En trist kjeller

Jeg så fram til sommeren, en tid med evig fri, mulighet til å gjøre hva jeg vil, til å drikke når jeg ville og sitte ute hele tiden. Men ingenting går som det skal. Huden min er fortsatt hvit, jeg har sittet mye i skyggen. Jeg har bare grillet en gang, da fant jeg omsider ut at det er mindre stress og kjøpe pizza på nærmeste take away og heller ta med den ut i parken, men jeg har ikke gjort noe særlig av det heller. Videre har jeg tilbragt for mye tid i en kjeller. Og det setter preg.

Kanskje det er fukt fra kjelleren som gjør det så tungt? Varme og fuktighet gir muggsoppen grobunn. Kanskje lange usynlige tråder tok tak i meg, dannet et mykt giftig illeluktende grønt lag på innsiden av kraniet og trenger inn i hjernen? Der skaper det en prosess hvor tanker tar turer i mørke avsidesliggende kroker og repeterer seg til det meningsløse. For hver antydning til aktivitet vil noe si ”hvorfor, hva er vitsen?” Og med det stopper all handling, det finnes ikke svar som er gode nok. Så kommer paranoiaen krypende og det helt uten hjelp av rus.

Husdyrholdet har omsider blitt avansert. I veggen krafser rotter. Jeg hører hvordan de lusker bak hyllene og lurer på om de noen gang vil finne veien inn til meg. Slikt har aldri plaget meg, da jeg var liten lå jeg stille i sengen før jeg sovnet og lyttet til mus kravle frem og tilbake i veggen ved siden av hodet mitt.

Men jeg mistrives og er usikker på hvorfor. For første gang på lenge plages jeg av å bare være med meg selv.

TV-slave

Det er TV her og ikke bare ett, jeg er sikker på at det er minst seks stykker, en på hver, for alt jeg vet, er det kanskje en til overs i tilfelle gjester.

TV-rommet, også kalt stue er stort og tomt, mørkt med tunge stygge møbler. ”Å nei, du kommer nok ikke til å få meg” Tenkte jeg, men snek meg inn når ingen så, med middagstallerkenen i fanget så jeg Charmed. Jeg var tilbake igjen etter en time for Simpsons, etter en halvtime igjen sendte de Sex og Singelliv.

Så nå har jeg blitt oppdatert på hva som skjer på TV, og gjett hva; Det er nøyaktig det samme som for tre år siden.
Jeg husker hvorfor jeg slutta og se på Seinfield; Det er så pinlig at det gjør vondt. Alle elsker Raymond er like jævlig som alltid, damer lager mat til kresne og sutrete menn. Sex og Singelliv så ut til å ha en dårlig avslutning, ja jeg er litt sent ute, men fysjom for en dårlig smak Carrie Bradshaw har når det gjelder menn (og klær). Hvorfor holde på med 10 til 20 år eldre mannfolk? Det har jeg aldri forstått. Selv har jeg en slingringsmonn på fem år opp og ned. Også slutter hun i jobben og flytter fra vennene på grunn av en eller annen type (ok, hun innså det var teit, men likevel), sånt har jeg store problemer med, men jeg har vel ikke forstått det, fordi jeg har ikke møtt den store kjærligheten ennå. Jeg tror likevel ikke det finnes den mann i verden som ville fått meg til å legge vekk alt jeg har for å flytte til en annen by, et annet land. Men så var det Spelling&Co da, fjas, fjas, fjas!

Jeg tror ikke jeg kommer til å bli avhengig av TV, den skal ikke sluke mine kvelder, men av og til tenker jeg at det kanskje er som å begynne å røyke, man gjemmer seg bort i friminuttet på ungdomskolen, trekker røyk ned i lungene og forteller de andre; ”Ingen fare, jeg er ikke hekta, jeg kan slutte når som helst.”

