sleipinger!
SALGSFOLK
En venn har begynt med nettverksmarkedsføring. Dette produktet er annerledes, det er bedre enn alt det andre, det koster nesten ikke noe og det har en rekke fordeler…
Dette er meget ubehagelig. Jeg synes det er urimelig når et menneske i min omgangskrets ringer eller oppsøker meg for å selge noe. Det jeg gjør er å snakke om noe annet, jeg begynner å prate om meg selv, trivielle kjedelige ting, eller om hvor full jeg var i helgen, kanskje jeg også skryter litt hvis jeg har gjort noe bra. Jeg later som jeg ikke forstår hva han egentlig vil eller foreslår, at vi kan finne på noe helt annet en annen dag.
Det er en ting når den som skal selge noe er en telefonselger uten ansikt, men når jeg kjenner den som ringer, blir med en gang så vrient å avvise vedkommende.
Filed under Arkiv | Comment (0)korte kvelder
Kveldene er så korte og jeg liker dårlig å være fyllesjuk to dager på rad.
Nå prøver jeg å bli stødig med penselen.
(Okey, dette er kanskje litt harry, jeg leste Sin City da)
Filed under Arkiv | Comment (0)apropos kirkens homodebatt
Dette har jeg stjelt fra et sted, kanskje alle har lest det før, men jeg kom til å tenke på det da jeg så nyhetene tidligere. (Ja billig oppdatering her, jeg har visst mye å gjøre for tida)
Laura Schlesinger er en kjent radioperson i USA som gir råd til de som ringer inn. For kort tid siden svarte hun en av innringerne, med henvisningtil 3. Mosebok 18:22, at homoseksualitet er en vederstyggelighet, og kan under ingen omstendighet tolereres.
Det følgende er et åpen brev til Dr. Laura ført i pennen av amerikansk statsborger, hvis navn er ukjent:
“Kjære Dr. Laura,
Takk for atdu gjør så mye for å lære folk opp i Guds bud. Jeg har lært mye av deg, og jeg prøver å dele disse kunnskapene med så mange jeg kan. Dersom noen for eksempel prøver å forsvare homoseksualitet, så minner jeg dem bare om 3. Mosebok 18:22 der det det står klart og tydelig at homoseksualitet er en vederstyggelighet. Så er ikke det mer å snakke om. Men nå trenger jeg noen råd om hvordan jeg skal leve etter Guds bud.
1. Hver gang jeg brenner en okse som et offer vet jeg at dette gir en en duft som behager Herren (3.Mosebok 1:9). Problemet er naboene.
2. Jeg ønsker å selge min datter som slave (2. Mosebok 21:7). Med det prisnivået vi har i dag, hva mener duer en rett pris?
3. I 3. Mosebok 24:44 står det klart at jeg kan eie både mannlige og kvinnelige slaver så lenge de er kjøpt fra et naboland. En venn av meg sier at dette gjelder bare for meksikanere, og ikke kanadiere. Her trenger jeg hjelp. Kan jeg eie kanadiere?
4. Jeg har en nabo som insisterer på at han skal arbeide på sabatten. 2. Mosebok 35:2 er helt tydelig på at han skal drepes. Er jeg moralsk ansvarlig for å gjøre dette selv?
5. En venn av meg mener at selv om det er en vederstyggelighet å spise skalldyr (3. Mosebok 11:10), så er homoseksualitet verre. Jeg er uenig. Hvem har rett?
6. I 3.Mosebok 21:20 står det klart at jeg ikke må nærme meg Guds alter dersom jeg ser dårlig. Jeg må innrømme at jeg er nærsynt og bruker briller. Må synet mitt være helt perfekt, eller kan vi operere med litt slingringsmonn her?
7. De fleste av vennene mine går til frisøren. De klipper håret på sidene og tar skjegget i kantene. Dette er tydelig en synd ifølge 3. Mosebok 19:27. Hvordan bør de straffes?
8. Jeg har lest i 3.Mosebok 11:7-8 at jeg ikke må røre noen rester av en død gris fordi det gjør meg uren. Kan jeg allikevel spille amerikansk fotball dersom jeg har hansker på?
