ingen stolthet

”… det høres kanskje litt rart ut når vi sier det sånn, men det er altså slik vi snakker innad, vi er nødt til å finne en målgruppe å henvende oss til. Våre kunder er unge voksne, ja sånn omtrent på deres alder… blablabla”

Jeg satt pliktoppfyllende og noterte alle gullkorn som vanlig. Jeg måtte holde meg våken på et vis, være engasjert. Jeg kjører eksperimenter på meg selv, hvor langt kan jeg strekke det før jeg blir oppdaget og avslørt? Kan jeg, hvis jeg bare prøver, overgå de rundt meg og gjøre det bedre enn dem? Jeg som forakter og hater dette produktet, jeg som gang på gang sikter ut i løse luften og treffer, jeg som åpenbart er så ukomfortabel der jeg er?

”… sportslig og ung, featness og slanking…”

Det er ett eller annet med markedsføringsmennesker, de tror det de engasjert i er så vanskelig for oss ”utenforstående” å forstå. Noen klarer til og med å innbille seg selv og sin bransje at deres kunnskaper er uunnværlige og at det er vanskelig for andre å skjønne hva de driver med. Og jeg undres, hvorfor tror de det? Sitter de på en slags kunnskap vi ”vanlige” mennesker ikke skjønner, fordi de mener å kunne selge oss hva som helst, bare de ”forstår” oss?

Det er jo så simpelt, gi folk rabatter, få dem til å registrere seg overalt, svare på gallup undersøkelser, få dem til å skaffe seg små plastikkkort og kall det medlemskap, la dem få noen ekstra fordeler ved å konstant bli analysert. Lag morsomme spørreskjemaer til kundene, lag interaktivitet, SMS konkurranser, la dem engasjere seg i produktene, lag en identitet. Få en professor i religionshistorie til å holde foredrag for reklamebransjen, lær dem effektiviteten ved enkel symbolbruk, lag religiøse assosiasjoner. Strekk grensene, provoser kunden, skap debatt.

Det er på grensen til det komiske, da det som er faktum at den ”kunnskapen” de sitter inne med, kun er mangler på skrupler. De serverer oss forbrukere hva som helst på grunnlag av markedsundersøkelser. Noe som mennesker frivillig deltar i fordi ett eller annet har innbilt dem at de kan være med å påvirke noe ved å svare. Men det kan jeg avkrefte med en gang; Svarer du, blir reklamen enda mer tilpasset til å påvirke akkurat deg.

Jeg fulgte med på mannen, den tilsynelatende hyggelige markedsføringsmannen, han jobber med et av verdens største merkevarer, absolutt alle har et forhold til det han selger. Jeg gjetter at den største utfordringen for denne mannen er å passe på firmaets gode rykte og dempe ned alle kilder til negativ oppmerksomhet. Jeg har aldri påstått at det er en enkelt jobb. Jeg tenkte at det var ikke det minste rart at jeg oppfattet han som hyggelig, et menneske som skremmer andre, ville aldri fått en slik stilling.

”Neida, det er ikke så farlig…. det er nemlig slik at de sprøytet inn en større mengde aspartam i hode på en mus, og ja, selvfølgelig døde den, det er ikke slike mengder man får i seg av dette søtningsmiddelet av å drikke vår leskedrikk. Dessuten har alle andre leskedrikker aspartam i sine light produkter…”

Forklarte mannen glatt da noen nevnte medias påstander om at det han solgte var kreftfremkallende. Og vi nikket, der var det oppklart. Dette er også et typisk virkemiddel, latterliggjøring av eventuell motstand, bring inn humor og ufarliggjør påstander som gir deres produkt et uønsket fokus. Går man inn på hjemmesiden deres kan man lese avkreftelser som ”nei vi dreper ikke fagforeningsledere i Afrika”. Selvfølgelig gjør de ikke det, jeg har aldri hørt ryktet selv en gang, men blås de gjerne opp og avkreft dem, jeg tror det må være en effektiv avsporing, få bort fokus fra fakta, med å slenge ut mye løgn. Som om jeg skulle fortalt en venninne at ”nei, jeg har ikke hatt sex med kjæresten din” når det jeg egentlig gjorde var å kline med han.

