et eget sted

DALEN

Jeg ser jo at det bare er et tre og et lite glimt ned i en dal. Å vise frem noe en er entusiastisk for til en likegyldig tilskuer føles knusende. Da jeg så igjennom bildene forsto jeg enda en gang at man ikke kan avbilde øyeblikkene eller opplevelsen av stedet, det en ser er bare svake og dårlige imitasjoner. En kan lettere huske avdødes utseende, men en vil ikke oppleve vedkommende igjen, og det vil alltid føles sterkere for mennesker som virkelig kjente personen. Sånn kan det også være med steder.

Det er en liten dal. Det er vanskelig å orientere seg der, selv de mest erfarne går seg vil. En kan gå på kryss og tvers, i ring i døgn uten å støte på andre. En kan følge bekker ned fossefall i timer og vil mest sannsynlig finne et vann, kanskje enda et og noen flere. Å lokalisere seg etter høyder er heller ikke lett da skogen består av dal etter dal, nye forhøyninger, små åser og tjern om hverandre. Jeg var uvitende om dette da jeg lå sovende i en bæresekk på ryggen til min mor da hun tråkket rundt alene i mørket et døgn uten å finne den lille dal vi holdt til i. Men historier må ha gjort inntrykk for det hendte jeg drømte mareritt om at skogen og dets evighet skulle sluke oss og vi ville gå rundt lenge uten å se andre mennesker i dager. Men helhetlig sett gjorde det ingenting, det ga stedet en ny dimensjon av spenning.

Terrenget er til tider vanskelig, jeg har i lengre perioder innbilt meg at det ikke fantes andre mennesker, at området på mange måter var urørt. Lange steingjerder var bare et bevis på at noen hadde vært der en gang i tiden, at noen hadde levd der. Det viste at stedet hadde en historie og skapte enda flere dimensjoner. Jeg visste ikke et de plutselig, men tette små granskogene var plantet der av mennesker, de skulle hugges ned og brukes som tømmer, eller kanskje brensel?

Det var denne opplevelsen av meg alene i nesten uberørte områder som føltes så mektig. Samtidig var det preget av eventyr og myter. Mesteparten av mitt liv har jeg tilbrakt i Oslo, men jeg har også levd og vokste opp i et eventyr, min opplevelse av det er ikke noe mindre reelt enn hva en annen oppfatter. Men det er min opplevelse, min alene, det blir stort og veldig tomt på en gang. En står så totalt alene i verden og likevel er man så avhengig av hverandre. Jeg kan ikke ta med en ut på en plass og vedkommende vil kjenne de samme inntrykkene som meg. På samme måte som jeg kan sette på en CD og personen i rommet oppfatte musikken på en helt annen måte enn det jeg gjør, jeg kan vise frem et bilde og vedkommende som ser det vil se tre, kvister, gress og kanskje personen vil synes at det er en fin dal.

Jeg kan også skrive tekster på tekster og den som leser har ikke noe annet enn sine egne opplevelser og relasjoner og knytte ordene til, dermed kan jeg aldri vite hvordan den blir oppfattet og om det jeg skriver har den effekt jeg ønsker. Det beste en kan håpe på er at noen vil få noe ut av det, hva det måtte være, har jeg ingen råderett over

Så der sitter vi på hvert vårt lille område, et sted bare en selv kjenner og vi kan kanskje aldri bli i stand til å forstå hverandre fullt ut. Vi er likevel helt og fult avhengig av hverandre, men vi vil alltid stå alene. Det beste man kan gjøre er så godt man kan forsøke å fungere sammen og når det ikke alltid går som det skal, er det kanskje ikke så rart, ingenting blir lettere med en kronglete bevissthet.

Filed under Arkiv | Comment (0)

tullinger og idioter

Det er en egen stor bås bare for tullinger og den rommer så mye rart, faktisk folk flest. Det ser ut til at vi alle er enige om om det, men der stopper det også opp.

