om jeg blir gammel

TIDEN GÅR SÅ FORT

Jeg hører stadig vekk at tiden går så fort. Det var visst ikke så lenge siden jeg lå i barnevogna under et tre og se hvor stor jeg er nå, nesten tredve, en voksen dame jo. Det er ikke så lenge siden jeg var ferdig med videregående, men nesten ti år er gått. Da er det vel ikke så lenge til jeg blir gammel heller tenker jeg.

Jeg har ikke lyst til å bruke dagene til å konstatere hvor fort livet har gått. Noen ganger virker alt stillestående, andre perioder bruser det lett. Jeg må muligens jobbe lenge før jeg endelig kan slappe av, så kan jeg lese dødsannonser og gå på mine venners begravelser. Før eller siden vil jeg se navnet til en av de jeg drikker min øl med nå hugget inn i stein og jeg vil aldri mer kunne prate med vedkommende igjen.

Om jeg blir gammel er moren min død, det er også alle hennes venner, mine besteforeldre vil være noen som eksisterte i gamle dager, de som har vært rundt meg vil ikke lenger være tilstede. Jeg kan aldri mer snakke med dem og jeg vil heller ikke da ha noen stor fasitbok med svar på alle spørsmål. Derimot vil jeg se folk jeg trodde var noenlunde oppegående bli uvenner for livet på grunn av arv. Stødige mennesker blir rådløse, alt jeg trodde var stabilt er ikke annet enn vaklevorent og jeg har bare meg selv.

Det vil være mange nye mennesker å forholde seg til, folk som ikke er født ennå. Jeg vil være uinteressant og gammel, mennesker uten erfaringer vil bli bedrevitere. Som barn som akkurat har funnet ut av hvordan babyer blir til, de tror de oppdaget noe nytt før innsikten langsomt siger inn.
Mennesker vil snakke til meg med høy rar stemme og uttale ordene langsomt. Men det gjør ikke noe, kanskje alzheimer har tatt over og blitt et forsvar mot idiotien som omgir meg.

Jeg skal lene meg tilbake og tenke at de vet ikke bedre, men en gang vil det gå opp for dem også. De skal igjennom det samme som meg og gang på gang kommer de til å fortelle hverandre hvor fort tiden går, hvor ble den av? Først små drypp som; ”Oi, legen er yngre enn meg…” og de første grå hårene. Så kommer de vanlige frasene; Jøss, sitter vi her med unger, vi lekte med dukker for ikke så lenge siden. Oi, er barna ferdig med videregående allerede, de lekte jo nettopp i sandkassa? Og så er det tid for foreldrenes begravelser og brått nærmer en seg selv.

Sunn eller usunn, immunforsvaret blir dårligere, en vil forfalle og bli gammel, en skal gå langsomt igjennom gatene, knirke i alle ledd. En skal grave etter småmynter i lommeboken, fikle med betalingsterminaler og skremme de omgivelsene med å være tilstede.

Om jeg blir gammel håper jeg at det er en tid for indre ro og innsikt, en tid hvor jeg ikke trenger å strebe etter noe, bitterhet og anger har aldri vært min ting, måtte det aldri komme når jeg blir eldre. Jeg håper på en ro og i mellom savnet etter mine samtalepartnere som en etter en siger bort, vil jeg se en endelig slutt på den evige ydmykelsen.

Jeg synes ikke alltid tiden går så fort, jeg merker en antydning til stress når det nevnes til stadighet. Og da kan jeg ikke noe for at jeg svarer at siden 30 år er ingenting, vil de forekommende 30 fort være overstått, da kan vi sikkert bruke tiden på å bekymre oss om kroppens forfall og rynker, men det ville ikke være annet enn en avsporing i og med at folk for alvor vil begynne å dø snart og noen av oss vil slite med helsa.

Jeg har det bra med tiden sånn som den er akkurat nå jeg, og håper de kommende dager vil flyte i harmoni.

skumringssone

MØRKE ØYEBLIKK

Noen av mine handlinger er blokkert ut av mitt hodet. Et tidsrom i natt har forsvunnet eller aldri blitt lagret i mitt minne.

Ved hjelp av alkohol skaper jeg dunkle skumringssoner i hjernen, jeg hvisker ut virkeligheten for en tid og jeg sitter igjen med drømmeaktige bilder. Jeg vet ikke lenger hva jeg har drømt eller hva jeg faktisk har opplevd og lurer på hva jeg er i stand til å gjøre, kan jeg i disse gråsone øyeblikk være i stand til å gjøre noe jeg eller aldri ville gjort?