Jeg lærte ikke noe nytt, men jeg slukte hvert ord og var der, jeg lekte med tanken og kom frem til at jeg skulle gjøre så godt jeg kunne og delta på tullet. Jeg er allerede så godt viklet inn at jeg kan like gjerne selge meg selv til satan først som sist. Så hvorfor oppgir jeg ingen navn, eller merkevarer, hvorfor slenger jeg ikke ut en link som bekrefter mine påstander og forklarer min lille tekst?
Fordi jeg er simpel, på torsdag hadde de en visning, og jeg var med, ikke som person, men det jeg hadde laget, jeg jobbet dag og natt for å få et lite simpelt oppdrag hos dem, det krevde mye av meg på alle måter.

Så da jeg senere var hos min gode venn og fikk etterlengtet grønt gress, hørte jeg han si; ”How can you justify this Ida?” (mye går på engelsk rundt meg for tiden) Jeg trakk på skuldrene, tenkte på alle bandene som kjefta på hverandre og kalte de som fikk platekontrakt sell outs, jeg tenkte på hvordan alle ”old scool” blackmetallerne hatet Dimmu Borgir fordi de var ”for kommerse”. Jeg trakk på skuldrene, det er for tidlig å håpe noe, men det hadde vært fint å kunne tjene noen kroner på hva jeg gjør. Han fortalte meg at han syntes de var fint at jeg brydde meg tross alt, for det ville han aldri gjort, han bare likte å mobbe meg litt for det.

Jeg har visst heller ingen skrupler, får jeg muligheten til å designe et enkelt plagg for en mørk giftdrikk, gjør jeg det. Andre hopper rundt meg og sier at om jeg så klarer det, er det fint å ha på CVen, og det er nok sant. Det er bare så trist, jeg kan si at jeg gjør mitt aller beste, og jeg bytter mellom å være entusiastisk og håpefull eller nedbrutt, jeg føler ingen stolthet over det jeg gjør.

All PR er god PR

Sasha Gabor(?) har nå viet denne siden oppmerksomhet igjen.

—– Original Message —–
From: SASHA GABOR
To: andrine@start.no ; #########.no
Sent: Thursday, January 20, 2005 2:35 AM
Subject: kommentarene deres og mine kontrakommentarer

Hallo mine “kjære” fans, “loyale venner”, “beundrere” og dere som velger å avsky eller forakte meg, slike som Ida og Kristin XXXXXXXXX og Ida(otiska) for ikke å snakke om denne ubeviselige og usanne anklagelsen fra Adrian.
Jeg får sove på det før jeg fyrer av et skudd som får dere “myopic morons” til å oppsøke øyenlegen og få en resept på REALITY briller! Anbefaler Dr. Tveter i Sandvika Øyenlegesenter! Kjekk, intelligent, en god venn og en som jeg skulle gjerne ha en av mine tre skjønne døttre gift med! Gjerne ALLE TRE!
Se på noen utklipp her og hele teksten fra histen og pisten vedlagt som MS Word doc. Det står mye om meg på WEB og jeg var tilfeldigvis innom og sjekket og kom over de to som jeg svarer på her og i vedlegget.
Dere kan sågar få mitt virkelige telefon nummer (det sto feil på siden) og min beste e-post adresse er egentlig SashaGabor@gmail.com for selv bare der har jeg brukt opp 47% av en Gigabyte lagringsplass. Og har jo 14 yahoo og hotmail og operamail og incredimail addresser også…. Trenger en søt, slank sekretær som liker en godgutt som er attpåtil nesten fullutdannet i horisontal lambada og kunne sikkert bli sex therapist bortsett fra at jeg like sex selv og er lite interressert i andres sexuelle problemer. I hvert fall ikke uten en klekkelig honorar.
Så, kom igjen, spesielt dere som er stor i munnen og skriv eller ring meg: 922 41 655. Den er på lydløs om natten og hjemme tlf er også uten lyd men registrerer hvem som ringte og når!

