Uklare skiller

Føttene var tunge, jeg så ned og tenkte oppgitt; ”flott jeg har klart å sovne med armyboots”. Irritasjonen dobles når jeg innser at jeg har forsovet meg, jeg kan heller ikke fatte og begripe hva slags tilstand som får meg til å vandre inn på soverommet og legge meg til å sove med støvler på. Noe sånt har jeg aldri gjort før.

Men jeg hadde ikke sovnet med støvler på i det hele tatt. Det forsto jeg da jeg våknet og ved siden av meg lå en mann, huden hans var myk og varm, jeg snudde meg for å se på han og merket at det ikke var det mennesket jeg trodde, jeg kunne aldri huske å ha sett denne personen før.

Han hadde fine trekk, håret var klippet i en halvlang frisyre, halvveis i søvne strøk han hånden igjennom håret mitt. Jeg ble liggende å se på ansiktet til denne fremmede mens jeg grublet og spekulerte; hvordan i alle dager skjedde dette? Samtidig var jeg også litt oppgitt, jeg begynte å se et mønster, nye dårlige vaner var i ferd med ta form.

Gårsdagen var klar, vi hadde vært noen venninner, vi satt på en plen, drakk kald øl, fant et utested når solen gikk ned og fortsatte til stengetid. Samtalene var litt uklare, tåken tetnet i det vi forlot stedet.

Han åpnet øynene, sa hei og smilte til meg, jeg var mer enn forvirret og hadde liten lyst til å spørre. Hvordan havnet du i senga mi? Jeg har da aldri drevet med taxikø-siste-liten-sjekking noen gang. Dette begynte å bli pinlig. Jeg så meg om og innså at jeg slettes ikke var hjemme, men på et veldig fint soverom. Det var lyst, stilfullt og med all verdens ting, til og med widescreen TV plassert ovenfor senga. Jeg fikk en stygg følelse av at det var ikke den eneste han hadde.

Vi begynte å prate, ingen av oss hadde gjort antydning til å reise seg. Han var ikke irriterende, mulig at han eide mange dumme ting, men det han sa var ikke så dumt. Og jeg fant ut at jeg likte ansiktet og hadde ingenting i mot i å ligge i sengen hans. Det var bare en liten ting som passet dårlig inn, han hadde caps, en ekkel grå caps. Men til og med den klarte jeg å overse etterhvert.

Vi sto opp, leiligheten vokste i størrelse, gjenstandene formerte seg fra rom til rom. Han hadde alt. Vi spiste frukt og bær og han fulgte meg ut. Jeg grublet, skulle jeg spørre etter et telefonnummer? Så kunne jeg synke hen og drukne med dette pene ansiktet blant alle disse tingene? Vi kunne så på TV mens vi spiste sjelden mat og drikke en bedre vin.

Men så kjente jeg igjen gatene, den modernistiske arkitekturen, vannfontenen, skulpturene, restaurantene, utestedene, kino, Nesoddbåten. Jeg var kommet til helvete, jeg var på Aker Brygge.

Med denne nye innsikten våknet jeg for tredje gang, ved siden av meg lå en helt annen person, og jeg var lettet over at jeg faktisk kjente han, og denne gangen lå jeg i min egen seng.
”Kan noen se å fore de jævla sjøløvene,” sa han, ”de har stått og ult og laget et helvetes rabalder utenfor her i hele natt!”
Og jeg forsto at jeg endelig hadde våknet.

Filed under Arkiv | Tags: drømmer, fiksjon, marerritt | Comment (0)

Nei, jeg vil ikke ha barn!

”Jeg er gravid!”

Hormoner svinger, en begynner å grine av ingenting, ting går rett til helvete, det er noe inni magen, det utvikler seg og snart er det et menneske der. Da jeg nesten begynte å grine på grunn av en liten gutt i barnevogn var det fordi var jeg var hormonforstyrret, men det forsto jeg ikke da, jeg trodde jeg hadde dårlig samvittighet fordi jeg var i ferd med å fjerne noe som like gjerne kunne blitt et lite krek. Jeg begynner faktisk ikke å gråte med mindre noe er totalt forstyrret inni i hodet mitt, og det kan det jo være at ting er. Og tross alt, det var et ondt lite faktum som kan i hvert kan få meg til å tippe over, da jeg ikke er frigjort fra følelser.

