ingenting, total passiv, jeg kunne gjøre akkurat hva jeg ville”
Og slik gikk kveldene for de to venninnene.

”Så tar dama faen meg sats og hopper ned i en fontene, alle kan vel se at det vannet er for grunt, hvor sløv er det mulig å være!” Jenta begynte nærmest å kjefte på sin døde venninne, kalte henne for stygge ting og jeg rygger unna. Kommer ikke ambulansen snart? Tenkte jeg.

Ettersom hennes aggressive venninne etterhvert tok all oppmerksomhet var det ikke lenger folksomt rundt vannet. Ingen brydde seg lenger om liket, Ved siden av sto to jenter, de forsøkte å dekke til den livløse. ”Kjente dere henne?” Spurte jeg, jeg la merke til at de var eneggede tvillinger. ”Ja, hun var en venninne av oss” Svarte en av dem, håret var perfekt dandert, hun var kledd i dyre merkeklær. ”Vi skal sitte her og passe på til noen kommer og henter henne…” Og ufrivillig kikket jeg på den døde kroppen. Hun lå i en vridd stilling, noen hadde forsøkt og legge henne på ryggen, ansiktet var nesten slått i stykker. Det fløt blod rundt henne i vannet, da la jeg også merke til alle blåmerkene og noe som lignet arr fra sigaretter. ”..hun pleide noen ganger å svi henne med sigarettgloer” Var det en som hvisket til meg, oppglødd med en slags begeistring som om hun var ti år og snakket om den nye sykkelen hun skulle få. ”Men vi har ikke så lyst til at folk skal drive og stirre på henne sånn som de gjør, vi vil gjerne at hun skal være i fred, derfor vil vi passe på henne…”

Men dere ville ikke passe på henne mens hun levde, tenkte jeg. Der var journalister, noen filmet mens jenten i den blå t-skjorten fortalte sin historie og i forakt la ut om hvor patetisk dette mennesket hadde vært til siste dag.
”Jeg tror noen har ringt…” Sa den ene tvillingen, ”men hun er jo bare død likevel, hva er det å gjøre liksom…?” ”Å gud, tenk hvis hun levde a, ansiktet er jo helt ødelagt” De fine ansiktene skar grimaser og ristet på hodet ”nei hun er død, det må hun være..” Beroliget de hverandre med.

Jeg hørte den krasse gjennomtrengende stemmen bak meg; ”Hva er det dere driver med? Hvorfor henger dere der og koper, det er så mange folk her?” Tvillingene hoppet opp. Rundt meg var mennesker i gang med å drikke søte drinker i knallfarger, draktene var enda mer prangende. Noen hadde vært inne og skiftet, festen var i gang.

Jeg stirret på tvillingene, jeg tenkte at hvis jeg hadde vært mann ville jeg lagt en hånd rundt livet på hver av dem og fortalt dem noe morsomt, jeg ville ført begge bort til baren og kjøpt dyre drinker til dem. Så tenkte jeg at det spilte vel ingen rolle, jeg kunne gjøre det likevel, men akkurat da jeg var på vei bort merket jeg plutselig at det var en person i rommet, vedkommende snakket til meg:

”Kan jeg låne printeren?” Han kikket inn på meg fra døra, jeg lå i sengen.
”Nei!” Svarte jeg med øynene fortsatt lukket.
”Nei?” Sa han. Jeg begynte å forstå jeg var i ferd med å våkne fra et absurd mareritt der jeg blir sugd inn i dekadanse og likegyldighet til en tilsvarende virkelighet. Det var som å leve i en evig oppvåknings drøm, hvor jeg blir vekket når jeg tror jeg sitter på bussen på vei til jobb.
”Kan du gå!” Drømte jeg fortsatt eller hadde han tatt seg den frihet og åpne døren? Snakket han virkelig til meg om å skrive ut dokumenter mens jeg sov?
”Men jeg trenger å printe ut…?” Jeg avbrøt:
”Kan du vær så snill og komme deg ut av rommet mitt!” Jeg var sjeldent sint og måtte si det flere ganger. Jeg var fortsatt i ørska da jeg rasende reiste meg opp av sengen, klærne fra gårsdagen lå strødd utover, jeg tråkket over gulvet og smalt igjen døren foran han. Fra nå av skal den alltid være låst.