Vi har alle litt forskjellige kriterier hva som er idioti og hvem som er tullingene. Jeg har hørt alle slags skjellsord og uttalelser, og jeg har en del av dem selv, det er alltid en gruppering lite opplyste individer å irritere seg over.

Det ser ut som at uansett hvilken side man er på, hvilket lag man holder med, eller om man bare står for seg selv, er oppfatningen av folk flest gjennomgående det samme; ”Jeg har forstått mye (kanskje til og med alt hvis man er riktig så arrogant), mens ”alle andre” forstår ingenting!” Er en heldig har en også kanskje en liten gruppe mennesker rundt seg som en deler oppfatninger med, dermed vil en alltid være en del av den gjengen som ”har forstått det” og sammen står man mot ”resten av verden”. Det blir samhold av sånt.

Selv vil jeg si at det finnes mennesker som har forstått mer enn andre, men det jeg egentlig mener er at vi muligens deler verdisyn, anser det samme som viktig. Noen måler alt etter hvor mye man tjener og hva man klarer å forsyne seg med her i livet (man er rik eller tjener gode penger på noe, ergo er man smart…), og mener det er helt naturlig at det skal gå på bekostningen av andre, ”det er jo slik vi er skapt, den sterkestes rett”. Mens andre vil lete etter alternativer og vil leve med en evig tro at vi kan fungere sammen uten den enorme grådigheten, at man ikke trenger å forsyne seg av alt med resurser og utnytte omgivelsene, de vil heller stille spørsmål ved grumsete ting i vår kultur i stedet for å kalle det naturlig.

Men hvem er disse fornuftige menneskene og hvor er dem? Noen ganger er jeg redd for at de er en ansamling med individer med klare tanker og ideer som jeg aldri vil klare å leve opp til, at de svever over meg et sted. Men det er ikke sant, slike tanker vil jeg ikke gi etter for, selv om noen er flinkere enn meg i noe, er det ikke dermed sagt de er bedre. Om jeg skulle være dum nok til å gi etter for slik smålighet, vil jeg automatisk søke etter feil og mangler, og ingenting er lettere å finne enn andres feil. Men det vil jeg altså ikke. Men noe samhold finner jeg ikke, det er så mye lettere når man har noe felles å forakte, og når ”idiotene” blir usynlige et øyeblikk er det lett og miste fokus, så da kan man alltids pirke borti hverandre…

Filed under Filter | Comment (0)

fortsatt fruktbar

STERILISERING

Jeg liker barn på avstand, jeg har ikke noe i mot dem, men babyer forstår jeg ikke noe av. Jeg synes de nesten er litt ekle, jeg pleier vanligvis å holde meg i bakgrunnen og vente til de blir litt eldre.

Jeg har tenkt og tenkt, det er ikke bare fraser jeg sier for jeg synes det lyder kult, det er ikke i protest mot noe eller en dum idé jeg har om ”å gå i mot alle andre”, men jeg vil ikke ha barn. Jeg vil ikke at muligheten skal være der en gang, jeg har ikke lyst til å ha det enorme ansvaret, jeg vil ikke føde, jeg vil ikke bli gravid, eller være fruktbar i det hele tatt. Jeg er faktisk så i mot at jeg skal få avkom at jeg gikk til legen for å sterilisere meg, jeg har tenkt, vært igjennom alt (også at jeg vil se nye vinklinger som får meg til å innse at jeg ikke har tenkt igjennom alt likevel.)

Og hva sa legen? Jo han ba meg tenke på det og komme tilbake når jeg var sikker, jeg var jo så ung, det var jo selvsagt mitt valg, men om spiralen fungerer så… Jeg ble så paff at jeg glemte å spørre en gang til og fikk ingen henvisning. Jeg har vært igjennom det før, men mer enn noe sinne følte jeg at jeg bryter med min natur. ”Jeg skal jo få barn, det er jo noe alle ønsker innerst inne, vi fjaser litt når vi er unge, men etterhvert innser vi jo at det er det vi egentlig vil, bare vent… ” Og joda, selv de mest bastante ombestemmer seg, ja faktisk særlig de bastante, de ombestemmer seg alltid.