Men er det tabu, kan jeg virkelig nevne dette? Burde jeg ikke holde kjeft forgå av dårlig samvittighet, gruble i et mørkt rom for meg selv over mine såkalte synder og min uforsiktighet? Burde jeg vedkjenne at jeg er et dårlig menneske, et kvinnfolk som forsømmer sine oppgaver, den virkelige oppgaven i mitt liv, å bli mor. Jeg er vel på det mest frukbare nå, eller kanskje det begynner å haste, kanskje jeg burde tenke mer over det? Mulig jeg ikke har forstått noe vesentlig, at det jeg egentlig trenger er holdningsendringer?

Burde jeg forgå av skam? Er det i det hele tatt en skam og si at javist jeg har tatt en abort? Om jeg noen gang skulle bli så uheldig å bli gravid, så gjør jeg det igjen (Men det skal jeg passe på at ikke skjer). Jeg og meg og mitt stopper her, det skal ikke komme et avkom en gang, er jeg et egosentrisk menneske som med alle klør stritter i mot min egentlige natur? Vil noen fortelle meg at mitt syn kan endres, at verdiene endres, at jeg ikke vil synes det er morsomt å sitte på puben og gå på fornøyelsespark når jeg er førti. Og da må jeg bare svare; ”no shit!”

(Nei jeg går visst ikke under av vanære, jeg er skamløs; Jeg legger det ut på internett)

Jeg er ikke så gammel ennå, men litt har jeg da innsett, jeg kan tippe over i alle retninger hele tiden, det er det som er så skummelt. Men barn vil jeg ikke ha, og jeg vil ikke at jeg noen gang skal ha lyst til å få barn heller. Men hva jeg vil om ti år er kan jeg ikke bestemme nå.

Skal jeg argumentere, komme med gode forklaringer, forvente forståelse? Det er så mange som så gjerne vil, men ikke kan. Men hvis tilfeldige mennesker jeg støter på forlanger å vite hvorfor jeg ikke vil ha barn, ja da har vel jeg like mye rett til å spørre hvorfor folk vil bli foreldre, er ikke denne kloden overbefolka nok som det er?

I dette tilfelle var det en venninne av meg som var gravid.

”Jeg er gravid” Sa hun til meg og jeg tenkte alle disse tankene. Nei forresten, det aller første som slår ned er; hvorfor det? Hva skal du med en unge? Dette sier jeg ikke høyt, jeg slår alle disse tanker bort. Det kom som et sjokk, det sier jeg mens jeg smiler. Jeg og henne lå på ryggen, stirret opp i himmelen, pratet, nei barn, det kom ikke til å skje. Og brått sto hun foran meg og fortalte at hun var gravid, det slo meg atter en gang at det kunne skje meg også. Jeg har ikke guts nok til å sterilisere meg en gang, det burde jeg.

Ja hvorfor får folk barn? Er det en slags trygghet de prøver å bygge opp rundt seg med en ny familie? Gir det livet deres en ny mening? Har det noe med evig liv å gjøre? En slags tanke om å leve videre igjennom barna sine?

I fattige land kan jeg forstå det, der har de ikke månedlige utbetalinger til de som ikke jobber mer, der er en pent nødt til å få barn og det for å sikre alderdommen. Her i Norge klarer man knapt nok å vente på at foreldrene flytter ut av eneboligen og inn på gamlehjemmet slik at man kan overta huset. Så vokser barna opp og blir ufordragelige.

Det kan jo ikke være noe annet enn et helvetes ansvar å ha barn, en må ta kurs for å kjøre bil, men unger kan hvem som helst få. Dette har vel omtrent alle sagt før meg, jeg vet. Men å ha et barn er ikke bare å ha en stabil økonomi og alltid ha mat i kjøleskapet. For mitt oppi all jobbingen bare for å få alt til å gå rundt, nedbetale lån og gi barna alt det trenger, må en jo passe på å gi dette menneske det mest vesentlige av alt; litt vett i hodet.

