Sinte gjess

Bak huset var det en dam, jeg husker uklare bilder av illsinte gjess og vi som løp alt vi kunne mot en stor stein som vi kunne klatre opp på, jeg hadde ikke anelse om hvor hissige slike fugler kunne være. Jeg tror vi nysgjerrig hadde nærmet oss oppholdsstedet uten noen anerkjennelse fra de store fuglene, men min venn følte seg overlegen de sure gjessene, han hadde grepet en stokk og skulle gi dem en lærepenge.

Med stor selvtillit stormet han etter gjessene for å vise sin overlegenhet, de flakset med vingene og løp avgårde. På et tidspunkt fant de ut at dette ville de ikke finne seg i. To gjess bråstoppet samtidig og snudde seg truende, gutten som ikke hadde ikke tenkt ut hva han egentlig skulle gjøre om han tok dem igjen, sto plutselig ansikt til ansikt mot hvesende gjess, og der snudde overtaket, en liten guttunge kom løpende mot meg, og jeg var ikke stort større, dermed fikk vi noen rasende fugler etter oss. Og inne på kjøkkenet satt de voksne og lo, vi var begge vettskremte, men fikk som fortjent, det var selvforskyldt. Vi kom oss unna, om vi gikk bort for å tirre dem igjen er jeg usikker på, da dette er svake minner vedlikeholdt av forrige generasjon som så hele forestillingen fra vinduet og fant episoden ustyrtelig morsom. ”Det vet de som begynte!” Klynket han surt etterpå.

Dette var en av mange ting som kom tilbake til meg i går da jeg satt blant en mengde mennesker jeg aldri hadde sett før, bortsett fra han med endene da, men jeg følte det ikke passet inn i sammenheng, kanskje han ikke husket det selv en gang?

Videre husket jeg en villa på Bestum, et hvitt stort trehus, han i bodde første og jeg i andre. Mange små detaljer kom tilbake, jeg tror vi hadde det morsomt sammen. Jeg vet ikke hva som gjorde at jeg holdt kjeft, det passet muligens ikke inn i sammenhengen å nevne en villa på Bestum eller gjess på landet, mest av alt var det tvilen, det kunne vært en annen, kanskje jeg ikke kjente han i det hele tatt?

Ut på byen

Nei, det passer ikke akkurat nå, jeg er opptatt, sitter i en samtale, jeg vil kose meg med ølen for meg selv, trenger ikke å forklare meg for deg, hyggelig at du kommer bortom, men ikke bosett deg ved bordet mitt.

Jeg har mistet det helt, derfor må jeg si det til meg selv her. I det siste har jeg pratet hvem det måtte være av ukjente mennesker selv om det egentlig ikke har passet.

Det er ynkelig, jeg vet. Jeg har brukt alle disse årene på å glefse rundt, gjort meg upopulær, blitt trakassert og tatt igjen, eller fått kvelden ødelagt av imbesille idioter som skal vise meg mms pornosamlingen på telefonen sin. Noen har sperret oss inne med effektivt å omringe hjørneplassen vår i sofaen uten vilje til å slippe oss forbi.

Jeg har sagt i fra til bartenderen og blitt skjelt ut for ”Hva faen er egentlig problemet ditt dame!?” (Jeg gir nemlig ikke hans mannlige bargjester den oppmerksomheten han synes de fortjener, dessuten hadde han pratet med den det gjaldt og vedkommende forklarte at jeg var hysterisk, det var ikke hans feil at jeg hadde så trange bukser og han bare måtte holde meg igjen for å klå.) Jeg har til og med blitt kastet ut da jeg ba en stamgjest pelle seg bort fra bordet vårt da han var dem femte den kvelden som kom bort og sa; ”Sitter dere her alene da jenter!” Vi var tre stykker og absolutt ikke alene, og forøvrig har jeg like mye rett til å være alene på en pub som enhver annen alkis av hannkjønn uten at jeg må redegjøre det for noen.

Å avvise har ikke alltid vært så enkelt, det er noe jeg har måttet lære, da jeg var mindre ville jeg jo aldri såre noen uansett hvor inkompetende og idiotiske de var, jeg ville jo ikke være ekkel tilbake selv om mannen var direkte plagsom, det gikk jo i mot all god oppdragelse. Jeg kunne bruke timer på å lure på hvordan jeg skulle lirke og lure meg ut av en ubehagelig situasjon, når jeg enkelt og greit bare kunne sagt i fra og bedt vedkommende gå.