____

Joda, mulig han er underholdene, som en av mange idioter, og det er nok av dem som beundrer han, nok av små guttunger med sine drømmer… Men å like noen “som er seg selv”… ja den har jeg hørt før. Og da kunne man jo like så mye rart.
Men er det noen jenter som virkelig gir han sitt nummer? oh vemmelse!
Hilsen Ida @ 03/31/2004 09:40 AM GMT

TENK IDA, DET ER EN DRØSS AV DEM OG 98 % FÅR AVSLAG. FIKK DU OGSÅ SIDEN DU ER SÅ MORSK? HAR JEG AVVIST DEG SÅ ER DET IKKE MIN SKYLD MEN DIN OPPFØRSEL ELLER UTSEENDE.
JEG HAR HATT DE FLOTTESTE JENTENE FRA 16 TIL CA 30, EN SJELDEN GANG OPP TIL 35. MED DE FLOTTESTE MENER JEG UTSEENDET, IKKE NØDVENDIGVIS NOE Å SAMLE PÅ I SJELEN ELLER I INTELLIGENSEN OG MIN STANDARD HAR VÆRT OG ER FREMDELES PLAYBOY, PENTHOUSE, HUSTLER CENTEFOLDS, IKKE KØRKA DUPPER PÅ DOP OG DRITINGS HVER BIDIGE GANG JEG GÅR UT I BYEN OG SOM JEG FORSØKER Å IKKE HA NOE MED Å GJØRE MEN DET ER DE SOM TRENGER SEG INN PÅ MEG! DERFOR SER DERE SER MEG NESTEN ALLTID MED EN ELLER FLERE BODY GUARDS. ELLERS SÅ ER JEG MER ENN HAPPY Å SITTE HJEMME OG HOLDE KONTKAKTEN MED MINE VIRKELIGE VENNER STRØDD OVER HALVE JORDEN OG DATERER TILBAKE TIL MINE US ARMY DAGER, SAMT MINE ÅR SOM PASSASJER FLYVER I AFRIKA, INDIA, DET KARRIBBISKE HAV OG USA SELVFØLGELIG. ADSKILLIG MER GIVENDE ENN Å HØRE PÅ FYLLE OG PISSE PRAT FRA NOEN JEG HAR IKKE TID ELLER INKLINASJON Å HØRE PÅ FOR DE KJEDER MEG OG MIN TID ER MEGET KOSTBAR. IKKE EN PILS……DRIKKER JO MEST VANN NÅR JEG ER UTE FOR Å HOLDE REDE PÅ HVOR DE SOM ER SJALUE OG DE SOM KAN PLUTSELIG BLI VOLDELIGE ELLER DE JENTENE SOM FINNER PÅ Å KJENNE PÅ UTSTYRET MITT NÆRMERE (OG SÅ HARDT AT DET GJØR VONDT)

FØLGENDE

hørte engang en liten greie med Sasha Gabor. En kamerat av meg som observerte han gå inn på do på en pub sammen med en 17 år gammel jente, hvor hun kom gråtende ut igjen etter ca. 2 minutter. stygt.
Hilsen Adrian @ 04/03/2004 12:11 PM GMT

DENNE HISTORIEN HAR DU “HØRT” AV EN KAMERAT OG HAN MÅ VI TREFFE SAMMEN. ALLER HELST MED JENTA FOR DET HAR ALDRI SKJEDD. JEG GÅR IKKE PÅ DO MED JENTER, JEG ER ADKILLIG MER ROMANTISK ENN Å FÅ ET NUMMER I EN HALVMØKKET DO OG “BOTTOM LINE”: DET HELE ER IKKE SANNT. DET ER NOEN SOM LYVER. INGEN JENTER HAR NOENSINNE VÆRT PÅ DO SAMMEN MED MEG I NORGE OG INGEN JENTER HAR NOENSINNE HATT NOE ANNET GRUNN FOR Å GRÅTE ENN AT JEG IKKE VAR INTERRESSERT I DEM. AVSLAG PÅ GRÅTT PAPIR GIR JEG IKKE, MEN GJØR DET SÅ HØFLIG SOM MULIG AT JEG ER IKKE I MARKEDET FOR NOE ANNET ENN KJÆRLIGHET FRA EN USEDVANLIG KVINNE……….MEN HVOR ER HUN? JO, PÅ MAJORSTUA, 6 MINTTER FRA MEG OG VI HAR VÆRT FULLSTENDIG TROFAST SAMMEN FRA VÅR FØRSTE ETTERMIDDAG’S ELSKOV DEN 6 MAI 1994 TIL DEN DAG IDAG, 29 JANUAR, 2005. DESSVERRE ER DET KOMPLIKASJONER SOM GJØR AT VI ER IKKE SAMMEN HELE TIDEN MEN BARE NÅR DET LAR SEG GJØRE UTEN Å FORARGE HELE NABOLAGET OG FAMILIEN OG VENNEKRETSEN HENNES. BILDET HENNES ER VEDLAGT,