Skal jeg se på serier får jeg heller bruke internett og følge med på hva for eksempel Joss Whedon driver med

Mer enn nok

Min lyskrone er fin, den er blå, om leiligheten er av den nyere sort er det for lavt under taket og den er en liten brannfelle, men jeg vil likevel ha den. Skrivebordet mitt kan reguleres opp og ned, fint skråbord til og tegne på, hjul har den og. Min stol har bevegelige armer og jeg har en krakk med dalmentinertrekk (greit, den er tacky, men jeg bare måtte, den kosta 30 kroner), det matcher sengeteppe med sebraprint. Jeg har blå lys på veggen, de blinker om jeg trykker på en knapp, okay, det er julelys, men fine er de.

Jeg har ikke bare en symaskin, men flere, den ene er gammel, den brukte min oldemor en gang i tiden, den må man ta vare på. Mitt speilreflekskamera solgte jeg da jeg var blakk og levde på pasta og øl som jeg skamløst tok i mot fra fremmede menn på byen. Klesskapet mitt er fullt, men ennå ligger filler og klær i sengen, på hemsen og i søppelsekker i kjelleren. Kabler og udefinerbare datadeler flyter sammen små elektroniske dingser kalt hjelpemidler, digitalkamera eller leketøy, for ikke å nevne en platespiller, ekstra høytalere og et stereoanlegg til overs. Tegneseriene og vhs står i kasser i kjelleren, i en annen kjeller er alle dukkene og resten av lekene mine.

Alt er litt fint å ha, en dag kan jeg få bruk for det. Det er et helvetes drass og ha med på flyttelasset, men jeg vil visst ha det likevel.

Så her sitter jeg og lurer på hvor grensen går. Jeg mener å kunne argumentere for det jeg eier. Det skal være verktøy og det skal være hobbyrelatert, prinsipielt vil jeg ikke samle på ting, heller ikke små demoner eller gjenstander med dødninghoder, selv om de er veldig fine og matcher en andre dingser jeg har.

Jeg har bestemt meg, jeg skal brutalt kvitte meg med ting og jeg vil ikke høre at jeg kommer til å angre en dag. Det eneste jeg vil føle er lettelse neste gang jeg skal flytte. Det er en klisjé, men det er sant, tingene eier meg, og sånn vil jeg ikke ha det. Samtidig så finnes folk som eier langt mer enn meg og da må jeg bare si stakkars stakkars mennesker!

Svekling?

Telefonen ringte, noen fortalte meg om en konsert. Jeg var allerede ute, hadde akkurat spist et måltid, og var på andre halvliter. Alt var normalt en vanlig lørdagskveld og planene vaklet mellom en kveld med kjæresten, vi kunne se tegnefilmer til vi sovnet, lage middag, drikke oss fulle, røyke, besøke noen, eller jeg kunne dra på konsert med venner. Jeg kikket bort på han og tenkte; Hva med å bare gjøre det slutt?

Det var akkurat hva jeg gjorde, jeg drøfter ikke mine forhold med venner, jeg går ikke å gnurer ved siste avgjørelse, når det kommer er det fordi jeg må, det er mer enn et innfall, jeg har heller aldri angret etterpå. Jeg hørte meg selv snakke forbauset over at det kom så lett, han virket ikke forundret en gang. Vi hadde delt seng til siste natt, ingen krangler, alt var godt, men jeg ville ikke mer, våre år sammen var avsluttet.

Det ble stille, men etter en stund sa han; ”Det er bare en ting jeg vil fortelle deg, musikk er ikke politikk, musikk har ingenting med politikk å gjøre, musikk er musikk, det er rock, det er..!” Stemmen ble høyere, den nådde frem til nabobordet, noen lo og jeg forsto hva som holdt på å skje. Han var i ferd med å skulle ydmyke meg offentlig ved å latterliggjøre meg foran bekjente, han var blant sine egne og jeg ligger som vanlig tynt an i slike omgivelser. Jeg, en snusfornuftig bedrevitende pike, en som ble lettere satt ut da typen hadde avbildet noe som helt klart illustrerte prostitusjon på bandplakaten fordi jeg så en ganske grumsete ytring i slike illustrasjoner.