I en vanlig alkohol påvirket situasjon glir samtalene lettere, noen vil også prøve å tøye sine grenser og gjøre noe de ellers ikke ville gjort. Jeg blir mest høylydt og snakker mer. Det jeg lurer på er om jeg fortsatt er meg i mørke duse timene hvor mine opplevelser ikke lenger blir lagret i hukommelsen? Eller er jeg utenfor meg selv uten kontroll akkurat som når jeg drømmer? Jeg håper jeg bare er vanlig nedsløvet full med nedsatt vurderingsevne som lever i øyeblikk som aldri når langtidshukommelsen.

Men jeg vil fortsatt aldri få greie på hvorvidt jeg var i slottsparken i natt eller bare drømte det. Om jeg lusket rundt og klatret over gjerder på Frogner og var på steder jeg ikke skulle vært. For jeg var alene med meg selv uten hukommelse.

stygge anklager

Det er så fascinerende hvordan flere mennesker kan oppholde seg i samme rom og deres observasjoner av en hendelse ikke samstemmer. Er det fire forskjellige mennesker på samme sted, vil vi høre fire versjoner av det som skjedde. Ikke nok med det, hendelsesforløpet vil også endre seg fra dag til dag, og i dette tilfelle snakker jeg om edru mennesker. Er alkohol involvert, blir saken enda vanskeligere.

Jeg får også inntrykk av at historiene spriker enda mer om det som skjer er intenst, voldsomt eller ekstremt, akkurat da det er viktig for utenforstående å finne ut av det som faktisk skjedde. Særlig når det er voldsanklager det er snakk om.

Etter å ha hørt flere varianter av en og samme historie, vet jeg ikke hva jeg skal tro. Når det gjelder ekstreme handlinger har de involverte et enda sterkere behov for å bli hørt og trodd og når deres historier ikke sammenfaller, er det ikke lett å vite hvem som vil manipulere og vri virkeligheten til sin fordel. Alle vil vel det, men hvem har rett og hva er sannheten?

Jeg prøver å lage noen retningslinjer for meg selv;
o De skråsikre tar ofte feil.
o De som ikke viser noen tegn på selvinnsikt, tar ofte feil.
o De som stiller spørsmål ved alle andre enn seg selv, tar ofte feil (Det går vel under selvinnsikt.)
o De som utfører ekstreme handlinger eller er voldelige har ofte en klar historie som rettferdiggjør eller bortforklarer og kan ofte derfor virke klarere i sin vurderingsevne enn den som blir utsatt for volden.
Og mer kommer jeg ikke på for øyeblikket.

Jeg vil jo alltid holde med de svake, men hvem er egentlig det, hva om alle er mer skyldig enn det de selv tror de er? Små intriger og krangler er en ting, når dette sklir over i voldsanklager og politianmeldelser, når det blir spørsmål om menneskers virkelighetsoppfatning og alvorlige anklager om andres psyke, begynner det å danne seg noe som ligner en psycothriller. På film er det kjedelig og forutsigbart, i virkeligheten er det ikke annet enn uhyggelig.

Farlige Oslo

På denne kanten av byen hevdes det ofte at det er så farlig på østkanten. Det er jo så mye rart der, narkotika og sånt. For det er det i hvert fall ikke her. Og jeg som trodde det bare var folk på landet som snakket sånn om Oslo, men nå er det heller ikke første gang jeg mener at det er noe galt med virkelighetsoppfatningen til menneskene rundt meg.

I Dagbladet sto en gang en oversikt over verdens farligste gater, der sto Torgata nevnt, og vi snakker om mest farlig og voldelig i verden! Stopp volden kampanjer gjør underverker. La oss innbille folk flest at Oslos østkant er like farefull som de mest risikable områdene i New York. Jeg som trakk på skuldrene og tenkte at “jaja, det er vel ingen som kan ta dette seriøst”, ser at det setter sine spor, folk er redde. De vil aldri få vite hvordan det er å sitte ved Akerselva en sommerkveld og drikke lunken vin. Kanskje like greit kunne jeg flåset bort, men denne irrasjonelle frykten skaper ikke annet enn flere ustabile og unødvendige dømmende mennesker og det trenger vi ikke.

pianoet mitt

VIL DU HA ET PIANO?