JEG ER EN ROMANTISK, OPTIMISK, REALIST, IDA OG SIDEN JEG GJEMMER IKKE MEG MED SKJULT NUMMER OG ER Å FINNE MED ADRESSE (DESSVERRE) SÅGAR PÅ GULESIDER ELLER TELEFONKATALOGEN SÅ BARE RING MED ELLER UTEN SKJULT NUMMER MEN JEG GIDDER IKKE BRUKE TID PÅ Å BESVARE SMS FOR DE FÅR JEG MELLOM 30 og 70 AV PER DAG. RINGER DU MED SKJULT NUMMER , SÅ HAR DU 15 SEKUNDER Å FORKLARE HVEM DU ER OG HVA DU VIL ELLERS LEGGER JEG PÅ. NÅR JEG HADDE DET NUMMERET SOM HALVE NORGE KJENTE, DET SOM ENDTE PÅ 66666, FIKK JEG IKKE FRED AV GALNINGER SOM SKULLE BLI ELLER ØSNKET Å VÆRE ELLER VILLE VITE OM…..SEX.
BETALER DE FOR MIN TID? NOOOOO! JEG HAR ANDRE TING Å BRUKE MIN TID TIL ENN Å UNDERVISE SMÅGUTTER OG SMÅJENTER OM SEX. DET ER DERES FORELDRES ELLER SKOLENS OPPGAVE. JEG SNAKKER GJERNE OM ROMFART, FLYVING, FALLSKJERMHOPPING, POLITIKK, RELIGION MEN JEG LIKER Å HA SEX, IKKE Å JATTE OM DET TIL DE SOM ER PÅ RUNKESTADIET I ALLE ALDRE FRA 12 TIL 77.

Hilsener fans og fiender (jeg er pacifist og mottoet mitt er: Make love, not war!)
fra
Løytnant Sasha Gabor
ATP/FE/CFII-MEL

All PR er god PR, er det ikke så?

HUSOKKUPANTENE

Han smilende entusiastisk, jeg ble revet med. Bare korte små øyeblikk, men befriende. Jeg tenkte at det sikkert kunne være morsomt å kjenne han, at vi kunne gjort mye tull på natta, løpt i ganger og kastet bråkete ting ned trappene. Plutselig ønsket jeg også at jeg kjente flere punkere, søte politiske engasjerte ”rebeller” som ikke er redd for litt sivil ulydighet.

Men det var ikke så veldig søtt da jeg tidlig på morgenen fomlet etter klær og det var full evakuering i gang på alle kanter. Ulende sirener og røyk i gangene. Jeg fikk kjeft fordi jeg var så omhyggelig med å få på meg undertøyet og fordi jeg insisterte på både boots, veske, mobiltelefon og ytterklær. ”Du skal gå ut, evakuere, ikke ta med deg alt!”

Selvfølgelig var jeg ukorrekt og totalt utenfor, jeg visste det, men likevel var jeg ikke interessert i å legge igjen vesken min. La oss håpe det virkelig aldri begynner å brenne, jeg begynner å ane hvor omfattende materialisten i meg egentlig er. Jeg kom på noe jeg hadde lest om at hvis man på død og liv skulle ta med seg noe når det brant, måtte det være yttertøy og varme støvler, for det er kaldt å stå ute mens huset brenner ned.

Det så ut som det hadde snødd på innsiden. ”Det er faktisk brann, dere må ut!” Var det noen som ropte, da begynte jeg nesten å tro at det ikke var falsk alarm. Jeg gikk forvirret ut, fortsatt i tåke uten kontaktlinsene, prøvde skamfull og gjemme veska da jeg møtte røykdykkerne i trappen.

Jeg visste der og da at dette prosjektet ville gå til helvete, noe som ikke var vanskelig å forutse i utgangspunktet. Jeg vet om noen eksempler av husokkupasjoner som faktisk har gått utmerket bra, hvor aktive pågående mennesker har fått nytt sted. Det krever mye arbeid på flere områder, både politisk og praktisk, vedlikehold av huset og holde de mest destruktive og belastende mennesker på avstand, noe som kanskje krever mer enn mye annet.