Jeg har blitt effektiv, jeg smiler, er hyggelig og reagerer hverken med sinne eller aggresjon når folk er ubehagelige. Jeg smiler bare og sier på samme måte som man snakker med små barn at jeg er desverre opptatt, jeg er klar uten å gi dem forhåpninger og det går som regel bra. Men jeg har møtt ekstreme eksempler, en periode kom det bort menn fra ingensteder og beit meg, i hånden eller uventet i nakken bakfra. Jeg har ingen fascinasjoner for vampyrer eller Anne Rice (å fyfaen hvor den litteraturen stinker!), gothegutter kan sikkert være fine å se på, men skal det være på den måten, er jeg ikke interessert.

Det er ikke sånn at jeg ikke har lyst til å prate med folk der ute, for det hender rett som det er at det er helt greit, det skjer ofte at fremmede setter seg ved bordet og det er okay, jeg er faktisk ganske så sosial til tider og jeg liker å prate tull. Jeg har så og si møtt de fleste av mine kjærester og lignende på byen så noe må tydeligvis fungere for meg der ute også. Og muligens har flere av de jeg anså som potensielle irritasjonsmomenter endt opp til med å bli gode venner, men jeg liker i grunn best å ”invadere” selv, da kan jeg velge.

Om jeg blir lei? Neida, det er storartet, noen små episoder ødelegger ikke moroa.

Rus og virkelighetsflukt

En jente innrømmet at hun i helgene hadde hengitt seg til nye drikkevaner, hun lot alkoholen overta fullstendig, fikk i seg mest mulig for på den måten å lage små pusterom, eller glemme som hun sa. Jeg må innrømme at jeg har det på samme måte for tiden. Men er det egentlig en flukt vi driver med?

Hva er virkelighetsflukt? Er det en fluktrute jeg fantaserer om når jeg ser mot neste helg, når jeg venter på kommende fridager? Rømmer jeg når jeg lar brennevin varme opp innsiden til jeg blir susete og enda mer høylydt? Og hvem er jeg når jeg biter smilende i fingeren og møter blikket hans? Hvor tar jeg disse fjollete faktene fra? Det er ikke meg.
Så forteller han meg at han aldri blir lei av smilet mens jeg blir varm og lurer på hvilken verden jeg har flyktet inn i og hva slags avvik som har tatt min plass. Jeg vet han er fiktiv, når det er over vil jeg se at de gode egenskapene egentlig aldri har eksistert.

Men hva gjør jeg når jeg etter en dusj synker langsomt tilbake i sengen og stirrer ut i luften i flere minutter før jeg kler på meg om morgenen? Er jeg på flukt når jeg lener meg tilbake med en tegneserie i hånden og drikker te med honning? Og befinner jeg meg i nærheten av virkeligheten når jeg sitter fra morgen til kveld og tegner, skriver eller driver med håndarbeid?

I mellom alt dette fantaserer jeg om en vei bort, neste rus er alltid høydepunktet, men er det en fluktrute?

Virkelighetsflukt er ikke nødvendigvis rusen, tiden jeg bruker hos mennesker jeg ikke burde kjenne, eller ferieplanlegging med en person jeg er i tvil om eksisterer, men også dagliglivets myke kanter. Der bygger jeg små tårn av luft, gir det betydningsløse en mening, lager mentale konstruksjoner jeg er avhengig av for å eksistere videre. Jeg lever frem til neste avsporing, som ikke er noe annet enn et lite glimt av virkeligheten.

Det er i min hverdag jeg flyter, det er da det er viktig å unngå at alt slammet, at mudderet skal flyte opp og gjøre det gromsete. Det er først når jeg forlater dagliglivet jeg kan utfolde meg fritt med klar visshet om at alt er meningsløst.

Det var sviende vondt å leve med en femten liters dunk rødvin på rommet, evig påfyll og en firemåneder lang ferie. Jeg gjør det gjerne igjen.

I dagliglivet kan jeg ikke det, da må jeg drive meg fremover, konstruere meninger som gjør at livet mitt føles viktig uansett hvor banalt det er, ellers vil mitt eksistensgrunnlag forsvinne. Og jeg må være her, jeg må ha det bra, om ikke for meg, så for de rundt meg.

mannemann

Han var oppgitt, norske damer, det var noe for seg, det bare fungerer ikke med dem.

Han foretrakk jenter fra alle andre steder enn Norden, det var nemlig sånn at her lot ikke damene han få lov til å være mann. Her var det sånn at når han åpnet dører, ville han få høre ”Jeg klarer å åpne døren selv altså”, damene betalte for sin egen pils og de ville spleise når de var på restaurant.

Det er ett eller annet ved å lese om disse mennene som føler seg kuet fordi de ikke får lov til å lede og beskytte en henført dame, men å høre på slike klager fra et individ som føler et ubehag ved tanken på at damer kan betale for seg og har IQ nok til å åpne døra selv, er en helt annen opplevelse.

