boligjakt
ANDRES HJEM
Jeg går fra hjem til hjem, besøker ukjente og ser hvordan de har det, blir entusiastisk eller skuffet og går videre. Noen rom kan man puste i, andre gir meg klaustrofobi.
Han spurte meg om vi skulle slå oss sammen og jeg svarte nesten ja i ren desperasjon, men det innebærer langt mer enn å dele husleie, det krever også at en deler hverdagen sammen. Jeg liker små flukttimer med han, så kan vi heller fantasere om en fiktiv hverdag sammen. Jeg like skråsikker som han på at det er over snart likevel.
Jeg vil ikke bo hos andre, jeg vil ha mitt eget hjem.
Filed under Arkiv | Comment (0)Talentløse mennesker
Det var en lang søndagsmorgen. Han fyrte en røyk, sang svakt til Powertrip og jeg lo, han traff ikke en tone. Det var uventet og komisk for ved sengen sto en v-gitar og han mottok utbetalinger årlig da sangene hans ble spilt på radio ett eller annet sted i et helt annet land.
”Okay, jeg treffer ikke en tone, jeg vet!” konstaterte han, han hadde begynt å spille gitar på grunn av damene, men det krevde mye arbeid for han var tonedøv. Og jeg kjente meg igjen, jeg har riktig nok en annen motivasjon, men jeg sitter ved symaskinen mens verden bare blir mer og mer tåkete, jeg ser ikke detaljer og ting blir uklart, synes mitt fungerer ikke som det skal, og likevel skal jeg på død og liv gjøre noe jeg ikke behersker, å sy. Det er kanskje på tide jeg ser mine begrensninger.
Så lo vi av oss selv, han kommer til å klimpre på gitaren og jeg vil antageligvis fortsette å slite med mitt. Det er ikke så lett å se hva som er ens styrke eller svakheter og det er ikke alltid så åpenbart som en skulle tro.
Filed under Hverdag | Comment (0)Små og store utfordringer
En kan være realistisk, se sine begrensinger og heller satse på å utvikle seg i den retning en ser en behersker. Eller en kan velge trassveien, gå i de retninger som virker urealistiske og forsøke likevel.
Alternativ to virker bestandig så flott, der ser man fattige mennesker på bunn av og kave seg opp og frem til rikdom, vi ser mennesker med store talenter og som satser på tross av sine begrensinger kjemper hardt og oppnår det en vil. Hva enn det måtte være.
Det er godt med slike idealer, da får vi alle håp om at det er noe der for oss uansett hvem vi måtte være. Det første alternativet blekner litt i forhold, som en trygg vei det er lett å gå, kanskje litt kjedelig eller på kanten av feigt.
Det finnes ingen snarveier uansett hvordan en velger å gjøre ting, å se sitt potensiale og bruke det er vel så bra som å trosse sine mangler, feil, eller sitt dårlige ståsted. Ofte vil man oppdage at uansett hva målet var, vil det en presterer gjerne oppleves som en liten prosentandel av det som var den opprinnelige planen. Den trygge alternativet og kjedelige veien måtte i så fall være å unngå alt som ligner hardt arbeid og sette kravene til seg selv lavest mulig.
Filed under Filter | Comment (0)Enda mer pinligheter
Det at en ikke husker hva en gjorde i fylla kommer ikke av at en glemmer det, men at hjernen i en omtåket tilstand ikke får sendt all informasjonen til langtidshukommelsen, dermed kan deler av fylla for noen bli uklar. Det er som å lukke dokumentet før lagring, informasjonen står ikke der når en åpner det neste dag, logisk nok.
Men jeg vet svært lite om hjernen og det har skjedd at hendelser som virker uklare og merkelige plutselig kommer klart tilbake til meg. Etter mye tvil og undring, dukker filmrullen med hendelsesløpet i mitt hodet igjen. Denne fyllehistorien har jeg sikkert skrevet ned her før, da i full forvirring. Den har også blitt fortalt til meg fra flere kanter, det som er interessant er at absolutt alle har ett eller annet å dekke over og noe å unnskylde, for dette er pinlige greier.