Det er flere måter å okkupere hus på, videre er det også flere måter å beholde det på, jeg må innrømme jeg liker sivilulydighet, men ikke den destruktive eller voldelige delen. Konstruktive husokkupanter kan vedlikeholde hus i forfall også de verneverdige, en vil også skape tilholdssted og bolig for de uten fast bopel. Det skapes også plass kreative miljøer og andre viktige undergrunnskulturer, det lager rom til flere type mennesker. Og vi trenger all motvekt man kan få i dette lille ensidige landet.

En annen måte å okkupere på går enkelt og greit på å ødelegge alt for på den måten gjøre området og eiendommen verdiløs for staten og eventuelt interesserte oppkjøpere. Det er sikkert kjempe morsomt å knuse alt rundt seg, det er sikkert mer enn gøy og virkelig få anledning til å ødelegge noe på en skikkelig gjennomført måte, men er ikke det litt som å kutte av seg armene for å slippe og jobbe?

Jeg tror det var litt forskjellige interesser blant de beboerne i det huset jeg var på besøk hos i natt. Jeg trodde huset holdt på å falle sammen rundt meg på alle kanter, vanlig helgefesting fikk jeg høre. Jeg slo meg enda en gang til ro med at jeg ikke var noen skikkelig rølper.

Det som hadde skjedd var at noen hadde lekt seg med brannslokningsapparater og det hadde satt i gang full alarm. All røyken noen hadde observert i oppgangen, var antageligvis bare støv fra det nye ”leketøyet” noen fulle rebellpunkere hadde funnet. Siden jeg ikke er beboer kunne jeg snike meg unna oppvaskmøtet, jeg lurte på hvor lenge dette kom til å vare. Noen rasende mennesker kommer til å kjefte på feil personer, akkurat som læreren pleide å kjefte på de som var tilstede på grunn av dårlig oppmøte.

Det er greit å bare være på besøk, slike fellesskap varer ikke særlig lenge, da de alltid får innslag av noen som skal ødelegge.

Fake orgasme

Han mente han ikke hadde mulighet til vite om jenta bare spiller eller ikke, for alt han visste kunne alle som en like gjerne ha spilt skuespill hele tiden.

Sånt gjør meg nysgjerrig, jeg lurte på hva han tenkte om at damer gjør sånt, og hvorfor de eventuelt gjorde det?

«Enklere for meg på den måten» Flåset han. Jeg visste han ikke mente det, han var alltid svært nøye med det han gjorde og sto høyt på min liste.

La oss si at man lot som, at orgasmen ikke var ekte, at rykninger i underlivet uteble, at ingen varme bretter seg utover kroppen og løfter en opp og ut mens muskler strammet seg. Hvorfor late som?

Har man sex kun for at partneren skal bli tilfredsstilt? Er det noen som er så redd for at partneren skal føle seg mislykket at de ivrig kaster seg inn i skuespill? Er en redd for å oppfattes som mislykket selv? Jeg har aldri følt det store alle hele tiden snakker om, er det noe galt med meg?

En venninne forklarte meg at hun ikke ville ligge rundt med mange menn fordi hun ikke syntes det var noen som var henne verdig. Hun sa at hun ikke ville gi seg selv bort til hvem som helst.

Greit nok, sikkert mange drittsekker som ikke burde få slike oppmuntringer. Noen skulle rett og slett blitt straffet med ingen tilgang på det kjønn de måtte ønske resten av sitt liv, men det er en annen sak. For jeg fikk inntrykk av at hun så på seg selv som en slags gavepakke til den hun fant verdig.

Å sette grenser er ikke dumt, og det er fint å være kritisk. Men hvorfor føle at en gir seg selv bort? Det er som å lese et gammelt romantikklad. I dag kommer det samme budskapet om og om igjen, bare i en mer vulgær innpakning.

Det er mange måter å være passiv på, det er å ligge til grunn for en annens forestilling, for en hel tids forestilling. Hun ønsker å velge ut den verdige, eller kanskje hun likevel venter på han på samme måte som damer alltid har ventet på den tilkommende, bare at spleisingen ikke skjer av foreldre, men utenfor hjemmet og kanskje på et utested. Etter nøye vurdering etter visse oppsatte kriterier vil den verdige få henne, kanskje ikke som hustru, men likevel som en gavepakke han kan nyte.

