Det er ikke så lett.
Jeg vil, han vil, dette burde ikke være noe problem.
Jeg fiklet med telefonen, SMS kommunikasjon er ikke noe særlig. Jeg skulle hatt guts til å ringe, men hadde allerede kvernet på det for lenge, jo mer jeg tenker på den mest hverdagslige og naturlige ting, jo vanskeligere ble det, selv en liten tekstmelding ble plutselig vrien:
”Hei skal vi gå på ki….” nei det blir for dumt, kinodater, nei orker ikke, særlig når det er så mange venner og slikt jeg skulle truffet litt mer. Og tenk om vi tar en øl etterpå og finner ut at vi egentlig ikke har noe å snakke om, og det ender opp med at vi går hjem hver for oss? Det ville blitt en totalt bortkastet kveld.
”Skal vi lage middag …?” bare tanken ble vemmelig, jeg så for meg den pinlige date situasjonen og fant det upassende. Jeg var da ikke så interessert selv om han dukket opp i tankene nå og da. Jeg tenkte på armene, på hendene og det faktum at han visste hva han drev med. Også var han omtenksom og langt i fra dum, bra egenskaper alt sammen.
Hva med; ”skal vi gå på fylla?” Nei, har allerede gjort det flere ganger, må komme forbi det der uten at det vakler i feil retning, kjæreste vil jeg heller ikke ha
Nei faen heller, tenkte jeg, hva har jeg og tape?
”Skal vi pule?” sto det i meldingen jeg sendte og etterpå vemmet meg over. Er det mulig? Går det an å slippe unna med sånt?
”Det er bare å komme oppom når som helst” Var svaret.
Der burde alle flokene løst seg, men det gjorde det ikke. Det skled unna, jeg fryktet at jeg ville finne senga hans for komfortabel og synke tilbake et sted hvor jeg i utgangspunktet følte at jeg ikke hørte hjemme. Jeg ringte en annen i stedet.
Det er også noe jeg gjør, jeg bruker en person til å avlede tankene til bort fra den forrige.
kjedelig film
EN LITEN PAUSE
(Ikke les hvis du har tenkt å se Collateral)
Jeg jobber døgnet rundt med en oppgave, jeg har liksom ferie, men klarer ikke å la noe ligge, dette trodde jeg ikke at jeg hadde i meg. Jeg venter fremdeles på at luftslottet skal bryte sammen.
Så et lite avbrekk ville være fint. Jeg dro på kino, kun for å se en møkkafilm, jeg trodde jeg hadde skrudd forventningene mine ned til det minimale, men det var tydeligvis ikke nok. Filmen handlet om en leiemorder og en taxisjåfør. Leiemorderen får sjåføren til å kjøre han rundt mens han dreper folk, det liker ikke sjåføren, men han har ikke noe valg fordi han har en gunner mot hodet, så kløner de litt og gjør noen feil her og der. Helt til slutt skal leiemorderen drepe hun fine advokatdama som tilfeldigvis også hadde tatt drosje den kvelden, men det klarer han ikke fordi taxisjåføren kommer og redder henne.
Jeg vet ikke hvorfor jeg en gang gidder å nevne denne filmen da den var middelmådig, jeg tenkte bare jeg skulle spare den som eventuelt leser dette for atter en kjedelig intetsigende filmopplevelse. Nå kan man heller gå og se en annen drittfilm. Men jeg er visst ikke videre entusiastisk for slike filmer, så ikke hør på meg.
Jeg er forresten også ganske lei av at folk kommer trekkende med wonnabe intellektuell og kultursnobber når Hollywoodmøl blir slakta, jeg trer ikke fjollete egenskaper over hode til folk som liker ting jeg misliker eller omvendt (eller gjør jeg det?). Det er mange andre måter og være barnslig og fjasete på som er mye morsommere.
En film jeg gleder meg til er Slipp Jimmi Fri, Christopher Nielsens to trøtte typer i en langfilm. Den har jeg ventet lenge på.
Men et avbrekk er et avbrekk, jeg klarte det jeg ville, engasjere meg i null og niks. Jeg hadde forresten den underligste drøm; Plutselig la jeg merke til at det hadde ligget et menneskehode og deler av ryggraden i sengen, der hadde det ligget i flere måneder uten at jeg visste om det. Jeg ble ganske nervøs fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle forklare dette for politiet.