9. Min onkel har en gård. Han synder mot 3.Mosebok 19:19 fordi han planter to ulike avlinger på samme jorde. Kona er ikke noe bedre fordi hun går med klær som er lagd av to ulike stofftyper (blanding av bomull og polyester). Han har også den uvanen at han banner mye. Er det virkelig nødvendig at vi samler hele byen bare for å steine de (3.Mosebok 24:10-16)? Er det ikke like lett å brenne de til døde i et familieselskap slik vi pleier å gjøre med mennesker som ligger med sine slektninger (3.Mosebok 20:14)? Jeg vet du har gått i dybden på denne type problemstillinger. Så jeg er sikker på at du kan hjelpe meg. Takk for at du stadig minner oss på at Guds ord er evig og uforanderlig.
Med hilsen en trofast disippel og tilbedende fan.”
IRRITERT KJÆRESTE
Noen ganger sier han at han skal ut å handle, så kommer han ikke hjem før langt på natt dritafull
Hun var oppgitt og irritert.
Jeg visste ikke noe særlig mye om han, bortsett fra at han kom full hjem, at han vinglet litt med avtaler, ikke alltid gadd å ta oppvasken og at han hadde vært utro en gang. Når jeg møtte på dem kranglet de eller hakket på hverandre. Vi traff jo bare hverandre når vi var ute og enkelte par har det med å krangle i fylla. Noen har også en tendens til å la alle som vil være tilskuere.
For å være helt ærlig hadde jeg et veldig dårlig inntrykk av denne kjæresten hennes. Han kunne ikke være særlig til mann sånn som han oppførte seg. Også var det denne oppgitte irritasjonen hun bestandig følte, hvorfor orket hun egentlig alt dette?
Men når det kom til et stykke tror jeg ikke han er verre enn gjennomsnittet, han gjør feil, han glipper, han fikk plutselig lyst på en øl og svingte innom puben på vei hjem. Når man er sammen mye og lever oppi hverandre støter man på en del sider ved en person som ikke er tiltalende, selv hos den beste.
Aller helst har jeg ikke så lyst til å prate om venninners kjærester, vi har da andre ting å snakke om. En har da heller ikke for vane om å snakke dritt om venner, så hvorfor gjøre det om kjærester? Og hva om hun i blant nevnte noe som var positivt ved han i stedet for? Hvis dette er en person hun virkelig vil tilbringe tiden sin med er det vel være logisk og la venner få et godt inntrykk av kjæresten.
Filed under Arkiv | Comment (0)finnes det snille mennesker?
SNILLE MENNESKER
Jeg skrev:
Han er snill, ikke snill i hensikt av å være snill, slik godhet eksisterer ikke, når en er snill for å oppnå noe, har det ingenting med snillhet å gjøre. Men han er snill på en oppriktig måte, mennesker med grunnleggende bra verdier er gjerne snille og det uten at det føles at det krever noe av dem. Jeg vet at slike kvaliteter ikke blir satt så mye pris på, det kommer alltid et men bak, det er gjerne en egenskap vi gir mennesker når en ikke har noe bedre å føye til; Han er sikkert snill, men åh så irriterende!
Jeg liker den ekte snillheten, Ikke den føyelige, lydige og medgjørlige, men den som er oppriktig.
En uke senere møtte jeg Mr Hyde.
Jeg stanget inn i han og var mest skuffet over meg selv. En ting var forventningene mine, de var for høye, jeg vet bedre, men en mr Hyde hadde tatt hans plass, det er snakk om personlighetsomveltning.
Finnes det snille mennesker i virkeligheten?
mimring
SOMMER
En handletur i haggel og rein, bæreposer i begge hender. Jeg var klissvåt da jeg kom hjem, i vesken hadde jeg en fremkalt film. Jeg var avfotografert mens jeg smilte i hagen på Tjøme, var det i år, eller i fjor? Det er ikke så nøye, bildene ser stort sett like ut fra år til år. Og så var det et bryllup, et borgerlig et, kjolen var hvit, stilfull og ikke i nærheten av kremkake, de så forelsket ut. Jeg var fyllesjuk, men glad på deres vegne, jeg drakk søte drinker, vin og champagne. Det var i fjor, jeg var mye på fylla den sommeren, ved stadig repeterende black outs begynte jeg og lure på om jeg hadde en ørliten sjangse for å bli avhengig eller kanskje jeg bare hadde litt mer tilgang og fritid enn det som var bra for meg. En kombinasjon kanskje? Det skremte meg ikke så voldsomt.
Men det var dette bryllupet som var rart å se igjen. I dag er de skilt. Jeg er ikke alltid like rask med å få fremkalt filmen.