Løgnen starter når en selv tror en er aktivt deltagende bare fordi en kan avvise noen eller si ja til den verdige.

Hva skal han gi tilbake? Trygghet i form av sterke hender med et fast grep? Så kan hun falle henført tilbake og observere seg selv igjennom han og avslutte det hele med en liksomorgasme? For det må jo utvilsomt være vanskelig å oppnå et fullstendig høydepunkt om en betrakter seg selv som en gave til han. Deltagelsen skjer like mye i hodet som i handling og visse tankemønster krever det en del å bryte ut av.

Jeg spør, hvordan nyte noe når en ikke egentlig tar del i det, når en bare er en del av noe han gjør?

freshe damer

“FRESHE” MENNESKER

Jeg klarte ikke å ta blikket fra skoene, mulig det heter støvletter for de gikk helt opp til knærne og kanskje noen cm over det igjen. Noen ganger er ting så fascinerende stygt at jeg ikke kan ta øynene fra det. De er hvite, nesten selvlysende i mine øyne, stiletthæl, kanskje 8-9 cm høy. Det er mandag morgen, vi er på skole! Pen jente, helt garantert, hun snakker med dukkestemme og har lyst hår, hun er symetrisk og uten noen spesielle trekk som lager særpreg, dermed definert som pen, jeg tror det er sånn det fungerer. Alle der er pene, velstelte med riktig sminke.

Atter en gang lurer jeg på hvordan mennesker klarer å være så freshe og styggelig ”pyntet” til enhver tid av døgnet? Jeg kommer frem til at det sikkert er veldig viktig for selvfølelsen deres. Og så lurer jeg litt på hvordan det er å være sånn selv, om jeg eller verden hadde vært annerledes om jeg hadde vært pen.

Jeg går opp bakken, det tar 20 minutter (jeg har innbilt meg at det er sunt å gå i oppoverbakker, jeg er ikke mye sunn, så det å bevege seg er en nødvendighet), jeg bærer tungt, er svett når jeg er fremme og der møter jeg menneskene med stilletter fra helvete som inhalerer nikotin. Selv har jeg prøvd og prøvd, men jeg klarer bare ikke å begynne å røyke, og de høye skoene står hjemme, år ett er år, stadig like lite brukt.

Nå må mennesker gå med akkurat hva de føler for, jeg er ikke det minste mer fornuftig enn noen av disse jentene, jeg klarer bare ikke å se fresh ut når jeg jobber døgnet rundt uten søvn. Utseendet er det siste jeg tenker på når jeg savner en skikkelig ferie og masse søvn. Men de har i det minste vett nok til å ta på seg underlagskrem, leppestift, maskara og gre håret, og det gjerne til tross for at de absolutt ikke trenger det (hvem gjør egentlig det i grunn?). Det er sånne damer som får jobb, jeg må gjemmes et sted i bakgrunnen for jeg gidder ikke anstrenge meg, jeg får bare satse på å bli flink, så slipper jeg å møte næringslivet ansikt til ansikt for å smiske med dem.

Jeg følte at jeg ikke hadde lyst til forholde meg til noe av dette, jeg dro, jeg gikk igjennom biblioteket, tok med meg hjem en tegneserie og kjøpte meg honning. Jeg glemte alt og sovnet, drømte at Oslo Sporveier hadde ansatt roboter som billettkontrollører, de var programert til å skyte om man ikke viste gyldig billett innen ti sekunder. Det var skikkelig mye søl, og veldig veldig stressende.

Alltid noe galt

Han var overraskende hyggelig, snill og omtenksom. Jeg likte å se på han og det var vanskelig å forlate han om morgenen. Alt stemte, filmene, bøkene og tegneseriene, en gitar, en forsterker, kanskje litt stygge klær, men hvem bryr seg? De skal jo av.

Jeg fantaserte aldri om at noe skulle skje videre, hver gang var som atter en one nights med samme person. Jeg visste aldri om jeg kom til å ringe han igjen, men når vi først snakket sammen igjen, ble jeg alltid glad.

Da han dukket opp i tankene mine i ukedagene ble jeg misfornøyd, det hadde vært godt å styre meg selv inn i kynisme, men den gang ei. Jeg sa til meg selv at han var jo bare et menneske jeg traff for avspenningens del, for moro når jeg virkelig trengte å slappe av, eller sove ut sammen med en etter en fyll.