Hva betyr slike bilder? Et råttent og morkent intellekt? En utgått elsker? Har jeg sett for mange skrekkfilmer?
Filed under Arkiv | Comment (0)Vemmelse
Hun sa: ”Jean Micheal Jarre, det er helt grusomt, jeg har aldri klart det der..”
Jeg sa: ”Tenk deg hvor mange som kommer fulle rallende hjem fra byen med en eller annen på slep, demper lysene og setter på Oxygene.. Tenk hvor mange som faktisk har hatt sex til den musikken der a!”
Hun litt hektisk: ”Uæææ! Ææ! Æsj! Nå får jeg bilder i hodet med Jeah Micheal Jarre som soundtrack, gå vekk!”
Jeg: ”Men hallo, folk gjør jo sånt…”
Hun: ”Jeg vet, det er helt sikkert sant, det er ekkel pulemusikk, det er det som er så vemmelig!”
Og så satt vi og vemmet oss en liten stund mens vi tenkte på ting vi helst ikke ville vite noe om
Gamlebyen
Stedet var noe for seg selv, en liten såpeopera, en ansamling av originaler som kunne gjort realitykonseptet interessant, om man kunne garantere full immunitet selvsagt. Det var loftsboder bygd om til et hybelkompleks og menneskene var byens avskum, de alle elsker å forakte, sosialklienter, kriminelle og innvandrere. Jeg tenkte ikke noe over det da, men det skal virkelig ikke så mye til for å få mennesker til å reagere med avsky.
På hvert rom var det et kjøleskap og to kokeplater, når vi skulle lage mat kunne vi ikke gjøre det samtidig som naboen, for da gikk strømmen. Det var to dusjer delt på rundt seisten hybler, jeg tør ikke anslå hvor mange som egentlig holdt til der, for det var definitivt ikke bare ett menneske per rom. Jeg observerte til og med barn der oppe nå og da.
Om man skulle få seg en varm dusj, måtte man stå opp tidlig, det var heller ikke garantert at det var noe vann da heller. Om sommeren kokte loftet, små tette støvete rom og lavt under taket ble oppvarmet hele dagen. Det var på et vis levelig om vinteren, bortsett fra at en kunne ikke ha på både panelovnen og kokeplatene samtidig, da gikk strømmen. I oppgangen kunne man titte gjennom sprekkene ut til bakgården, selv etter det de kalte renoveringen.
Brannutgangen var plombert, og ja, det var det med brannsikkerheten, jeg vet ikke en gang hvor jeg skal begynne, men kan jo nevne de overdimensjonelle hybelkaninene som hadde en dragning mot lugubre ansamlinger av stikkontakter og løse ledninger.
Døren ut til en av Oslos mer trafikkerte gater, var bestandig åpen, det var ikke vanskelig å bryte den opp, jeg var selv ansvarlig for å gjøre det et par ganger. Det var ingen calling som fungerte som den skulle, så da var det mer fristende å lene seg mot døra med litt tyngde om jeg skulle besøke en av beboerne i det hybelkomplekset. Døren sto der og vinglet velkommen til de som lå enda lenger ned på rangstigen enn de sosialklientene som faktisk hadde fast bopel.
Noen netter lå jeg og lyttet til skravling og skrammel fra ukjente mennesker på gangen, alt jeg håpet på var at døren ville holde om noen skulle prøve å ruske litt i den. Om morgenen etter tråkket jeg forsiktig i gangen og så omhyggelig etter sprøytespisser i dusjen og på do. Dette var vel noe av den ubehagelige delen ved stedet, jeg er som sagt ikke prippen, Men det kan godt tenkes at de som bodde der syntes jeg var det.
Men junkiene fikk ikke noe fast tilholdssted der, det trakk standarden (om mulig) enda lenger ned. Det var viktig å holde et skille, de som var hardest rammet var ikke tolerert, det ville trekke alle ned og gjøre boforholdene ulevelige.
Når ting var rolig der oppe, føltes alt lunt og behagelig. Jeg opplevde en slags merkelig omtanke og entusiasme fra mennesker det er godt å være ”på lag med”. Altså folk en ikke kødder med, og jeg likte det, det ga meg en underlig trygghetsfølelse.