Denne kjolen er tacky, det er kanskje fordi jeg har laget den av søppel.
Gutta på gølvet
En periode hadde jeg en jobb like spennende som posten. Jeg åpnet pakker eller lukket dem, passet på at navn kom på konvolutter og at de fikk riktig faktura og en gang om dagen kunne jeg kanskje få lov til å trille litt rundt på en diger tralle. Men det var i grunn litt ydmykende det også, for jeg var ikke sterk nok til å få rikket den med overalt og det hendte at jeg måtte spørre om hjelp.
Der bleket de unge jentene håret, de brukte fritiden sin i treningsstudioer eller på diskoteker med danskebåt inventar. De flørtet med guttene som gikk med trange t-skjorter og løftet på kasser og sekker. Han ene hadde en hvit t-skjorte, nesten gjennomsiktig, brystevorter så av og til ut til å stikke hull på det tynne stoffet. Jentene som hadde kjøpt puppene sine på avbetaling fniste sammenhengende når de pratet med han og jeg skjønner ikke hvordan han forsto et ord av hva de sa.
På veggen hang det toppløse damer med et innslag av boybandet Hanson her og der, kombinasjonen var litt syk. Noen steder hang det sinte lapper fra kunder, der kunne det for eksempel stå;
”Snart må det komme et tilbud om å få fremkalt disse digitalbildene, det er så mange nå bruker digitalkamera!”
En jente satt bakerst og siklet, hun var utplassert i bedriften som et attføringstiltak, hun må ha hatt en dårlige rådgivere for det finnes langt bedre muligheter. Det var ingen som likte henne noe særlig fordi hun kunne være en smule plagsom, så når endelig noen snakket til henne ble hun en klegg.
De kalte henne hjulet. En gang spiste vi frokost sammen og jeg mistet matlysten, hun både slafset og slurpet i seg vaffelen sin med begge hender i ansiktet og hodet bøyd ned mot bordflaten. Hun kunne like gjerne senket hodet, gapt opp og skuffet maten direkte inn i munnen fra bordflaten.
Hun snakket alltid om typen sin, vanligvis er jeg et tålmodig menneske, men jeg hadde ikke overskudd til å være hyggelig. Jeg hadde nok med å komme meg igjennom dagene og klarte ikke å forholde meg til atter en trist person.
De eneste avisene tilgjengelige der var VG og Dagbladet, en venninne opplevde gang på gang at noen ville diskutere politikk med henne. ”Hagen var en grei mann” ”De burde bare gjøre ørken ut av hele Irak og der omkring, det er jo bare sand der likevel og folka er gale” ”Noen folk trenger ikke rettssak en gang, man vet de er farlige” Slik gikk pausen, kanskje de nå og da sendte rundt dagens Laffen.
Dagens Laffen, fantes det virkelig noen som leste det?
På røykerommet som bare var et kott, lå det Vi Menn, og bilblader. Der satt damer i alle aldre og pratet om hvor fulle de hadde vært i helgen og en mann med skinnvest fortalte grisevitser han hadde lest i Coctail. Det hendte jeg oppholdt meg på røykerommet fordi jeg hadde venner der.
Jentene slanket seg alltid, men vi fikk servert feit overtidsmat, store burgere, cola og pommes frittes. Jeg ga alltid brusen min til noen glade mennesker som ivrig helte i seg både en og to liter brus hver dag. Maten var bestilt fra et lokalt gatekjøkken uten hygiene. Det kan de ikke ha hatt, for etterpå hadde alle morkne mager og følte seg uvel. Etter en overtid kunne det hende noen brukte resten av natta på do med diaré. Dette prøvde vi å si i fra om, men ingen av sjefene var noe særlig engasjert. De så ikke problemet. Dessuten var eieren av gatekjøkkenet kamerat med en av avdelingslederne.
Etter en stund med mye overtid merket jeg også at jeg fikk kviser av et slag jeg ikke hadde i tenårene en gang, jeg hadde for så vidt ikke særlig med kviser da heller, men det kommer vel en tid for alt og jeg har fortsatt et lite arr fra den perioden. Maten var dårlig, luften var elendig, jeg pustet inn kjemikaler og fikk noen underlige røde utslett på kroppen.
I kantinen jobbet Doris og en annen dame, de var veldig skravlete og hyggelige. De som vasket var underbetalte somaliere. Jeg snakket aldri med dem, jeg bare flyttet føttene og smilte litt når de kom med moppen.