Betroelser

Noen betroelser er vanskeligere å svelge enn andre. Da en dame på min alder fortalte meg at hun hadde hatt et forhold til en mann på 74 år, lurer jeg på hvordan jeg så ut i ansiktet. Ikke døm nå kjære meg, tenkte jeg antageligvis og sa noe sånt som ”det må jo også testes ut en gang…”...når jeg har fylt 70. Jeg ville slenge på litt sarkastisk; Takk for bildene du serverte, dette var akkurat hva jeg trengte!

Jeg mener at folk må jo gjøre akkurat hva de vil så lenge det ikke går på bekostning av andre, lever en på andres premisser er det veldig trist, men det er det mye opptil enhver selv og finne ut av. Det som er problemet her er at folk som er så ”ville og gale” i sexlivet de bretter ut om er ofte veldig opptatt av hva andre mener. Jeg har ikke noe med å mene noe om det de foretår seg privat av fri vilje, men det er vanskelig og la være å tenke når historiene først kommer. Da er det å snakke som å gå rundt i minebelagte tåkegråsoner og jeg kan bare håpe at jeg ikke formulerer noe feil. Samtidig kommer gjerne remsen repetert i flere varianter, den lyder noe sånt som; Jeg gir vel faen, jeg gjør det jeg vil!

Jada jeg hører du gir faen, tenker jeg, men hvorfor lar du det da gå inn på deg om jeg tenker mitt?

Gøy!

Dette blir artig!

Hvem er det som banker på min dør?

Her er gangene lange og smale. Underetasjen ligner en labyrint av dører og ganger som ender opp i et stort flisebelagt nesten moderne kjøkken. Når jeg går ned den smale trappen hører jeg lyder som blir til musikk i det jeg går igjennom gangene, stereoanlegget står alltid på og billig meningsløs popmusikk understreker stemningen av å kontinuerlig befinne seg i en psykothriller. Jeg var usikker og fomlende de første dagene, etterhvert merket jeg fukt, den var tung og inntrengende. Jeg begynte å ane at jeg hadde gjort en feil, det snek seg inn bak tankene mens jeg nektet å vedkjenne det.

I stedet drakk jeg all alkohol jeg kom over, en periode var det alltid mennesker der og jeg tok i mot det jeg fikk. Utestedene var annerledes enn det jeg er vant med, forbruket rundt meg er av et omfang jeg ville skammet meg over, bare det faktum at et menneske kan ende opp sånn er grunn til ikke å bli foreldre. Og der sto jeg midt blant dem, de lurte på hvorfor jeg bråsnudde på Havanna og gikk hjem igjen.

Det var pene ansikter rundt meg, nye bekjentskaper kom hanglende hjem fra Odeon med en jente i hver armkrok. Jeg savnet samvær med andre damer og kloke mennesker. En periode var det bare meg og ukjente menn, en mann fortalte meg at han hadde brukt tusen kroner på meg den ene kvelden og jeg tumlet ut full av dyr sprit. Løgner, tenkte jeg, han brukte penger på sitt ego. I det jeg tar i mot vil jeg være der på deres premisser, jeg har intet å vinne på det. Andre menn forteller meg at min biologiske klokke tikker. Menn forteller meg at jeg er stygg, menn vil pule meg, de snakker om sin penisstørrelse (Jeg vil ikke vite!), og mest av alt; det finnes menn som banker på min dør.

Det banker på døren, og det skjer ganske ofte i disse dager. I går begynte det tidlig, jeg svarte, han kom snart tilbake igjen og igjen og igjen.. jeg mistet tellingen, ti ganger? Jeg sluttet og åpne, han kom tilbake om et kvarter, bankbank i flere minutter. Gå vekk, tenkte jeg, nok nå! Jeg hadde for lengst mistet konsentrasjonen, jeg visste ikke lenger hva jeg drev med eller hva jeg skulle bruke dagen til. Da det ikke stoppet, lurte jeg på om han var gal, etter enda en stund trodde jeg at det var jeg som var gal. Dette kan ikke skje, dette går ikke an.