Jeg hadde ikke noen videre lyst til å forholde meg til den virkelige verdenen eller strebe etter noe på den tiden. Jeg fant det veldig komfortabelt å forholde meg til mennesker uten ambisjoner og bare la det flyte. Ja veldig ironisk, for den prosessen jeg gikk igjennom i hodet på den tiden var alt annet enn en virkelighetsflukt og det som skjedde rundt meg med mennesker jeg kjente var alt annet enn gode ting.
Men jeg kunne la det flyte sammen de andre. Men det gnagde litt når jeg tenkte på hvilken brannbombe vi egentlig befant oss i, at det allerede hadde vært brann i flere bygårder rundt. At ingen gjorde et lite forsøk på å renovere noe som helst, forfallet rundt var makabert og stygt. En etter en ble skviset ut av steder hvor alt lå langt under den norske levestandarden og enhver person med makt i Norge vil benekte forholdene. Her er vi vår egen lykkes smed, og vi lar husene i Gamlebyen brenne opp en etter en mens vi legger inn støydempere i trikkeskinnene og klargjør bydelen til en hippere og mer moderne tid med ny opera.
Og det ble brann, ikke noe voldsomt, men skremmende nok, for det var verken i huset i kvartalet nedenfor eller bygningen ovenfor, men pizzarestauranten i første etasje. Ingen klarte å hindre en venn av meg da han løp mot bygningen for å redde sin playstation og de nyinnkjøpte spillene. Og det gikk greit, ingen stor skade skjedde, verken på hyblene eller playstation. Huset ble stengt ned en uke eller noe for at ting kunne fortsette, akkurat som før.
Det ville vært praktisk egentlig, la byens gamle bygninger bare brenne ned, da slipper man jo alt styret med renovering og kan heller begynne på nytt. Og for ikke å snakke om at man vil bli kvitt et par kriminelle utskudd og noen sosialklienter med det samme.
Filed under Filter | Comment (0)kosmos
ANSVARSFRASKRIVELSE
Hvem for en dust snakket om kosmiske perspektiver? (Mulig det bare var noe jeg overhørte/leste et sted)
Hvis jordkloden var et lite rusk på Karl Johan da ville nærmeste planet ligge i Drammen et sted og mennesker ville være mindre enn halve amøber. Om jeg satt på en annen planet blir ingenting av det som skjer her så veldig vesentlig, en kan skrike og rope så høyt en bare vil og ingen hører.
Livet mitt varer i grunn ikke lenger enn to sekunder. Forresten er vel et sekund et helt århundre, derfor varer det knapt i det hele tatt. I det store og det hele har ingenting av det jeg gjør noen betydning overhode. Om et stor flodbølge hadde skyldt oss bort alle sammen ville ikke det heller spilt noen rolle. Ute i verdensrommet står alt stille.
Så i grunn kan jeg bare gå ut på byen, drikke meg full, røyke en joint, våkne opp hos en fremmed og få kjønnssykdommer. Helhetlig spiller det liten rolle. I grunn kan jeg komme dritings på jobb om jeg vil, okkupere et hus, eller hoppe ut av en bygning uten fallskjerm. Ingen skade vil skje, absolutt ingenting. Jeg ville dø, hvem bryr seg? Ikke jeg, uten liv kan jeg fint lite.
Men jeg er jo mindre enn et lite rusk, selv en hel menneskemasse vil ikke bli store saken. Så uansett hvor mange det er snakk om, er ikke det heller så vesentlig.
Man kan jo i grunn gjøre hva som helst, alt blir jo fullstendig betydningsløst.
Det sies at små vindpust kan utløse tornado. Men fra lang avstand vil vel ikke tornadoen være annet enn en frisk bris. Så hvem bryr seg?
(Og så videre inn i andre forslitte klisjé tilstander på grenseland til det pompøse)
Jeg tror jeg faktisk ville brydd meg helt enormt hvis jeg var mitt oppi det hele.
Verden er visst ikke bare meg eller de som er rundt meg. Det finnes mange gode unnskyldninger for ikke å engasjere seg eller droppe all empati. Det er veldig lett å miste perspektiv når avstanden er stor nok og en kan jo ikke gjøre noe uansett, er det ikke så?
Så hver gang jeg ikke har lyst til å forholde meg til noe som helst av den ene eller den andre sorten, skal jeg bare ta en tur ut til kosmos.
Filed under Arkiv | Comment (0)TRIST
I know Im beautiful no matter what they say Sang syngedamene med mye blondt bleika hår, pornosminke og med videoer inspirert fra den samme industrien.