Pianoet mitt er laget i slutten av første verdenskrig, en tid da det aller meste av metall gikk til våpenindustri og jeg sitter igjen med en enormt stor uhåndterlig dings, verdiløs i tillegg. Det som skulle vært strenger, er mest sannsynlig brukt til å drepe mennesker med. I stedet er det laget av noe som ryker og gjør alle toner sure og uforutsigbare.

I tillegg har store dyr måttet ofre sine liv fordi at jeg og generasjoner før meg skulle spille ”Fir Elise”. Makkverket skal på dynga, nå skal jeg kaste det en elefant en gang har dødd for. Jeg skal aldri mer spille Beethoven eller noe annet. Sorry, det ble aldri noen pianist av meg.

Jeg avskyr å kaste ting, men denne er tung og en jævel av en klamp om foten for en som lever en nomadetilværelse i Oslo. Men hvis tilfeldigvis du ønsker deg et gammelt piano, så kan du redde dette instrumentet, du kan få det helt gratis, det må kun hentes.

(Noen vil kanskje si jeg driver med dårlig reklame her, men jeg vil bare være ærlig og fortelle hva en får, jeg krever tross alt ingen penger.)

Nei til ekteskapet

Hvis ekteskapet er en grunnstein bør den røskes ut, rives bort så vi kan se vakletårnet falle sammen. Hvis vårt samfunn er bygget rundt denne institusjonen, ser jeg svært lite som det er verdt å ta vare på.

Ekteskapet har skapt så mye elendighet for mennesker, da særlig kvinner og homofile og med det også barn. Denne urokkelige troen på denne samlivsformen skaper ulykkelige mennesker og virker ikke annet enn kuende. Den holder mennesker nede og den sperrer de man måtte mene ikke passer inn ute .

Lykken er ikke det borgerlige idealet av et ekteskap, det er heller ingen romantisk seremoni vi ser, men en far som overrekker sin datter til en kommende svigersønn, det er starten på en forplantningsanstalt.

Med argumenter som barn trenger et stabilt hjem, har kvinnen i lang tid fungert som mannens støttespiller, hennes rolle har vært å passe på at alt i hans hjem er i orden og at hans barn holder seg friske og rene. Hans sønner ville få hans navn, mens døtrene ville være forpliktet til å føre en annen manns slekt videre. På det viset er ikke ekteskapet annet enn en plass for mannens selvrealisering og oppbygning av sitt virke. At det er en viktig ramme rundt barnas oppvekst blir i dette tilfelle bare et tomt påskudd for å holde strukturen i gang.

Økende antall skilsmisser i dag viser at kvinner ikke ønsker å leve på disse premisser, at denne strukturen er i ferd med å bli avleggs, at en er nødt til å innse at det finnes andre muligheter for samliv og andre trygge rammer rundt barns oppvekst.

Det kaver seg langsomt fremover, men seremonien har ikke endret seg stort, symbolverdien er det samme. Fortsatt hyller man de damer som gjennom all motgang velger å stå ved sin mann og man snakker misbilligende om antallet skilsmisser. En lever også i den tro at barns hverdag må pakkes inn i bomull og illusjoner, alt for å holde strukturen i gang.

Trygghet skapes av stødige og oppegående mennesker, trygghet kommer av et harmonisk og rolig hjem, men ikke av livsløgn, er et samvær dårlig for en av partene vil et barn merke det og hjemmet vil føles alt annet enn stabilt. Det finnes ingen fasit for ideel barneoppdragelse da det også kommer og går som trender.

En forelder, to foreldre, to damer, to menn, kollektiv, hva gjør vel det, så lenge noen er der og tar seg tid til barnet? Så lenge barnet har et stødig menneske ved seg i sin oppvekst, vil roen følge det videre i livet.

Å skille seg ut

Det krever mye å skille seg ut, omgivelsene forventer alltid en forklaring, du må tålmodig legge ut om hvem du er, mennesker rundt krever og krever. En stikker seg ut og blir et utstøtt allemannseie. En freak i god gammeldags forstand. Alltid på utstilling, det forventes at du skal vrenge innsiden ut så utenforstående får tilfredsstilt sin morbide nysgjerrighet. De graver ikke av omsorg eller etter forsøk på forståelse, men av behov for bekreftelse av egen såkalte normale tilstand.