I avdelingen ved siden av fikk de litt mer betalt, de svarte på telefonen og var firmaets ”ansikt utad”. Jentene var hyggelig med koselig telefonstemme, selv når de ikke pratet i telefonen. Hun ene kom bort og slo av en prat nå og da, for en stund siden kom jeg over nakenbildene hennes på internett. Intet forundrer meg lenger. På den bedriften fikk man også et lite innblikk i hva mennesker var i stand til å gjøre på sin fritid, og det er tydelig at folk står på for å lage sin lille hemmelige verden. Det er lett å forstå at mennesker ønsker seg et liv ved siden av, noe litt mer spennende, i disse forsøk kan de rareste behov og fetisjer utvikles. Noen kan for eksempel finne på å smøre seg inn i sine egne ekskrementer og ta bilder av det.
For hemmeligheter var det alltid noen som hadde, de fant seg elskere og kjærester på jobben, de gikk inn i forhold ingen måtte vite om, som alle likevel fikk høre om. Forelskelse er vel en grei kur mot kjedsommelighet, helt til kjæresten eller ektemannen finner ut av det. Det er jo gjerne sånn at en hemmelighet er vanskelig å holde, selv sine egne, og da blir det jo ikke hemmelig mer.
På avdelingen ved siden av jobbet de aller peneste jentene, alle var enige om det, for der var nemlig Hansen (fiktivt navn ja) sjefen. Han tok seg av damene på sin egen måte, samtidig som han bevoktet tiden nøye; ”Du var borte i syv minutter, vi har femminutters pause!”
Han gikk også ut med sine ansatte, det at han hadde kone og barn var ingen hindring. Han hadde flere ganger blitt observert på en restaurant med en meget ung jente og i en pornosjappe på jakt etter butplugger der en venninne av meg jobbet. Atter en hemmelighet som ingen klarte å holde på.
En annen mann ville ta nakenbilder av jentene, men han fikk sparken, jeg tror han var idiotisk nok til å prøve seg på dattera til en av sjefene der. Melodrama og gode sladrehistorier var en del av hverdagen
Jeg var ikke det minste engasjert, ikke halvveis en gang. Jeg satt med øretelefoner på og gjorde mitt beste for å sperre verdenen ute, likevel merket jeg at jeg i pausen lyttet til hva de andre snakket om, jeg begynte til og med å høre etter om hvem som var sammen med hvem. På festene var det bestandig en pupp som spratt ut av utringningen, jentene våget seg fnisete bort til avdelingslederne sine for å klype de stakkars mennene i brystvorta. En førti år gammel dame kunne finne på å dumpe ned i fanget til en stakkars attenåring. Noen dukket aldri opp på jobb igjen etter en slik fest.
Jeg hørte også om en dame som spytta på gulvet og brukte arbeidsdagen i svømmebassenget i kjelleren. En gang hadde hun sovnet der. Et basseng som aldri hadde vann den tiden jeg jobbet der.
Enkelte i bedriften begynte å jobbe veldig tidlig, noen hadde ikke fullført videregående en gang.
Jeg var heldig for jeg hadde venner der. De som helst ville lage musikk, men måtte tjene penger, de som tok sommerjobb eller jobbet ved siden av studiene.
Etter jobben hadde jeg bestandig en stor trang til å drikke kald øl og spise burger på puben eller jeg rett og slett satte meg foran Tv-en, uansett hva som var der. Skjærestemmen til Ricky Lake reprise eller Simpsons, Alle elsker Raymond klarte jeg aldri, ikke en halv episode en gang.
Det var trist i lengden, særlig når jeg merket at vi snakket om Ricky Lake i pausene og ikke hadde overskudd til å gjøre noe saklig på fritiden lenger. Jeg begynte å spille Zelda og the Sims, selv om jeg synes Sims var veldig fjollete og jeg kunne like gjerne lekt i dukkehus. Jeg lastet ned ekstra ting fra internett så de kulle løpe rundt nakne og røyke vannpipe, da ble de bestandig så glade.