Jeg svarte rolig at vi trolig aldri ville bli enige. Tålmodig holdt jeg tilbake alle motargumenter, jeg holdt også kjeft om hvor tåpelig jeg fant hans siste forsøk på å forklare meg hvordan tingene ”egentlig henger sammen”, han insisterte på det siste ordet, samtidig som han ville sette meg på plass ved å få meg til å fremstå som en idiot foran andre. Jeg hadde like mye rett til å le av budskapet i WASP’s fjollete tekster som han hadde rett til å digge dem.

Jeg sa ingenting, men likevel ville han forsøke å forklare meg at ytringer ikke har noen betydning når man sier det i en sang mens jeg trakk på skuldrene. Dette boblet frem. Jeg tok ikke til motmæle, la bare et tykt teppe over det hele. Han var såret.

Jeg har lagt merke til at noen mennesker i det offentlige går løs på meg for å latterliggjøre, og det er alltid menn. Men i det private er de helt annerledes, da snakker vi sammen som normale mennesker. Utenfor hjemmet blir det en slags maktkamp der mine meninger oppfattes som personlige angrep og jeg må flere ganger vike fordi jeg nekter å krangle foran andre mennesker, jeg synes det er ubehagelig og skjer det, er det alltid jeg som får høre at jeg er en dramadronning. Enkelte ganger har jeg til og med måttet forlate puben fordi jeg merket han begynte å bli full. Først trodde jeg det var alkoholen, men senere forstår jeg at det dreide seg om helt andre ting. Han følte seg av en eller annen grunn mindreverdig og fant egne råtne metoder å ta igjen på. Det er enkelt og innlysende, min ”makt” hører hjemme på kjøkkenet i det private, der kan jeg si noe, ute blant folk er det hans ord som teller.

Jeg har inntill i dag ikke kunne velge hvem jeg tiltrekkes av på en saklig måte, jeg legger all bort all fornuft i vurderingen, jeg hører ikke ord, bare stemmen. Om det viser seg at jeg bryr meg om en person mer enn det som er sunt for meg har jeg en enkel måte å takle det på. Jeg slipper han inn på soverommet, men andre steder vil han ikke eksistere, i slike tilfeller vil jeg ikke vedkjenne meg han. Det er ikke respektløst av meg, det er ren grensesetning.

En skisse

Før jeg er ferdig med noe jeg har laget, et kreativt arbeide, har jeg kanskje ti skisser, eller mye mer. Hver gang vil jeg alltid kunne vise tilbake til hele prosessen og hvordan jeg endte opp med det ene resultatet. En kan alltid gå tilbake for å se om jeg har blitt bedre, om jeg gjør fremskritt og har kommet meg videre.

På samme måte er denne bloggen en slik prosess, det er jeg som utvikler ordforrådet og evnen til å uttrykke det jeg mener. De små tekstene er mine skisser, kvaliteten skal variere, for stopper jeg opp fordi jeg ikke synes noe er bra nok, vil jeg heller ikke få mulighet til å utvikle det videre.

Og her gir jeg de som vil muligheten til å følge med og kanskje dette alltid vil være på skissestadiet. Men ord har en helt annen virkning enn en tegning, er de først sagt eller skrevet, vil de i en lang stund sitte klistret fast i meg og misforståtte fraser kan dukke opp igjen senere, det jeg en gang har ment kan brukes i mot meg. Med en gang en tekst er lagt ut, er den ute av min kontroll. Sånt kan jeg leve med, der har jeg ingenting å tape.

Det skal ikke være høytidelig, det skal være som å skravle med venner etter god mat med masse rødvin, det skal være tanker, små hendelser, noe kanskje andre jenter kan kjenne seg igjen i, det skal være pinlig og irriterende, en mulighet for å eksperimentere og ikke falle inn i en altfor smal kategori.