Det er noe sørgelig over den låten, det er noe trist med alt den er og representerer, akkurat som med neste låt. Den vil være like kjedelig og intetsigende og etter en stund vil det begynne å irritere litt. Om det er Celine Dion, Janet Jackson eller et boyband jeg ikke kan navnet på er uvesentlig, irritasjonen vil før eller senere begynne å svi. Populære radiostasjoner med korte spillelister er ikke annet enn ren slitasje.
Og til den sangen vil noen danse tett inntil hverandre, noen vil finne hverandre. De vil sitte på et sted de liker, holde hånden eller ha intime samtaler før de faller inn i en taxi, eller kanskje noen opplever sitt aller første kyss.
Andre vil ramle rundt etter billig søtende kvalme drinker i Syden på jakt etter noen de kan tafse på den kvelden, etter et menneske som gir dem komplementer. Så kan de påvirket av varmen, stemningen, paraplydrinkene og latinodiskoen med innslag av blondinebaladen føle noe de senere vil tenke på som romantiske øyeblikk. Eller kanskje de i all stillhet egentlig bare skammer seg, men vil for alt i verden pynte på det når de forteller historiene videre til sine like fortapte venner.
Ved å tenke dette blir disse sangene enda mer bedrøvelige. Jeg befant meg i et rom med konstant plagsom lyd og den forfulgte meg hjem inne i mitt hode. Det er som jeg har sagt før, ja jeg forstår at vi har forskjellig smak, det er bare det at jeg ikke har noe valg. At jeg, uansett hvor jeg befinner meg, er nødt til å bli matet med slik musikk. Det er ikke godt. Og nei, headset er ikke alltid et alternativ.
Det er som å bli tvangsforet intravenøst med dritt, ting jeg vet vil gjøre utslag i form av utslett eller kløe eller noe jeg absolutt ikke tåler. Det er som noen med makt skulle fore meg med mat som har konsistens og smak som ikke gir meg annet enn brekninger. Nei, jeg vil ikke ha noe med den møkkakulturen å gjøre, men klarer ikke å styre unna.
Om det er litt komisk eller bare trist vet jeg ikke, men det er rart å tenke på at det er mennesker som vil oppleve sine aller største øyeblikk og faller hensunken inn i drømmeland til noe jeg ikke føler annet enn vemmelse for.
Selv får jeg lyst til å gjemme meg hver eneste gang jeg hører sangen Lemon Tree, den likte jeg ikke i utgangspunktet og assosiasjonsrekken den setter i gang får meg til å krympe, krype og ønske meg bort fra denne verden og inn i neste. Helvetes sommer og spritfyll.
Filed under Arkiv | Comment (0)Å bli avvist
Jeg har avvist mange, gang på gang. Jeg har ristet av meg klengete mennesker, jeg ber fremmede pakke seg vekk uten at de får sagt hei en gang. Jeg har ikke alltid gjort det slutt med noen på en hyggelig og korrekt måte heller. Og uansett hvordan jeg gjør det er det aldri komfortabelt.
Selv har jeg blitt avvist gang på gang, hele tiden. Bare det fortelle om det er føles ubehagelig, en skal liksom sitte på toppen å ha kontroll, en skal ikke være den som feies bort som ubetydelig rask.
Det som er så utrivelig med å få et ubehagelig nei er at jeg selv vet hvor patetisk jeg har synes enkelte jeg kaster fra meg er. Og brått er jeg den avskyelige som noen vil bli kvitt. Likevel vil jeg ikke leve foruten, jeg lærer mye på den måten, jeg kunne blitt et riktig så usympatisk menneske om jeg aldri hadde fått et nei.
—
Jeg traff han på det faste vankestedet, intet var spesielt ved han, han var som akkurat alle andre. Langt hår og skinnbukse. Han skrøt av bandet sitt, jeg lo rått av han. Likevel fant vi tonen senere på kvelden og endte opp sammen. Han var åpenbart fortsatt interessert i eksdama og etter tre måneder forsvant han bare. Ikke noe hade, ingenting, han tok aldri kontakt igjen.