Det ble jevnlig helgefylla og i en veldig kort stund hadde jeg det bra, jeg kom jo igjennom mange bøker i uka. Det var før håndleddene virkelig begynte å verke og stemningen ble mer og mer motbydelig. Jeg fikk en advarsel, men det gjorde meg ikke så mye og jeg kom mye for sent. Lydbøkene på biblioteket begynte å minke, utvalget var dårlig og jeg begynte på kvinneskildringer, det var damer vokst opp før syttitallet, damer fra femtitallet, damer i denne tid eller for lenge siden og alle hadde det kjipt, mye fordi de var damer og hvis de jobbet, var arbeidet ikke så ulik det jeg gjorde, bortsett fra at jeg til sammenligning hadde det mye bedre.
Det var ikke spesielt oppløftende.
Repetisjonen begynte å slite på meg, mine venner sluttet en etter en og det ikke var morsomt med halvrasistiske vitser i pausene.
Jeg så på mennesker som hadde jobbet der i flere år, i 10 år, ja til og med førti år, folk jobbet der hele livet og ingen brydde seg om dem. Vi fikk aller nådigst servert is om sommeren, da følte de overordnede seg snille og vi løp etter isen som små barn. Jeg overhørte en av sjefene skjelle ut en eldre person for å ha ”sneket” til seg en litt lenger pause, ”Da får ikke du is!” Ropte sjefen til en person over førti år.
Jeg lo da jeg hørte det, men det er ikke morsomt. Jeg var bare en turist innom en kort periode, jeg var der ikke et halvt år en gang. Jeg hadde mine frustrasjoner, men jeg har ingenting med å snakke nedlatende om disse menneskene.
Vi var vikarer og jobbet med kontrakter som varte i to uker om gangen, den ble ikke alltid fornyet, det meste av tiden hadde jeg ikke kontrakt i det hele tatt. Men det spilte ingen rolle, de hadde to dagers oppsigelse uansett og jeg hadde problemer med disiplinen, så jeg kunne sies opp på dagen om ønskelig. Når som helst kunne jeg bli tatt inn på kontoret og få beskjeden om at det var lite å gjøre så jeg bare kunne dra hjem igjen. Men med meg var det ikke så farlig, jeg klarte meg alltids.
Andre kunne jobbe der år etter år på slike kontrakter eller ingen i det hele tatt, de fikk løfter om faste ansettelser, men tiden gikk og det går nedover for den bedriften som med alle andre.
Det kunne jobbe hele familier der, en veslevoksen liten frøken gikk bestandig rundt og passet på, hun hadde en ynkelig jobb, men holdt på med en eller annen økonomutdannelse. Faren hennes var sjef og kjæresten hennes jobbet som teknikker. Moren var sikkert sekretær (men det er bare min gjetning). Det var et lite samfunn, en diger koloss av en bygning hvor folk drev innavl.
En av lederne var egentlig helt okay, men ikke godt egnet som sjef, år etter år søkte han seg inn på politihøyskolen, men kom aldri inn. Noen hadde også tydeligvis ambisjoner om å jobbe seg opp, det var de guttene som satte seg ved bordet der avdelingslederne spiste lunsj.
Jeg merket så vidt innskrenkninger, men sluttet i tide, jeg ba dem om en oppsigelse og det fikk jeg. De var stort sett helt greie mot meg, lagde ikke noe tull med utbetalinger, men man måtte gjerne passe på, der som alle andre steder blir man svindlet hvis man ikke følger med. Det at en går opp i lønn når det var lovet, var heller ingen selvfølge.
Ellers var måten de sa opp mennesker på ikke særlig hyggelig, det ble rett og slett bare mer og mer ubehagelig å være der slik at mennesker ikke orket og komme på jobb, og på den måten fikk man fort silt ut de som ikke var engasjerte nok.
Alle har hørt at ledighet er roten til alt ondt, og det tror jeg på, passivitet er ikke bra, det gjør noe med en, en får ikke tilført noe, gjort noe for sin egen eller andres del og en vil før eller senere havne i depresjoner.
Men hva er egentlig verst? En jobb hvor alt slites i stykker, hvor en blir lemlestet på grunn av repeterende bevegelser som lager slitasjeskader. Hvor en antageligvis ikke rekker å nå vanlig pensjonsalder før en blir uføretrygdet. All risken og all skaden skjer for minstelønn og dette er ikke en jobb av det slaget noen setter pris på heller, en kan alltids erstattes. Når en gjør en liten bevegelse som en del av noe større, vil ikke det gi noe videre mening, en mister oversikten og ser ikke meningen i det man gjør.