Utmattet og sliten åpnet jeg døra, rasende uten vilje til å oppmuntre det selskapssyke mennesket spurte jeg om hva han ville. Kan jeg låne printeren? Sa han.

Kan jeg låne printeren??! Hva er det for et spørsmål? Hvorfor tror du jeg ikke svarte når du banket på døra første gang, andre gang og sjette gang? Hvorfor banke på i flere minutter i strekk? Jeg driter vel i om du trenger en utskrift! Jeg sa det ikke høyt, men så på han og ristet på hodet. Jeg vil ikke ha noen på rommet mitt nå, sa jeg.

Men på et tidspunkt satt han likevel på min kontorstol, jeg så på at han printet ut fem eksemplarer av samme dokument. Jeg var så sliten at jeg hadde mistet all min vilje, det samme menneske så ut til å være hvor enn jeg snudde meg. En jente kom inn, da han begynte å forklare henne at hun måtte melde fra når hun kom og gikk, at det var fint for han å vite, at… Jeg husker ikke resten av reglen, jeg tror jeg avbrøt: ”Nei det trenger du ikke å vite, hun kan komme og gå når hun vil og være borte i uker om hun så ønsker, her er vi voksne mennesker som bor i hver vår hybel”

Senere spurte han meg hva jeg bedrev med inne på rommet dagen lang. Ikke bare vil du vite når vi kommer og går, men også hva jeg gjør på mitt rom. Jeg var ordløs ”Jeg driver med…eh ting og greier.. og mitt.. ” Jeg gikk uten å svare på spørsmålet. Han lurte på om det var noe som plaget meg, om jeg hadde det bra… Å kjære uvitende patetiske mann, kjære stakkars deg, hva er galt med enkelt av dere mennesker, hvorfor ikke en gang i livet spørre om det er noe galt med deg i stedet for meg?

I kveld skal jeg fortelle han at vi burde tapetsere gangene i underetasjen med rød fløyel, at vi burde få oss stemplingsur og at jeg er på jakt etter et sted å bo.

”Du må jo se og gifte deg snart!”

Jeg fikk spørsmålet om hvor gammel jeg var. 27 svarte jeg. Og mannen sa: ”Det begynner jo å haste, du må se og gifte deg snart!”

Der og da merket jeg gapet åpnet seg, jeg så langstrakte strekninger mellom oss, et dyp. På den ene siden var meg og uendelig langt der borte var han linjet på rad med streitinger og gamle gubber. Og hvilket århundre var det vi levde i nå igjen?

Og hjelpe trøste, der kom alt, den biologiske klokken, hans privilegier som mann, for det faktum at han nesten er ti år eldre enn meg og ugift var ikke noe problem, han kunne bare finne seg en yngre dame. Jeg merket jeg begynte å bli gretten. det er så mye å ta fatt i at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne en gang. En liten ting kan være at jeg tror vi trenger med fokus på hvordan sædkvalitet forringes etter mannen har fylt 20, de kan fortsatt være i stand til å produsere barn i mange år, men det blir ikke enklere med alderen for dem heller. Damer kan også leve sunt og være i stand til å bære frem barn når de blir eldre, det er kanskje ikke ideelt, men mange har fått det til. Og det ser ut til at mange damer velger å gå igjennom hele traumen med å bli gravid og smertehelvete av en fødsel til tross for hvor jævlig det er fordi de fleste anser det å få barn som det største i livet.

Kanskje alt dette fokuset på damers biologiske klokke bare en av mange unnskyldninger så eldre gubber kan få pult 20 åringer, ekte kjærlig yeah right! Her dreier det seg om maktstrukturer i et forhold som blir fullstendig skeivt da en yngre dame ikke har samme myndighet eller er like god til å prate for seg som en eldre mann. Jeg tror rett og slett en mann av den sorten jeg snakket med ikke har guts til å finne seg en dame på sin egen alder, da det vil være for stor utfordring for en som er godt vant med å ha definisjonsretten.
Og her må jeg understreke at jeg ikke ønsker å terge på meg venner og bekjente eller kritisere deres forhold, det finnes de som fungerer bra sammen til tross for stor aldersforskjell.