Jeg trakk på skuldrene, tenkte mitt og sa at jeg ikke helt forsto problemstillingen, man kan vel bytte på å betale, åpne dørene for hverandre i blant og generelt behandle hverandre bra.
Men huff, nei, jeg skjønte jo ingenting jeg var jo norsk, for dette handlet om å la han være Mann. Jeg var like håpløs som resten.

Om jeg orket og gadd, kunne jeg blitt provosert. Hans definisjon av sitt eget kjønn åpenbart gikk på bekostning av damers frihet til å definere seg selv og være i stand til de mest grunnleggende ting som å ta vare på seg selv, være uavhengig økonomisk. Damer må få være det de er, ikke det mannen mener han ikke er, eller blir det for komplisert?

Stakkaren kan ta det med ro, det er noe ”urmaskulint” over slik klynking

Å være barn

Å være barn, hvordan var det nå igjen? Da jeg var liten fikk jeg inntrykk av at voksne fort glemte og syntes det var viktig å huske, jeg tenkte at det måtte være en periode verdt å ta vare på.

Jeg prøver å tenke tilbake til den jeg var, som er den samme som jeg er i dag bare en yngre variant, ville hun likt meg i dag? Ville hun vært fornøyd og stolt over meg?

Jeg merket meg små øyeblikk. Jeg satt på teateret, vi måtte alltid pynte oss, jeg var ikke mer enn fem år. Jeg elsket å gå i teater og tenkte at ”nå er nå og snart vil dette ikke være lenger”. Det virket så stort, jeg lurte på om de andre rundt meg var klar over det og syntes verden sto stille litt før jeg satte meg tilbake og forestillingen begynte.

Det var min måte å holde fast øyeblikkene på, det var som om jeg med vilje satte opp et lite holdepunkt, små trivielle øyeblikk vokste og jeg forsto at hvis jeg tenkte disse tankene ville kanskje opplevelsen komme tilbake til meg på et vis, at jeg lettere kunne huske dem. Hvis jeg fremover merket av slike korte små stunder, kunne jeg i tankene reise mellom dem. Uavhengige opplevelser ble automatisk koblet sammen. Det var også litt som å reise fremover, som jeg ga meg selv noe jeg kunne gruble over også i fremtiden, noe jeg ennå ikke helt forstår eller klarer å gripe fatt i.

Jeg har fortsatt disse øyeblikkene, det gir meg noe å tenke på. Det ville nok jenta på teateret likt, men jeg har mistet henne mange ganger på veien, jeg har både neglisjert og ignorert henne. I stedet for gode små stunder har jeg gitt henne bilder og tanker som får meg til å stoppe opp, som for det til å fryse fast og sekunder blir evigheter i det bilder vises ufrivillig på netthinnen. Dette skulle hun visst, da kunne jeg spart meg selv for mye, men nå virker det uunngåelig og det kommer til å fortsette. Jeg ville ikke vært fornøyd hvis jeg hadde sett fremover og forstått dette. Noen ganger har ting som virket så klart for meg da jeg var barn, tåket seg til og blitt ignorert i senere tid.

Å gjøre denne fremdeles uberørte entusiastiske jenta tilfreds burde være et mål. Hver gang jeg handler burde stille meg selv disse spørsmål; Hvordan vil dette komme tilbake til meg senere? Vil jeg gjøre denne jenta fornøyd?

kuer

KYR PÅ BEITE

I morges våknet jeg av at jeg lo, det var en helt ny opplevelse for meg. Jeg kan umulig ha sovet så tungt heller, for det jeg lo av var ikke en egentlig drøm, men en virkelig hendelse.

En gang skulle jeg passe på at noen kuer kom seg på beite, det var ikke lange stykke fra fjøset til grinden, kanskje 20-30 meter, men det var veldig styrete. De ville aldri gå i riktig retning, av og til ville de snu og gå tilbake eller rett og slett bare stå stille. Jeg fant ut at det bare var å dytte det tunge dyret så godt jeg kunne. Det føltes litt meningsløst da jeg kunne lene hele vekta mi på det uten at dyret merket noe, men om en først gikk riktige veien, kom som regel de andre etter. Jeg tok stort sett kalven, den var selvsagt også vrang, men lettere enn de andre. Jeg hadde ikke store erfaring med kuer (noe jeg fortsatt ikke har), men jeg hadde ikke peiling på at det kunne være så mye ståk med disse dyrene.

En morgen da alt var på glid stoppet kalven helt opp noen meter unna grinden, den så ikke ut til å rikke på seg, jeg dro, jeg dyttet, men dyret bare sto der. Jeg måtte til slutt gi opp og få hjelp, kalven var like sta, men brått ble hun som kom til unnsetning gretten, for der sto hun med en halv kukake på låret. Jeg hadde til nå glemt hele hendelsen, men komisk var det.