En gang blir man kanskje ferdig med å definere blogging, det er godt å kunne putte sine tanker inn i en form blir forståelig for andre. Men det blir litt som design, plutselig skal det som kunne vært kunst bli spiselig for flest mulig, nettopp fordi det skal kunne selges, og ordene mister sin betydning av frykt for å være uforståelig eller å støte noen. Siden dette liksom skal være fritt og tilgjengelig for alle, burde man også være i stand til å utforske litt, eksperimentere og gå videre.

I samfunnet overalt hvor man beveger seg handler vellykkethet om å bli spiselig for flest mulig, det handler om å bli likt, litt som en fengende og dum hitlåt. Nå er ikke topp 20 låter alltid dumme (bare de aller fleste av dem), men når alle skal bruke samme oppskrift for å lage en hit, blir det forutsigbart og kjedelig, utviklingen stopper og det som kunne blitt kreativt og nyskapende får et A4 format.

Flickr

hjerte

Originally uploaded by Ida.

Dette er utsikten fra hyttedoen.

Da har jeg laget et lite album, jeg ser på det som en slags kladdebok, foreløpig er det bare blomster og lignende der, jeg liker å tro at det ikke er helt meg. Det dukker sikkert opp andre motiver etterhvert.

Tidlig tenårings frustrasjoner

Tårer og frustrasjon, venner dugde ikke, det var meg alene. En gang skulle jeg vise dem, jeg skulle virkelig få dem til å forstå, særlig en. Langt lyst hår, pene øyne, jeg kunne ikke få nok, en vakker og fantastisk skapning. En oppblåst motbydelig person selvsagt, jeg aner ikke hvor lenge jeg var forelsket i dette menneske. Jeg visste bare at han var utilgjengelig og jeg var ubetydelig, jeg var ingenting.

En kveld tok han hånden min, det var over ti år siden jeg hadde sett han sist, innsiden ble varm, svakt husket jeg hvordan jeg en gang hadde fantasert om muligheten til å avvise han, jeg ville knuse han, jeg hadde fantasert om å virkelig ydmyke han. Og der sto jeg og holdt hånden til dette menneske, lot han gjøre tilnærmelser og alt jeg kjente var forventinger.

Så lo han høyt og jeg forsto hva som var i ferd med å skje, jeg var ydmyket og tråkket på, avvist av en jeg i utgangspunktet mislikte. ”Faen heller, det der var det jeg som skulle gjøre!” Sa jeg rasende, ”Jeg er ikke interessert, har aldri vært, alt jeg føler for deg er avsky!” Sa jeg, jenta som hadde vært klar for alt med verdens største drittsekk uten å overbevise noen.

Heldigvis var de to siste avsnittene en drøm, et styggelig grusomt mareritt av en konfrontasjon med tenåringsfølelser. Jeg har ikke tenkt på dette mennesket på ti år, men da jeg våknet kom jeg fram til at han måtte være ganske så harmløs

Inspirasjon

Dameblader har vært en inspirasjon, derfor deler jeg denne bloggen inn i kategorier hentet fra Det Nye, Henne og KK, om jeg noen gang kommer til å bruke “Sterke meninger” fra Dagbladet får man heller se på. Men jeg har tro på at dette kan bli bra, snart kommer “portrettet” “karriere og utdanning”, “Reiseliv” og for ikke å snakke om “betroelser fra virkeligheten” (jeg har en del av dem)…

Ingen rasist, men hva da?

”Jeg er ingen rasist, men… Ikke er jeg homofob eller, men nå skal de gifte seg… Det er greit med likestilling, men…”

Og det som følger kan ikke bli mer forutsigbart, så jeg vil bare si; Kom til saken! Jeg klarer fint å vurdere hvorvidt innholdet i ytringen er rasistisk, sexistisk eller drypper av mannlig angst for kuk i ræva. Jeg bryr meg svært lite om hvorvidt den som utrykker noe betrakter seg selv som en rasist eller ikke, med mindre en tar en tur på innsiden for å finne ut av hvordan det står til med sine egne holdninger, men det blir en annen drøfting.