Men atter en gang, jeg har fortsatt ikke tenkt å gifte meg eller få barn, jeg forsøkte å ikke si noe, men etter alt pratet om fruktbarhet, kom ordene av seg selv. Jeg fikk en rekke nye formaninger, som han rundet av meg å si at ”jaja, da jeg var på din alder tenkte jeg ikke på så mye annet enn piker vin og sang…”

Og etter denne ekstremt irriterende samtalen ble jeg sittende igjen med en generell streiting kontra gubbe forakt. Det gikk over, men det vil nok komme tilbake med jevne mellomrom. Jeg liker spesielt dårlig de som ikke klarer eller vil forstå at andre kanskje har lyst til å leve livet litt annerledes, det går jo ikke an å føre en halv samtale med slike uten at de skal begynne å formane eller forklare hvordan ting ”egentlig henger sammen”. Kan ikke heller folk prøve å forstå at vi ikke lever i samme virkelighet og bare godta det.

Et spørsmål

Jeg er litt usikker på om jeg vil få svar, men er det noen som kjenner meg (utenom internett) som leser denne bloggen?
Jeg vet at det er, men nå gir jeg folk muligheten til å stå frem (eller tie for alltid). Om kommentarer er skummelt, er emailen min andrine ætt start dott no.

Vemmelse!

Her er et vakkert spill, få et ligg innen hundre dager! Disse spillene har vel eksistert en god stund nå, men jeg har aldri prøvd det før.

Hundre dager? Ærlig talt, en kveld burde holde langt og lenge, men okay, jeg skal nok klare å plukke opp damen, er tross alt dame selv så jeg burde vite hvordan det fungerer. Først skal jeg velge type, vekt, høyde. Så er det poengfordeling mellom intelligens, sjarm og styrke, litt som et rollespill. Jeg velger å være den sjarmerende kriminelle typen, det går visst på bekostning av intelligensen. Jaja, hvem bryr seg, sjarm er det som teller, er det ikke så?

Men hva skjer? Dama vil ikke prate med meg en gang. Først må jeg robbe to banker, trene opp masse muskler, kjøpe blomster, teddybjørner og smykker, men det vil hun heller ikke ha. Så jeg drikker meg dritings og plutselig stiger sjarmen min og vips får jeg masse unyttig informasjon om hva slags farger hun liker og hva som er yndlingssangen hennes. Jeg forsøker å gi henne et skikkelig dyrt smykke, men får ikke særlig til respons, så jeg må robbe en ny bank for å få råd til å ta henne med på date. Men når vi først er ute sammen, er hun bare sur, hun blir enda mer gretten fordi jeg ikke husker bursdagen hennes eller hva slags farger hun liker. Jeg forsøker og ta et bilde, men da blir hun sint og jeg må avbryte daten med beskjed om at hun ikke er fornøyd med meg, innsatsen min er for dårlig. Ikke fikk jeg noe ligg heller, og den daten var unødvendig dyr. For en vemmelig dame.

Og der merker jeg mannsjåvinistiske tendenser kommer snikende, jeg er visst ikke særlig til kar heller.

Dette var både langtekkelig og gørrkjedelig, jeg kom aldri til neste date, og sex fikk jeg i hvert fall ikke, hadde vel måttet lukke browseren for å spare meg for animeporno, må jo være en grunn til at spillet hadde 21 år grense. Jeg var bare jevnt over interessert i hvilken moral den serverte, og det var vel den samme som i hvilken som helst high scool/collage film eller ukeblad for den saks skyld. Jeg kjenner meg som vanlig ikke igjen og tenker stakkars stakkars dem som har en sånn virkelighet. Nå føler jeg meg sånn passe ekkel på innsiden, men dagen har så vidt begynt, jeg tror jeg trenger whiskey til frokost.

Stokk dum

Jeg syntes han var utrolig dum, bak det pene mimbotryne og lange lyse lokker, var det intet å finne, selv humoren var tørr og banal. Vi plukket han opp på en pub og siden har han vært i omgangskretsen. Jeg tenkte på han som et evinnelig surrehode med en gullfiskhukommelse som overgår de ivrigste pothoder. Politisk var han ikke en gang ufrivillig morsom, det han sa og utrykte hang ikke sammen og like fullt skulle han mene noe høyt og utydelig.