Jeg hadde blitt dumpa og avvist av en idiot av et svin jeg aldri skulle blitt sammen med i utgangspunktet, per i dag klarer jeg ikke å huske en eneste samtale vi har hatt eller hva vi gjorde. Patetisk uten tvil, særlig fordi jeg hadde en eller annen naiv forestilling om at han en gang ville glemme eksdama og bli interessert i meg. En slags vederstyggelig følelse av å ha lagt seg flat for en idiot.
—
Vi satt rundt et bord, hans venner og mine venner. Jeg syntes mine venner hadde god smak og hans venner var i mine øyne ikke særlig kritiske, men nerdete på sine områder var de alle sammen. Noe av den evige diskusjonen var musikk.
Jeg husker jeg høylydt utrykket at jeg fant den musikken de likte med uinteressant og at det ikke var noe spesielt over den i det hele tatt, en klisjé som ikke fenger meg, det var ikke annet enn at jeg sa min mening. Brått fikk jeg svaret at jeg ikke hadde peiling på hva jeg pratet om så jeg skulle bare holde kjeft, noe jeg fant urimelig så jeg argumentere videre på mitt samtidig som jeg forsøkte å holde meg for god for tilsvarende personangrep.
Jeg kjørte over den stakkars gutten for det viste seg at jeg snakket bedre og høyere enn han. Dette var mer enn han kunne tåle, han tok meg i armen og sa at vi måtte snakke, dro meg ut og dumpet meg, rett foran hele gjengen.
Vi ble sammen igjen senere, men likevel klarer jeg ikke å komme helt over at vedkommende ikke tålte å bli motsagt av dama rett foran alle kameratene. Selv sitter de jo å diskuterer og motsier hverandre hele tiden. Jeg hadde altså vandret inn på feil territorium og vært for breial, slik oppførsel passer seg ikke for damer, selv ikke i disse dager.
—
En gang skulle jeg møte en person på et utested i Oslo, et av de stedene hvor jeg måtte stå i kø for å komme inn, noe jeg vanligvis ikke gidder å bruke kveldene på med mindre det skjer noe interessant der inne, en konsert for eksempel.
Jeg styret rundt for å møte han, jeg lette overalt, fant han ingen steder, jeg satte meg ned og ventet kanskje et kvarter eller 20 minutter, så får jeg plutselig tekstmeldingen: ”Har du det moro? Jeg tror ikke jeg gidder likevel..”
Typen hadde sett meg virre rundt og lete etter han og alt han gjorde var å sende meg den usle tekstmeldingen. Jeg klarer ikke en gang å beskrive hvor pinlig dette var, jeg følte meg totalt latterliggjort.
—
Vi manglet lyspærer, jeg sto på kjøkkenet opplyst av stearinlys og tok oppvasken. Han kom inn, la hånden om livet mitt og ga meg en klem. Jeg tenkte at dette kunne bli en hyggelig kveld og spurte om han skulle overnatte. Han ble litt stiv og rar, sa nei og at han egentlig bare var på besøk hos en av mine samboere og lusket ut.
Dette var uventet, noe jeg ikke kunne forestilt meg derfor var det mindre hyggelig å legge seg alene den kvelden og høre på stemmen hans gjennom veggen der han satt med venner og pratet, jeg ante at han antageligvis ikke ville legge seg alene den kvelden, likevel ville han komme tilbake til meg en eller annen gang igjen siden.
—
Jo jeg tror jeg vil leve foruten slike episoder, men det kommer nok til å skje igjen og igjen. Jeg kommer til å få lyst på idioter og bli dum i hodet selv, bli den irrasjonelle som gjør feilvurderinger, krenker andre og la meg ydmyke.
Jeg kommer også til å ta initiativ til å prøve meg, og da muligens få høre at jeg er elendig i det jeg gjør, at jeg er stygg eller at jeg ikke passer. Det kan også hende at jeg får høre at jeg duger, at flinke mennesker jeg bryr meg om anerkjenner det jeg gjør og at jeg på et vis løftes videre opp.
Filed under Sex sex sex (og kjønn) | Comment (0)utslitte sanger
LÅTER JEG ER VELDIG VELDIG LEI AV
Light my Fire
Smoke on the water
Stairway to Heaven
Det er flere, men disse sangene kommer jeg kanskje aldri til å tåle igjen og de er av band jeg ellers liker.
Nei jeg er ikke tom i hodet eller gått tom for kreativitet, men jeg skal spise middag, lese tegneserier og drikke øl, muligens også være sosial. I kveld blir det rock!
Filed under Arkiv | Comment (0)