send heisen ned igjen!
VAKTMESTEREN
Det ringte på, jeg åpnet, han sto i oppgangen og så like streng ut som alltid. Jeg smilte hei, det menneske fikk meg alltid til å føle at jeg hadde gjort noe galt. Men det eneste feilaktige jeg gjorde var å eksistere. Dette var den mannen som alle roste, en pliktoppfyllende og grepa kar, han hadde alltid verktøy i hånden og tok seg tid til en prat med de eldre damene. Han sto opp seks om morgenen når vannet frosset for å hakke opp isen på fortauet slik at de gamle ikke skulle brekke lårhalsen.
Hyggelig nok, men jeg tror han hatet barn, og meg enda verre, jeg var jo i begynnelsen av tenårene.
Så der sto han foran meg, og jeg skulle til å rope på min mor, men det var visst ikke så viktig, han sa han bare skulle stille noen spørsmål, og jeg var undrende; Hva var det jeg hadde gjort for noe galt nå da?
Hvor vil du at heisen skal stå? Sa mannen alvorlig.
Hø? Svarte jeg uforstående, jeg kom til å tenke på noen merkelige lapper jeg hadde sett i første etasje, det var noen sure beskjeder om at heisen måtte sendes ned etter bruk. Håndskriften var barnslig eller slurvete, det så ut til å være gjort i all hast, eller i sinne? Og plutselig lurte jeg på om det var vaktmesteren som hadde hengt opp disse lappene, og siden heisen fortsatt kunne befinne seg i tredje, i åttende eller hvor som helst, måtte han gå frem på andre måter for å fortelle oss ting skulle være.
Videre fikk jeg paranoide tanker om at kanskje heisen hadde vært litt for ofte i tredje etasje, der jeg bodde? Kanskje vaktmesteren hadde lagt merke til at jeg aldri sendte heisen ned igjen etter bruk, og derfor kom på døra for å fortelle meg hvordan dette egentlig fungerte?
Jeg ble usikker, for det var ingenting med min tankerekke som var logisk, det var ingenting ved denne situasjonen som var i samsvar med noen logikk, det hang ikke sammen. Hvilken rolle spilte det hvor heisen sto og hvem brydde seg om det? Det kunne like gjerne være noen i femte som trengte heisen som i første, hva var det for en merkelig regel?
Men det var tydeligvis noen som brydde seg og en mann jeg fant usympatisk sto foran meg og stilte spørsmålet om hvor jeg mente heisen skulle stå. Det var noe ekstra skremmende over denne mannen fordi mennesker så ut til å like han, min mor, min bestemor, alle rundt meg tok han alltid i forsvar. Så jeg ble urolig og tvilende over min egen dømmekraft og der sto jeg foran han og lurte på hva jeg skulle svare på et spørsmål som ikke var annet enn absurd.
eee…første? Gjettet jeg.
Første? Synes du at heisen skal stå i første? Jeg var veldig usikker, jeg syntes absolutt ingenting og dette ville jeg ikke forholde meg til.
Han spurte en gang til og jeg ble enda mer rådvill, og så kom endelig min mor til døren, hun hadde ikke hørt hans ord og lurte på om det var noe spesielt og han endret seg;
Nei, jeg bare går rundt å hører litt i oppgangen skjønner du Sa han og var den joviale grepa karen igjen, den bekymrede vaktmesteren som bare skulle se etter om ting gikk riktig for seg. Det er nemlig noen merkelig ting som har skjedd rundt her i det siste.
Så fortalte han om lappene, de jeg tidligere hadde lagt merke til og hvordan det hadde utviklet seg videre til sinte beskjeder til de som bodde i de høyere etasjer. Og siden det aldri var noen som brydde seg om disse meldingene, hadde denne irriterte personen gått over til trusler. Og til slutt hadde vedkommende tatt i bruk spraymaling og sprayet ned oppgangen i åttende etasje, obskøne og stygge trusler hvor hovedbeskjeden var at de måtte sende heisen ned igjen etter bruk.
De pratet litt, samtalen var over og hun lukket døra, jeg sto igjen rasende. Det som nettopp hadde skjedd var utilgivelig, selv en voksen gretten usaklig bitter mann må kunne se at dette ikke var en tenåringsspøk, ikke den mest pøbelaktige gutten i klassen kunne ha funnet på noe sånt en gang. Dette var skremmende, det var noe veldig syke mennesker gjorde. Jeg hadde akkurat opplevd at en voksen mann indirekte spurte meg om jeg hadde noe med saken å gjøre. Og verre var; Jeg hadde svart helt galt på spørsmålet, jeg krympet meg.