Nå lurer jeg på hvorfor jeg var så dømmende, hvor kom all denne forakten fra? Den var så omfattende og gjorde meg ikke akkurat til et prakteksemplar av et menneske heller.

Hans far holdt til på puben mens moren satt hjemme og drakk. En dag fant hun ut at hun ikke kunne gå, og begynte i stedet å slepe seg rundt på alle fire. Han ble rett som det var kommandert på polet for å handle brennevin og en dag måtte han plukke opp sin mor fra veien, hun var i ferd med å krype til butikken etter mer alkohol.

Ettersom jeg aldri har sett min mor rusa, har jeg ingen anelse om hvordan det er, hun er en streit hippie som trener og driver med yoga. Jeg husker hvordan vi som barn glodde på en gutt som ble hentet på skolen av en meget beruset mor, vi tenkte ikke over hvordan han måtte lide, men lurte på om hans mor var litt tilbakestående.

Å plukke opp en drita full akismor fra bakken i et nabolag en har vokst opp i er sikkert ikke det verste min såkalt dumme venn hadde opplevd. Selv har jeg merket at alkohol ikke bare gir meg fornøyelser, men nok av pinlige opplevelser, dette hører ikke hjemme i et familieliv. Foreldre og voksne mennesker rundt meg som barn er noe jeg alltid har ansett som et stabilt holdepunkt, dette har jeg tatt som en selvfølge.

Min venn var kanskje litt treig og hukommelsen virket ikke helt som den skulle, men det er ikke hans feil at moren ikke klarte å holde seg unna alkoholen under svangerskapet. Dermed lærte jeg at jeg ikke skulle være så krass neste gang, men heller ta folk som de er uten å dømme eller synes synd på dem.

Veldig sosial eller en smule invaderende?

Her er vi sosiale mennesker som tenker på samhold så her blir jeg invadert hver dag. Her skal vi kommunisere, derfor har vi nøyaktig den samme konversasjonen opptil flere ganger om dagen.

Jeg skrudde ikke på musikk da jeg våknet og ventet så lenge som mulig med å gå på do. Her betyr det å være hjemme det samme som å være tilgjengelig. Jeg kan ikke skru av muligheten til å banke på min dør på samme måte som jeg kan skru av mobilen og svarer jeg ikke smilende fornærmer jeg noen. Så her sitter jeg og gjemmer meg på mitt eget rom.

Det er omtenksomhet tenkte jeg først, noen mennesker har et stort behov for være sosial og forstår ikke at andre ønsker å være for seg selv. Det finnes de som forbinder det å være alene med ensomhet. Jeg forsøker å konkludere med at han kanskje bare vil slå av en prat. Jeg vil jo gjerne at det skal fungere.

Jeg gjør så godt jeg kan, men blir alltid avbrutt, jeg får ikke til å fullføre en tanke her jeg sitter. Da han kom på døren for å si i fra at jeg hadde oversett noe søl på kjøkkenet, sa han klart i fra; ”Vi ser alt som blir gjort, du kan ikke gjøre noe i denne leiligheten uten at vi legger merke til det” Det endret min opplevelse av å være her på samme måte som det skurret da han forklarte meg at jeg måtte si i fra når jeg forlater leiligheten og kommer tilbake, at det er viktig å vite hvem som enhver tid befinner seg her.

Hjelpe trøste, selv ikke som tolvåring ble jeg bevoktet på en slik måte, allerede da jeg var fjorten kunne jeg komme og gå når jeg ville. Dette kan bli en spennende høst.

Musikk

Da er det snart Rock am Sogn igjen, lørdagen blir mer eller mindre hardrock am Sogn og da skal vi spille. Her er fullstendig program.

Tro det eller ei, jeg jobber faktisk med nye sider til imagorock.com, men jeg er og blir treig. De som er interessert kan lytte til to av de nye låtene You’re nothing but a distraction og There it is again.