Og så hadde det sikkert vært fint med en mann, et av det slaget som bidrar litt mer enn å være en del av barneflokken. Det finnes nok en del der ute, jeg bare møter dem aldri. Men det er i grunn ikke saken, om jeg virkelig ville hatt et barn, kunne jeg vel da klart det alene, folk har gjort det før meg.

Sånn som tingene ser ut i dag vil jeg ikke ha barn, i løpet av forrige uke var det tre stykker som kom å fortalte meg at de var gravide, lykkelige og glade. Hver eneste gang jeg hører kunngjøringen begynner jeg å gruble og frykter at jeg også en dag vil tippe over.

Jeg har ikke så mye i mot barn, de jeg kjenner vel og merke. Jeg synes det er helt greit og ta dem med ut på lekeplassen og klatre i klatrestativer eller kjøre karusell, å være alene med et barn under tre år en hel kveld, eller skifte bleie, er det ikke snakk om.

Filed under Sex sex sex (og kjønn) | Comment (0)

Ja, jeg har hytte på Tjøme!

Ja det stemmer, det er det stedet som blir invadert av mennesker fra Oslos vestkant. De har store båter, de spiller tennis, tar flytimer for moroskyld og eier egen hest fordi de er så søte. Man sitter på den blå brygge og drikker halvlitere til seksti kroner halvliteren for så å fyllekjøre hjem i båt, røyke en joint eller kanskje finne seg en kjæreste på jussen.

Vi vestkantfolk er jammen blaserte og kjipe mennesker, og ikke minst, vi vasser i penger. Vi er alle sammen usympatiske og stemmer selvsagt høyre. Mødrene våre går på valium og fedrene kjøper horer.

Selv er jeg bare en jente som slummer litt, jeg (eh) proletariserer fordi jeg synes skikkelig arbeidergutter er så kjekke, og bandgutter er så spennende. Men bare vent når jeg er ferdig med dette tullet får jeg meg en rik mann jeg også, da setter vi i gang med ungeprodusering og kanskje vi får tillatelse til utbygging av hytta.

Nei, beklager jeg har nesten aldri vært i retning av den slags opprør en gang, den delen står min mor for, jeg lever bra lullet inn i alt hva jeg trenger med all den avstand jeg vil ha og ingen dømmer meg for det.

Jeg lever bra, men ikke fordi jeg har fått alt servert. Grunnen til at jeg aldri har hatt særlig økonomiske trøbbel er fordi jeg har ikke kjøper så mye tull, jeg eier nesten ingenting og har minimalt med gjeld.

Men en hytte på Tjøme har vi.

Jeg dro dit hver eneste sommer, og hver helg før ferien kom mine besteforeldre og hentet meg, jeg satt i den soloppvarmede bilen og hørte på Mozart. Når vi kom frem spiste vi middag på verandaen. Ved bryggen hadde vi en båt, med den kjørte vi ut på øyene der vi badet, gikk turer og jeg lekte med de andre barna på stranden.

Jeg hadde alltid mange venner, vi hadde mye besøk. Min bestefar hadde kontakter over hele verden, de var idealistiske, de jobbet aktivt mot atomvåpen, de var engasjerte i miljøvern og i mot EU, alltid politisk aktive.

Hytten ligger idyllisk til med utsikt over fjorden, den har stor hage med mange roser. Mine besteforeldre var tidlig ute med å plukke ut tomten. Så kom deres venner og resten av storslekta. De fikk alle hytte på Tjøme

De er der ute alle sammen, der ute ble min bestefar og hans brødre født og der er de også begravet.

Men så ble jeg tenåring, plutselig var hytte på Tjøme tabu, det var noe jeg ikke ønsket å nevne. Jeg ble virkelig skamfull da Espen Thoresen under et tilfeldig intervju hinta om at jeg var en typisk vestkant jente. Bare en ussel liten slengbemerkning. Men de får meg likevel til å føle meg redusert ned til lavnivå av ingenting. En liten soss, hva er vel verre enn det?