Filed under Arkiv | Comment (0)HOREKUNDER
Jeg blir alltid litt gretten når jeg er nødt til å gå i området rundt Skippergata. Jeg ser rett frem og går dit jeg skal, biler kjører langsomt forbi, stopper, ja til og med tuter for oppmerksomhet. Jeg klarer å late som jeg ignorerer dette, men inni meg er det urolig, det er noe som ligger hakket over irritasjon og det flimrer ubehagelig. Av ren refleks gir jeg dem fingeren.
Inne i de bilene sitter verdens avskum, mennesker sunket lavere enn de fleste og vurderer meg, de ser hvordan jeg beveger meg, på håret mitt, på gangen og vurderer min markedsverdi. De tror virkelig jeg er en haug med kjøtt og blod de kan betale for. De kan kjøpe seg inn i skammeligheten, gjøre noe som burde være langt under deres verdighet med et annet menneske. De betaler for sine overgrep og slipper unna med det.
Overgrep er det fordi jentene på strøket har gjort sitt valg ut i fra sitt utgangspunkt som ofte ikke er noe særlig godt. En prostituert er avhengig av horebukkens penger, det er den som har pengene som har makten, som har definisjonsretten. En dame på gata kan ut i fra hvor attraktiv og hvor høy markedsverdi hun har, velge om hun skal si nei til en kunde eller ikke. Hennes verdi i kroner vil synke når det kommer jenter fra fattige land med enda dårligere utgangspunkt og er villig til å yte de samme tjenestene for lavere pris.
Den betalende har alle fordeler i denne handlingen, han kan nedverdige seg, betale og gå uberørt ut av det igjen. Hun vil bestandig sitte igjen og mulighetene for å komme seg ut av det vil skrumpe inn. Det er han som har pengene hun er avhengig av, dermed er det også han som har makten.
Jeg forstår ikke at noen i verden kan omtale prostitusjon som et yrke på lik linje med andre serviceyrker, det er ikke som å klippe hår, det er ikke som å vaske et gulv, eller sitte i kassa på Rimi. Finnes det i så fall noe som er mindre lønnsomt og mer risikofylt enn prostitusjon?
Jeg tar hans vurdering som en fornærmelse, for meg er bare det i seg selv en krenkelse. Den grensen er det jenter som har krysset for lenge siden. De tar det som en selfølge, de er deres hverdag.
Filed under Arkiv | Comment (0)pretty woman
FORFERDELIG FILM
En kan sikkert finne verre, men moralsk sett så tror jeg Pretty Woman må være en av de verste filmene jeg vet om.
Filed under Arkiv | Comment (0)"eru homo eller?!"
KVELDENS SITAT
Har du drept en dame med fine kropp!? Eru homo eller?!
Tatt fra en film som heter Livredd. Jeg har aldri sett filmen, knapt nok hørt om den, faktisk har jeg kun hørt lydopptaket med akkurat de ordene der. Å få satt dette inn i en kontekst er ikke så viktig for meg, sitatet er komedie nok, en veldig mørk en.
Filed under Arkiv | Comment (0)pinlig pinlig
SLITSOMME FOLK
De så ut som dørvakter, og de hadde vi draget på, de med ekle nakker, altfor brede overarmer og hoder uten hår, og sånne skulle vi ha etter oss. Ustabile og vaklende bolere, umulig å like på noe vis.
Kvelden gikk, vi måtte be dem gå flere ganger, de spurte om vi ville være med hjem og pule, vi sa nei og endelig forsvant de, jeg var ikke en gang i humør til å smile. Da jeg så meg rundt i lokalet merket jeg hvorfor pågangen var så stor, vi var de eneste damene uten anstand.
Jeg er litt trist, jeg skulle ønske jeg hadde draget på noe som var litt sjarmerende, noe søtt og tiltalende hadde vært fint, ikke invaderende og ekkelt.
Ved baren sto en venn av meg, han hang rundt halsen min en stund og spilte bongotrommer på barkrakkene, jeg forsto jeg var altfor edru.
Senere ved baren så jeg hvor hans selvtillit kom fra. En blond dame som hang rundt halsen var på vei nedover, munnen var ved brystet, så ved magen, hun gikk videre ned…
Du tør ikke å ta den i munnen hvinte hennes venninne
Jo det gjør jeg vel svarte jenta høylydt. Han sto bakoverlent med hendene bak hodet og gliste. Det var noe veldig trist over hele situasjonen og selvsagt tok hun den ikke inn i kjeften, jeg snudde meg bort flau på deres vegne. Det var så pinlig for det var ikke annet enn stakkarslig.
Jeg ruslet hjem etter to pils, alt i alt hadde dette vært en bra kveld, de innslagene som var triste er jo tross alt bare komiske i ettertid.