De prater bak ryggen din, nedsettende, de synes synd på deg, de ler når du ikke ser, men akkurat høyt nok til at du aner det. Om de henvender seg til deg med gode hensikter, vil det alltid være med den avstanden som forteller deg at du ikke er en av dem, at vennskap ikke er aktuelt, det vil koste dem for mye for de vil aldri identifisere seg med deg eller forstå. Du er en belastning.

Å tre inn i andre kostymer til daglig kan sammenlignes med det jeg gjør på lørdagskvelden, en flukt fra normaltilstanden, til og med det jeg gjør da viker ikke fra noe fastsatt mønster. Hver mandag våkner jeg hos meg selv, tilbake til min hverdag.

Folk som virkelig skiller seg ut flykter ikke. Det er sjeldent noe man velger selv, upopulære standpunkt er ikke noe en tar av ren trass eller i opprør, det er en vond prosess der oppdagelsene kommer sigende. Vi er alle styrt av denne tids tankestruktur, viker man unna vil ingen forstå hva en sier.

Man vil fort merke motstand og det er ikke nødvendigvis av en oppbyggende sort, en må være bevisst og vite hva man står for. En velger ikke en legning for å føle seg spesiell, en velger heller ikke sine skavanker, men likevel krever det at en må være seg selv bevisst og i alle sammenhenger argumentere for seg selv, avkrefte fordommer eller ignorere dem. Noen får selvinnsikt og vokser mens andre går inn i en forkrøplet mindreverdig tilstand der det normale blir idealet.

Når disse såkalte avvik, de som strider i mot alles oppfatning av det normale, skaper identitet av sine særpreg, når de kommer sammen og måker sin egen vei igjennom møysommelige oppbygde strukturer, blir de i verste fall oppfattet som en trussel. Det er nemlig forventet at en skal underkaste seg normen, prøve å være som alle andre, Mangfold tar for mye plass og kan for mange virke komplisert å forholde seg til.

Å være annerledes er en vond vei til en selvinnsikt andre bare kan fantasere svakt om, derfor vil de alltid stå uvitende på utsiden og gjøre narr og aldri forstå omfanget av den overbærenhet de blir møtt med.

utleiere

MYE RART PÅ BOLIGMARKEDET

Annonsene kan muligens sammenlignes med kontaktannonser, da man i mange tilfeller skal ha noen boende i sin egen leilighet, altså et bofellesskap. Men sette bilde av seg selv i boligannonsen? Ærlig talt, jeg vil se rommet jeg.

”En ungdommelig mann på 46 leier ut…” skremmer i hvert fall meg langt avgårde. Jeg kunne sikkert leid en hybel av en mann på den alderen, men ikke en som omtaler seg selv som ungdommelig!

Videre er det noen som har reklamert med at leiligheten har strøm. Jeg er visst godt vant, jeg tar det nemlig som en selvfølge og når det står strøm under fasiliteter, tror jeg de mener at det er inkludert i leien.

Når det skrives at leiligheten har internett og ikke har det, burde det heller formuleres som ”muligheter for bredbånd/internett”.

Når det står 20 m² og rommet er 14 m², så ser man det på visningen. Det er dårlig gjort å lure folk til å dra på meningsløse turer på kryss og tvers over byen. Og selv om rommet er aldri så koselig, mistet jeg all min godvilje og vil uansett ikke ha det.

Sinsen er ikke Carl Berner, Tøyen er ikke Grønland osv.

Og ikke minst, det er en gammel sak, men må likevel nevnes; Holmlia er ikke sentralt i forhold til noe! Det ligger knapt nok i Oslo.

Det går heller dårlig med min boliggjakt. Skulle vært ute herfra i går, dette stedet varer ikke så mye lenger. Jeg mener ikke være vrien&vrang, de som vil ha meg, vil ikke jeg ha, og det jeg vil ha, vil ikke ha meg. Og jeg kunne ikke brydd meg mindre om gode vennskap og godt samhold, jeg vil bare bo jeg, trenger ikke metervis av fellesareal og boblebad når rommet jeg skal oppholde meg på er på 6 m².

Jeg blir mer og mer frustrert, for når jeg endelig har råd til en egen leilighet i sentrum, har jeg vel ingen glede av det lenger. Det er nesten hakket før jeg setter inn en kontaktannonse etter en type i stedet så vi sammen kan finne et trehus på Vålerenga (veldig dårlig idé, jeg har bare sett så mange bra steder som ville egnet seg perfekt som kjæresteleiligheter!).