Jeg har ikke påtatt meg noe lignende ansvar før eller senere.

Kvinnesak

En gang dukket det opp en mann på et møte hvor de tok opp saker som angikk kvinner.

Han var tidlig ute og skulle snakke, han sa noe sånt som;

”Dere har mange bra poenger, men dere fremstår som noe hissige, dere burde kanskje gå frem på en annen måte…?”

Han ble merkelig nok ignorert, det var ingen som brydde seg om hva han hadde å tilføre. Han gikk ut av lokalet gretten og opprørt. Skjønte de ikke at alt han bare ville deres eget beste?

Han gikk inn et sted blant ukjente og uttalte seg høyt om noe han ikke hadde peiling på, og oisann, ingen stoppet visst opp og hørte etter. ”Stakkars meg, de damene er og blir gærne, de vet ikke hva som er bra for dem” tenkte han og gikk ikke videre inn i seg selv.

Mange forstår instinktivt hva dette menneske gjorde galt, enda flere skjønner det ikke.

Uansett hvor god hensikten er, skal man være forsiktig med å uttale seg om hvordan damer ”bør være” eller hvordan damer ”er”. Jeg vil faktisk gå så ”langt” og si at, gjør man det, har man tråkket over alle grenser og må starte helt på nytt igjen, det går på noe så grunnleggende som at vi skal ikke defineres, men definere oss selv. Vi er individer med mange sammensatte egenskaper, ikke barn som må veiledes og oppdras.

en hemmelig tanke

SANSEBEDRAG

Plutselig, uventet fra ingen steder så jeg en inngangsport, et lite hus i kroken av en hage med høye trær, tunge dekkende trekroner og en liten åpen plass hvor solen kom til, døren sto på vidgap, det var sommer og der inne bodde vi. Det var myke tepper av ull på gulvene, tegneserier og bøker i hyllene og et arbeidsrom til meg. Det var en lun hverdag, jeg drev med mitt og han leste.

Det stoppet opp for meg et lite øyeblikk. ”Hva skjedde?” Spurte han forvirret, hele kroppen min hadde stivnet, falt ut i korte sekunder og alt han kjente var hvordan hele kroppen min spente seg. ”Jeg øh.. vet ikke” Svarte jeg ille berørt, det føltes pinlig, jeg ville absolutt ikke fortelle han om hva jeg ufrivillig hadde fantasert om.

”Er det noe galt?” Spurte han, omtenksom som alltid, jeg smilte, tenkte at ja det må det være, jeg tipper over i urealistiske sansebedrag, noe langt utenfor livet jeg levde.

Da vi møttes senere sa han at han hadde savnet meg, jeg satt hjemme hos han, vi drakk sprit, vi skulle miste fatningen og bli dumme. Han forvirret meg den kvelden, han ringte meg opp mitt på natta, jeg gikk ut for å møte han og alt han ville var å prate. Så det gjorde vi, han virket oppriktig interessert i hva jeg drer med, alt fra hva jeg virkelig brant for til banale småting som hva jeg hadde på meg på en fest. Det plaget meg ikke en gang, for det var ikke det minste ubehagelig.

Jeg sammenlignet fra tidligere og det jeg husket best var de som har pratet om seg selv, deres lettelse over å endelig ha noen å lene seg litt til, dele problemer. Jeg begynte oppriktig å tro om en kjæreste at han ikke var tiltrukket av meg en gang, jeg ble etterhvert sikker på at det eneste han så var sitt eget speilbilde, verden rundt var ikke annet enn en tilbakemelding på han, da også meg. Men jeg tok nok litt feil, til andre pratet han mye, fortalte bare gode ting om meg, han viste så mye ydmykhet og respekt at jeg nesten ble ille berørt. Men det skled bort. Jeg har møtt mye forvrengt forfengelighet og selvopptatthet.

Med dette menneske fikk jeg den sjeldne følelsen av at vi befant oss på samme plan. Jeg håpet at jeg ville huske på vårt samvær som noe positivt i ettertid, all min natur strittet i mot fantasier om trehus i idylliske hager med en mann og gitaren hans. Hva blir det neste, en hund sovende på trammen? Leketøy i hagen, trampoline? En katt?

Forresten, en katt er bra, hva om jeg bodde i et lite hus for meg selv gjerne plassert i Oslo et sted, så kunne de komme og gå som de ville? Da kunne jeg ha hverdagen for meg selv og kvelder med innslag av gode øyeblikk med et selvstendig menneske jeg liker. Alt til sin tid, og når det kommer til et stykke har jeg nok av tid.