Filed under Arkiv | Comment (0)KJÆRLIGHET VED FØRSTE BLIKK
Det var en gjeng av dem, gutter i begynnelsen av 20 årene, eller kanskje i slutten av tenårene, jeg så ikke så nøye etter, men forsøkte å styre unna. Jeg ville ikke ha en togtur uten headset i nakken på en gjeng med gutter på fylla. Men slik ble det, ordene kom til meg enten jeg ville eller ikke.
…. hun er så fantastisk fin, jeg bare må ha henne…
Utenfor var det bare hus og hager, et område hvor det bare var eldre mennesker som insisterte på å golfbanekort gress på plenen av den sorten som blir svidd og brun etter en dag i sola. Eldre mennesker som satt inne, speidet inn i hus for å få et glimt av andres privaliv og aldri brukte sin egen hage.
Tror dere på kjærlighet ved første blikk? En entusiastisk gutt prater, noen svarer forsiktig: Øh.. vel. Jeg vet helt tjaa.kanskje… utydelig mumling.
Jeg tror på kjærlighet ved første blikk, jeg har selv opplevd det…
Hørte jeg riktig? Snakket en gutt med vennegjengen sin om kjærlighet ved første blikk, med et ordforråd tatt ut av et småpikeblad?
Jeg virkelig elsker henne!
Jeg kikket ut, var jeg i denne tiden? Hadde jeg tråkket inn i en ny dimensjon da jeg gikk inn i togkupeen? Jeg visste ikke helt om jeg egentlig ville høre dette, jeg blir automatisk brydd av kjærlighetserklæringer, uansett hvor lite jeg har med dem å gjøre.
Det har skjedd meg før at venner har lagt ut som hvor mye de elsker en person og jeg blir sittende ordløs tilbake. Det trengs kanskje ikke å nevne, men jeg tror ikke på den store kjærligheten og alle blødmene som følger med og jeg synes at det som oppleves er så personlig at jeg blir ille berørt om noen øser slikt over meg. Ordene blir banale og meningsløse, det er akkurat som om noen prater om sine åndelige opplevelser, jeg har ikke lyst til å forholde meg til det. Heldigvis har ikke dette skjedd så mange ganger.
Hun er nydelig, så naturlig, ingen sminke, hun er alenemor… hun er så fantastisk..
Jøss, tenkte jeg.
… men tenk om hun ikke forstår hvor mye jeg elsker henne, tenk om hun finner en annen … Jeg vet at yngre gutter er emosjonelle vesener, jeg opplever bare sjeldent at de utrykker det med ord.
…om hun finner en annen vet jeg ikke hva jeg skal gjøre, det blir alt så meningsløst. Jeg sender henne blomster, jeg ringer til henne. Hvordan skal jeg få henne til å forstå at jeg virkelig mener det? De svarer, litt tafatt, er de brydd? Jeg ville vært ille berørt, var dette dagligdags for dem? Er det kyniske kjønnsmarkedet en smule oppskrytt?
Jeg så ut av vinduet, jeg var på Grorud fortsatt i samme verden på vei vestover.
Du kan gi henne komplementer Sa en. Du kan si hun har pene øyne De kom med noen halvengasjerte forslag og det var vanskelig og ikke le.
Pene øyne! Det er sånt man sier i barnehagen, men kan ikke si at hun er pene øyne, det blir for teit… Det var den forelskede som styrte samtalen, det var han som pratet, den mest engasjerte av dem alle, naturlig nok.
En lurte på om han virkelig hadde fortalt jenter i barnehagen at de hadde pene øyne, men han svarte ikke, bare pratet videre;
Man må si sånne ting som at de har pene pupper, det liker dem å høre! Jeg håpet på hans vegne at de hadde nådd det stadiet hvor de var nakne sammen, ellers så må jeg si; Stakkars gutt. (Å formidle sin store kjærlighet ved å fortelle en dame at hun har pene pupper er jo noe for seg selv…)
Noen spurte; Hva er pene pupper da?
Han svarte; Ikke mindre enn to kilo
Der ja, vi er tilbake til den verdenen jeg kjenner.
Filed under Arkiv | Comment (0)morbide dyr
ROTTER
Det lusket et lite dyr på rommet hvor hun sov, etter en liten jakt løp den under sengen og forsvant. Hun sov uvitende forbi episoden og han fant ut at han like gjerne skulle holde kjeft om alt sammen.
Senere satte han opp en felle for å ta den vesle jævelen, det er ikke særlig bra sjekketriks å ha noe sånt luskende på soverommet, ikke er det særlig godt for komforten heller. Det tok ikke lang tid før rotten gikk i fella. Men det måtte være mer der den kom fra tenkte han og lot det døde dyret ligge igjen til skrekk og advarsel for de gnagerens venner og slektninger som måtte prøve seg.
Det var en veldig dårlig idé, for da han kom tilbake, var det et morbid rotteparty på rommet hvor dyrene spiste den døde kameraten.
Filed under Arkiv | Comment (0)