Jeg satt ved siden av vasken og dinglet med bena, det var damedoen på en rockepub som befinner seg i en kjeller nær Karl Johan. Jeg var full av gratis øl, meget pratsom og i godt humør. En jente gikk forbi og inn i et avlukke, så fikk jeg høre noen direkte nedsettende kommentarer om den ukjente jenta og hennes kropp. Jeg svarte at jeg ante ikke hva hun pratet om og forsto ikke problemet, jeg begynte å føle meg ille berørt.
Jenta hadde selvfølgelig hørt alt i det lille avlukket, hun kom rasende ut igjen og skjelte ut min venninne. Jeg var allerede flau og hadde mest lyst til å forlate rommet, jeg syntes hun hadde all grunn til å skjelle ut mitt selskap. Men deres sinte ordveksling gikk over alle grenser;
Fremmed jente: ”Du, din feite kjærring… store fleskepupper! Schtøgge fittekjærring!!” Også videre.
Min venninne: ”Det er bedre enn ikke ha noen pupper i hvert fall!” Videre følger trusler fra begge kanter, den fremmede truer med bank, fornærmelsene stopper ikke opp.
Dermed flyr fremmed jente i strupen på min venninne, og mulig jeg ropte at de skulle skjerpe seg, det var fort overstått, hun løp rasende ut og dørvakta kom. Han ville vite hva som hadde skjedd og jeg i min alkoholrus svarte oppgitt; ”Ingenting, det ha’kke skjedd en dritt!” Han gikk og så var det min tur til å bli skjelt ut;
”Du er ikke noen venn i det hele tatt, du kunne godt fortalt hva dama gjorde mot meg, hun prøvde å kvele meg!”
”Å, gjorde hun det?” Svarte jeg, ”det var jo skikkelig dårlig gjort av henne” Jeg var ikke ironisk selv om det kunne virke sånn. Jeg hadde den kvelden vært vitne til min venninnes sleivete nedsettende prat om alt og alle, jeg syntes ikke det var rart at noen eksploderte til slutt. Men det min tur til å gjennomgå, hun ropte at hun aldri ville snakke med meg igjen og jeg var ikke særlig til venninne som ikke stilte opp og forsvarte henne.
Jeg hadde ikke minste behov for å forsvare noen, forvirret og irritert forlot jeg puben, jeg følte at alt var min feil, at jeg med magi kunne gjort noe fornuftig for å forhindre idiotien. Jeg hadde dommen hengende over meg, jeg var en elendig venninne som ikke stilte opp når det virkelig gjaldt. Fremprovosert eller ikke, hun hadde blitt utsatt for vold.
Jenta som tidligere hadde vært min venninne ble slept ut og naglet til veggen av usympatisk dørvakt. Det var ikke fortjent, det var andre gang den kvelden at hun ble utsatt for vold og jeg var udugelig, denne gangen flere kvartaler unna, jaget bort av frustrert venninne.
Jeg husker en gang da alle i hele klassen fikk med melding hjem til foreldrene fordi vi alle hadde vært vitne til at en hadde gjort noe galt uten å gripe inn. Vi følte oss fryktelig urettferdig behandlet, men jeg tror ikke det skadet og jeg skulle definitivt fått en tilsvarende tilbakemelding denne gangen, jeg klare bare ikke å forstå hva jeg kunne gjort
Vi snakket sammen igjen, av ansvarsfraskrivelse for min egen del og hensyn til henne, lot jeg hennes variant av det som skjedde stå igjen som sannheten. Der hadde hun verken vært frekk eller kranglete, men uten grunn blitt utsatt for stygg urett, selv hadde jeg vært for full til å kunne oppfatte det som skjedde, dermed ikke vært i stand til å kunne fortelle dørvakten at hun hadde blitt utsatt for vold. Det var godt satt sammen, og vi kom ganske bra ut av det begge to, til og med min passivitet ble unnskyldt. Historien var vel ikke mindre sann enn min versjon, vi bare husker litt forskjellig for vi var omtåket begge to. Men uansett; Vold er vold og det er aldri greit.
Filed under Reise | Comment (0)