Om jeg skulle velge mellom to onder, lediggang eller en slik bedrift, måtte det ha blitt å drive dank og å gå på fylla. Jeg tror lediggangsdepresjoner er bedre enn tom tankekverning sammen med mennesker som gjør tilværelsen sin jævligere ved å stemme på Karl Ivar og alt det andre som vender mot høyre. For innerst i alle er det et slags håp om at vi er frie mennesker og kan gjøre hva man vil, men likevel er det alltid noen som er nødt til å gjøre drittjobbene og det for under hundre kroner timen.
Filed under $$$ | Tags: , drittjobb, Kodak, lavtlønnsyrke, sommerjobb, vikar, vikariat | Comment (0)bortkastet tid…
EN HALVTIME
Jeg ruslet mot bussholdeplassen da han ringte; Jeg mista den akkurat, jeg kommer med neste. Jeg svarer at sånt skjer. Men da jeg sitter på benken og ser bussen vi skulle vært på kjøre forbi går det opp for meg at det ikke var den bussen han mistet, men neste, altså den som er hos meg om en halvtime.
Bare en liten halvtime, en formiddag på en benk ved Oslos mest trafikkerte veier eller en futurama episode, noen brødskiver, en avis, noen artikler, noen kapitler i en bok, en is, en email til en venn, et kort lite brev. En kort CD eller litt av en radiosending. En kjedelig, men nødvendig handletur i matbutikken, en tur innom biblioteket, en gåtur i parken, bare litt ekstra søvn som jeg ønsket meg, jeg kunne lagt opp en bukse, gredd håret og sminket meg, tatt en dusj, eller bare glant ut i luften på mitt eget rom.
Jeg gikk inn i parken, det var min halvtime, jeg er et tålmodig menneske, men min tid vil jeg helst sløse bort selv. Ikke la meg vente.
Filed under Arkiv | Comment (0)HJELPE OG TRØSTE!
Du ser veldig slank ut i den buksen der Sa han
SlankERE Svarte jenta misfornøyd.
Slankere da! Det er fint
Jeg har fått noen alderspålegg jeg .. hihi! Bryter en annen inn. Jeg tipper hun var et sted mellom 36-38, altså tynn.
Ja, du var mye tynnere før! Stillhet Nei altså ikke misforstå, du var sånn som hun Lise, og nå ser du penere ut
Nei for de er nesten ikke pent en gang, kan ikke være SÅ tynn! Sier den femte personen.
Jeg har blitt verpeklar, jeg har fått hofter. Hehehe
Jeg har alltid sluppet billig unna, jeg har aldri vurdert mine venninner sånn, det er ikke sånn vi fungerer.
Jeg ser bort på en jente, håret svidd så lyst at en kan knekke det av hodebunnen, miniskjørt er rosa og strømpene gule, selv om det var skammelig stygt var det i det minste noe originalt ved det, men bare nesten. Og der sto gutten, høy, og så glatt av det slaget innsmurt i smør og såpe og enda litt mer olje.
Jo dette er stedet sitt, akkurat noe for meg, dette er rene helvete. Jeg trodde jeg kunne være en kameleon, jeg kan snakke lyst, bestevestkant og jeg kan smile og snakke om klær. Det skulle gå, det må gå, jeg hadde ingen andre forventninger om at dette kunne bli en prøvelse, jeg kom nok til å lide litt.
Jeg sier ofte til meg selv på nye steder; hold kjeft, hold det tilbake, ikke snakk om noe vesentlig, hold dine meninger for deg selv, dette er ikke det riktige stedet, bare jatt med, vær snill pike, ikke snakk om bøker, ikke snakk om musikk, ikke om film, bare ikke snakk! Kjedelige er de uansett, en kan ikke sprite opp med noe en finner fascinerende når det ikke finnes interesse for det, og det er ingen grunn til å gjøre seg upopulær på et slikt sted helt uten videre.
Men akk, jeg klarer det aldri, det bare går ikke. Og så kom spørsmålet:
Er det noen her som ikke kan jobbe med pels?
Jeg kan ikke jobbe med pels, svarer jeg, hvem i alle dager vil jobbe med pels? Men blir nesten litt spak, det er ingen andre som samtykker, bare meg, jeg er den eneste, ingen å rotte seg sammen med. Er det ikke typisk?
Dette kommer jeg til å bli straffet for, på ett eller annet vis kommer det til å slå tilbake på meg. Når det ikke skal mer enn som så til å bli upopulær så kan det være det samme. (Jeg er bare litt lei)
Filed under Arkiv | Comment (0)