Så da jeg var på det mest avslappede, åpner han opp og forteller om sine kinky interesser. Dermed føler jeg at jeg lever i episode av sex og singelliv, der hvor mannen forteller dama at han tenner på wetsex.

Det var ikke det samme, men en like stor turn off og jeg satt igjen og tenkte at alltid var det noe galt, noe som brøt totalt med bildet jeg hadde og ødela alt.

Jeg blir sjeldent forundret over menneskers mørke hemmeligheter, jeg blir ikke ofte sjokkert over hva folk er tilbøyelig til å finne på i senga.

De store overraskelser kommer i de situasjoner hvor jeg ønsker å lure meg selv, gå inn i en slags drømmeverden og gi etter for noe sentimentalt i meg, når jeg begynner å slappe av og med vilje ignorerer alle tegn og hint. Sånt kan man ignorere hele veien inn i et forhold og bli værende med et menneske man ikke har noe til felles med.

Er en riktig uheldig kan en ende opp med en mann som har lyst til å pakke en inn i plastfolie, henge en oppned i fra taket og pule deg med knytteneven.

frossenpizza

EKKEL MAT

Jeg våknet, uttørket, dehydrert, tørst som bare det, ante jeg vondt i hode? Eller bare generelt ubehag? Dette skapte videre en panikkfølelse; Gjorde jeg noe spesielt i går da? Jeg som hadde lovet meg selv gang på gang og ikke få flere blackouts, for da må jeg skjerpe meg, det kan visstnok bety at jeg har et alkohol problem eller er i en slags faresone. Jeg vil nyte alkohol, jeg vil ikke at det skal være et problem.

Men gårsdagen var uklar. Jeg hadde da virkelig ikke vært ute, eller ville den skumle og ubehagelige uklare virkeligheten komme sigende jo mer jeg grublet over saken? Kunne det være sånn at vi gikk fra øving til en eller annen billig pub på Blindern? Satt jeg der til stengetid?

Jeg gikk igjennom kvelden fra begynnelsen, jeg husker at jeg var veldig trøtt, jeg kom meg omsider hjemover, ingen øl, ingen pubtur, klokken var kvart på ti da jeg låste meg inn med en frossenpizza i hånden.

Og der har vi syndern; Pizzaen! Med så mye salt og svineri de putter i et sånt produkt er det ikke rart at en jente som meg føler seg dehydrert og nærmest fyllesjuk da jeg våknet altfor tidlig om morgenen på grunn av ubehaget. Jeg tenkte at for en gangs skyld kunne det vel ikke skade, jeg hadde ingen lyst til å bruke tid på kjøkkenet, brødmat var utelukket, dermed en pizza. En av de variantene som ikke var fult så gufne som alle andre, jeg tenkte at siden jeg var veldig sulten, ville jeg kanskje syntes at det smakte litt okey. Men akk, det var den samme utrolige kjedelige smaken av salt, alt sammen, uansett konsistens og farge, det var salt og noe annet rart som fulgte med.

Mulig jeg er bortskjemt, blitt foret med hjemmebakt grovbrød og salat siden jeg var barn, vi spiste ikke en gang en ussel posesuppe, så da jeg var rundt atten år og begynte å smake på disse halvfabrikatene synes jeg det var fascinerende og ble litt hekta en kort periode, men så kom den virkelige smaken av kjedsommelighet til meg og alt smakte i grunn bare salt. Så nå spiser jeg heller brød en hel uke enn å gå løs på grandiosaen, jeg har ikke så mye tid å bruke på kjøkkenet, det er nok desverre nedprioritert.

Nå kom jeg forresten på at jeg har vært vitne til at mennesker har strødd mengder av salt og ketchup på grandiosaen, jeg har ikke noe med hva de spiser, men det er bare så enormt ekkelt! Kanskje jeg er et veldig skjørt menneske som føler et slikt ubehag av sånn mat? En pizza og jeg blir dehydrert og får noe som ligner fylleangst. Det finnes tross alt mennesker som lever på slikt hver eneste dag.

Pels

Trailerne sto der i lang kø, på toppen av bakken mottok de varene, lass og mengder av små dyrelik og jeg undret meg, hvor i har jeg hatt øynene? Hvorfor har jeg ikke sett dette før? Og dette lille bildet var det eneste jeg våget og ta, jeg var feig, for dette var bare en liten andel.