Jeg forstår jo at det er veldig dumt å ta bort muligheten nå i tilfelle jeg vil noe annet om ti år, og kanskje jeg en gang vil takke legen som ikke ville henvise meg med det første, men det er da mitt eget problem. Hvorfor får jeg denne merkelige reaksjonen, hvorfor får jeg følelsen av at avgjørelsen om sterilisering er så radikal? Er det så allverdens nederlag for en dame å ikke bli mor?

Filed under Arkiv | Comment (0)

ekte vare er best uansett

SILIKON

Jeg var full av fordommer da jeg bladde igjennom en tynn liten bok skrevet av Amy Sohn, den virket på meg som noe rotete og uinteressant kjedelig. Dette hadde jeg bestemt meg for på forhånd, for det var intet ved innpakningen som tiltalte meg, dessuten gikk det som serie på tv3. Men det er likevel et poeng jeg husker, det var noe motbydelig realistisk over det, som en grusom fremtidsvisjon, bortsett fra at det faktisk forekommer nå, jeg ser ingen ende, bare at det sprer seg og kommer stadig nærmere.

En av bokens hovedpersoner hadde møtt en mann, noe de stort sett alltid gjorde og det fungerte selvfølgelig aldri. Det var hans kommentar angående damens bryst som jeg husker. han mente nemlig det føltes så mye mykere og varmere å ta på enn andre damer bryst…

Tenke seg til, mannen som sannsynligvis var over tretti som helt sikkert hadde hatt en rekke kjærester og elskerinner, hadde aldri kjent eller tatt på en ekte pupp i hele sitt liv. Jeg tror faktisk at det kan forekomme, kanskje ikke i Norge ennå, men det er ikke urealistisk.

Hva menn skal ta og føle på er i grunn ikke min ”bekymring”, for meg er det likevel bare en ny variant der man kun observerer seg selv igjennom andre og et merkelig skjønnhetsideal, det som nettopp i utgangspunktet er grunnen for denne folkesykdommen. Likevel er det selvfølgelig en trist tanke at man etterhvert aldri vil kunne føle ekte vare igjen noen gang, og det er definitivt mest sørgelig for dem som er nødt til å bære på disse giftampullene også kalt silikoninnlegg for å tilsynelatende føle seg bedre (eller gjøre karriere i pornoindustrien).

Selv har jeg prøvd å forestille meg hvordan det kan være. Jeg klarer ikke å dra ut noen saklig beskrivelse fra mennesker som har det, da de har en tendens til å være ganske såre når det gjelder temaet silikon. Jeg har ikke mye fettvev på kroppen, men liker det som er der, det er mykt og varmt, jeg prøver å tenke meg hvordan det ville være å konstant ha noe under huden som ikke var mitt og ikke tilhørte min kropp. Små plastposer fylt med gift som jeg skulle bære på hver eneste dag. Noe jeg selv skulle føle på og kjenne i mine hender, noe litt kaldere enn min kroppstemperatur og som selvfølgelig har en helt annen konsistens enn fettvev og muskler. Noe som kan gjøre området ømtålig og sårt og kanskje etterhvert hardne enda mer til slik at jeg senere må legges inn for inngrep med jevne mellomrom for å skifte ut innholdet.

Jeg kan ikke forstå noe annet enn at dette ville ta fra meg en stor del av evne til å føle vesentlig nytelse med meg selv eller med en annen. Og da må jeg i så fall spørre, hva er poenget? Hvorfor? Og hva har egentlig skjedd med mennesker som skyver bort alle disse opplevelser bare for å kunne se seg selv med større pupper? Har de noen gang hatt mulighet til å ha positive opplevelser med seg selv, vil de noen gang kunne få det?

Filed under Arkiv | Comment (0)