Til tross for at jeg aldri har eid spesielt med merkeklær har jeg har nok en del av meg i det, det er ikke merker og gjenstander det dreier seg om. Jeg er så heldig og privilegert at jeg har blitt dratt med rundt på alt av museer siden jeg var unge, at har giddet å lese bøker for meg på sengen. Jeg har blitt dratt med ut på skiturer og skogsturer selv om jeg hatet det, jeg har alltid hatt flere steder å reise til i feriene. Jeg har fått noe vesentlige grunnleggende som for meg har vært en selfølge, men det stemmer ikke, selv ikke i lille Norge. Ikke alle har steder å dra, ikke alle får opplest bøker på sengen som barn en gang. Jeg kjenner folk som aldri har lest en eneste bok og det eneste de har vært på er en og annen danskebåt eller sydentur nå og da, det har blitt folk av dem for det, men jeg synes de mangler noe vesentlig.

Jeg har ikke bare fått ting fra mine besteforeldre, men også en ganske annen alternativ kultur fra min mor og hennes venner, jeg har bodd i okkupert hus som barn og jeg har tid til tider levd ganske alternativt, selv om jeg en periode var flau for det også, er det noe jeg er glad for nå.

Jeg velger like lite som alle andre hvor jeg er født og hvem som er mine foreldre, jeg ville selvsagt aldri valgt annerledes..

Av en eller annen grunn har det blitt sånn at jeg føler jeg er nødt til å unnskylde meg hver eneste gang jeg nevner Tjøme, til tross for at jeg vet det er like tåpelig som å unnskylde seg for at man er oppvokst på Tveita.

Men det får så være med Tjøme og dets dårlige rykte, jeg har alibi for å være der. Det har noe med familie og storfamilie og gjøre, menneskene jeg kjenner der er stort sett resurssterke, men det er ikke noe galt med dem. (Se jeg fortsetter å unnskylde meg.)
Folk er leger, advokater, folk er skipsredere, noen er kommunister, andre er kunstnere og innimellom er det en og annen original (som meg f.eks.). Det er pappagutter med mange penger, det er mennesker som snakker om tennis, det er ungdom som prater om Roskilde, noen er politisk engasjerte, andre er analfabeter, noen er interessert i seiling, andre råner rundt i plastikkbåter.

Det er fint der, vi har stor hage, drikker vann fra farriskilden, det er en kort gåtur til stranda, jeg har venner med båter, vi kan fortsatt reise på øyturer og spise is. Jeg kan være der til jeg blir kvalm av familieliv og til spørsmålene om karriere&kjæreste/mann dukker opp eller irriterer meg, dra igjen for så å glede meg til å komme tilbake neste år. Jeg er heldig som har tilgang til et slikt sted.

Filed under Hverdag | Comment (0)

moromannen

AUDA!

Når en hele tiden får slengt damer i de mest underlige positurer i trynet, blir en immun, en tenker ikke en gang over hvor idiotiske de faktisk ser ut. Men når en ser en mann gjøre akkurat det samme på bilder, er det ikke vanskelig å se at det er mer enn komisk.

Filed under Arkiv | Comment (0)

begraves i kristen jord

JORDFESTELSE

Hvis en ikke er kristen og skal begraves, hvor skal en graves ned da? Stort sett havner en i kristen jord enten en vil eller ikke, det er ikke så mange alternativer, hvis en da ikke har en familiegrav i sin egen hage, men det er ikke så vidt jeg vet særlig utbredt i dette landet. Jeg vet at det er mange som ikke er kristne som godt kunne tenkt seg et alternativ, men de aller fleste ønsker stort sett ikke å forholde seg til det, forståelig nok.

Det oppsto en litt underlig diskusjon da de bragte bestemors urne til Tjømekirke, hun skal gravlegges i familiegraven, men presten stilte spørsmål ved dette siden hun ikke hadde hatt en kristen begravelse. Dette tror jeg ingen hadde tenkt på før, kristen jord eller ikke, hun skal gravlegges ved siden av sin mann. Jeg var ikke der, men lurer likevel på hva slags prest stiller spørsmål ved dette?

Filed under Arkiv | Comment (0)