De er på vakt, jeg tør ikke en gang anslå hvor mye dette er verdt i penger, det er et av de sikreste husene i byen, rundt bygningen er det høye gjerder med piggtråd på. Det er et trist sted, et området der det ikke eksistere noe vakkert overhode. Det som fyller luften er udefinerbart, noe i mellom kjemikaler og døde dyr.

Det er eksperimentering, det jobbes stadig med nye måter å stoppe den naturlige nedbrytningsprosessen på, en eller annen gang vil jo et hvert lik råtne, da også hud og hår. Det finnes nok av kjemikaler som kan holde pelsen myk, som kan holde på den i årevis, men likevel vil fruene bære på noe dødt og som råtner.

Morten Sauer som er leder i norsk pelsinform forteller at det er svært lite kunnskap om pels, hans jobb er å spre informasjon. Han forteller smilende at det kom som en overraskelse på dem at pels var kontroversielt, han mente at motstanden var i ferd med å gå tilbake og at den utelukkende besto av individer som sidestilte dyr med mennesker. På hjemmesiden til norsk pelsinform kan vi lese at mennesker har blitt urbanisert og derfor også mistet forståelsen for sammenhengen i naturen, mennesker har alltid spist kjøtt og har alltid brukt pels til bekledning. De har også slengt på noen avsnitt som skal latterliggjøre pelsmotstandere og dyrevernere og kan fortelle at det i dag ikke lenger trendy og være i mot pels.

Her kan vi lese at i norge drettes det opp mest mink og rev, dyrene står to og to i bur i størrelse på en handlevogn. Noe som for meg ikke høres særlig naturlig ut for verken rev eller mink. Det gjør heller ikke den kjemiske prossesen pelsen gjennomgår etter slakting, vi ender altså opp med et produkt som ikke har så mye med det pelsinform referer til som naturlig. Mer informasjon her.

Leder i norsk pelsinform sier det er viktig å starte med informasjon tidlig til unge studenter, han snakker til oss som er i målgruppen, damer mellom 25 og 35, det er vi som bruker pels, og det er muligens også vi som skal hjelpe til og utvikle nye produkter, de som virkelig er interessert vel og merke.

En ung karrierekvinne kunne med glitrende øyne fortelle om saga pels som har tilholdssted i Sverige, deres jobb er å markedsføre skandinavisk pels i resten av verden. Årlig henter de inn kjente designere som får jobbe på deres luksussted og eksperimentere med dyre materialer så mye de vil, siden vil kolleksjoner bli sendt rundt på messer overalt i verden. Det er snakk om høy prestisje. I tillegg tar de inn unge studenter, også fra Norge, en får bo på et sted som minner om et seks-stjerners hotell, med alt fra egen kokk til gartner, alt er tilrettelagt og en får gjort alle kreative utskeielser en bare ønsker på laboratoriet deres. Er en riktig så flink og entusiastisk, er det også nok av resurser til å få støttet deres utdannelse, og da er en garantert penger og jobb i lang tid fremover.

Deres jobb er også å gjøre pels tilgjengelig for alle, det vil si, at det også skal selges i billigere klesskjeder, kanskje ikke som hele plagg, men små detaljer, krager, mansjetter og smykker. Det gjelder å få bryte ned alle fordommer og la unge jenter få oppleve litt luksus i hverdagen. Selve produksjonen foregår selvsagt ikke i Norge, som alt annet går det til Asia der vi har billig arbeidskraft. Her i Norge duger vi i grunn ikke til så mye når det kommer til stykke.

Etter å ha lyttet på denne karen nesten en time dro jeg hjem, jeg orket ikke å delta mer, det var for mange entusiastiske ansikter rundt meg, han lovet mer informasjon om oppdrett og foring. Jeg burde kanskje deltatt, for jeg lærer utvilsomt mye, men på en annen side vet jeg også at de jobber hardt med å forme oss, jeg er ikke en upåvirkelig skapning, jeg trenger en motvekt. Hva om det ble satt inn like mange resurser med å lære oss litt empati og sunn fornuft? Jeg satt i et rom hvor det ikke eksisterte et menneske som så noe galt i å oppdrette og pine dyr kun for deres forfengelighet og vippet i mellom menneskeforakt og resignasjon.