Det er hele tiden det samme; ”klynk klynk, jeg skulle ønske jeg kunne ta opp visse saker uten å bli stemplet som..” Javisst det hadde vært flott, masse og mangt som trenger å drøftes, men jeg mener man må kjøre hardt over og ikke la debatter avspores av individer som åpenbart har en overbevisning om at noen raser er andre overlegne. Jeg er heller ikke interessert i å høre på innspill fra de som tror at kjønn har ulik verdi. Og voksne med homofobi, jaja, skal man virkelig gidde å ta seg tid til å høre på dem?

Men for all del, En må bare bable i vei. Folk kan også godt fortelle meg at jeg er bare et offer for en tankegang som ikke tillater visse debatter fordi jeg skal være så veldig inkluderende til enhver tid, men jeg vil bare si at jeg hører ingen argumenter her, bare syting og klaging. ”Jeg er ikke rasist jeg vil bare ha en debatt..” Vel så kutt ut fobien og alle andre ideer som går på at visse grupperinger står over andre og bli saklig.

Barna, barna, barna!

Hvorfor skal egentlig pappa betale barnebidrag?

Rent praktisk; det koster penger å ha barn
Holdningsmessig sett er det fint at man tar ansvar for sine handlinger.

Det finnes uten tvil mange slasker og drittsekker som lurer og svindler, som dropper å betale eller gir faen, men representerer disse virkelig alle menn? Og er det å tvinge folk til å betale riktig vei og gå for å få dem til å bry seg mer om barna? Når det kommer til et stykke er resultatet av dette systemet enda mer intriger og komplikasjoner for de involverte. Hele ordningen er ikke annet enn en moraliserende holdningskampanje som kun virker mot sin hensikt. Hele konseptet er ikke annet enn reaksjonært, tenkt ut av mennesker som dyrker kjernefamilien.

Det ser også ut til å fungere som en slags straffesystem for ”de løsslupne”, for alle vet hvordan et one nights fungerer i dag. En regning i posten ni måneder etter vil ikke bringe frem farsfølelse og omsorg for den nyfødte, far vil sitte igjen med en følelse av å bli straffet og må i mange år betale for et veldig dyrt samleie.

Det virker kanskje urettferdig at mor må sitte igjen med alt ansvaret for barnet, men et barn er mer enn utgifter, en nyfødt er våkenetter, bleier og lite fri, det er å avse hele seg selv til et annet menneske. Det sier seg selv at det å sende en regning i posten til pappa ikke oppveier alt det koster å ha et barn, det er også urettferdig for han, han vil ikke få mulighet til å oppdage positive sider ved å ha barn.

”Siden hun må slite skal i hvert fall han betale” – holdningen skaper syndebukker, og hva galt har de egentlig gjort? Hatt sex? Samlivsbrudd? Det er et barn det er snakk om, ikke en ballast, ikke et drass som konsekvens av umoral og upassende oppførsel, men noe som kan skje alle og bør ikke gjøres til noe negativt uansett hvor tilfeldig det skjedde. Dette stinker kristen moralisme, det forsøpler forholdet mellom mor og far og gjør det vanskeligere for barnet å forholde seg til begge foreldre.

Hvorfor ikke enkelt og greit la staten betale? Dette ville løse mange problemer, han kan sluntre unna så mye han vil, men hun er garantert støtte og da kan de krangle om annet enn penger når de møtes.

Se på det som en investering. Barna vil vokse opp og gi masse tilbake til samfunnet. Dette vil også hjelpe til med å gjøre hverdagen lettere for de som av forskjellige grunner ikke kan eller ønsker å fungere som en kjernefamilie.