En spøk
Dette skjedde for noen uker siden, jeg har ikke fortalt det til noen, det føltes for ubehagelig og absurd.
”Hei!” Sa jeg og smilte.
”hei!” Sa han alvorlig.
”Hvor mye koster en kjole”
”Det spørs hva slags kjole du skal ha det…”
”Hvor mye koster en kjole?”
”Tjaa.. mellom 79 til 199”
”Hvor mye koster en kjole?”
”mellom 79 og 199”
”Hvor mye koster en kjole?”
”mellom 79 og 199”
”Hvor mye koster en kjole?”
”Sa jeg ikke det nettopp flere ganger?” Jeg smilte oppgitt.
”Men jeg hørte ikke hva du sa, hvor mye koster en kjole?”
”mellom 79 og 199” Nølende, på grensen av usikker, var han lettere tilbakestående?
”Hvor mye koster en kjole?” Jeg svarte ikke, jeg så på han og han så på meg. Det ble stille, han rørte seg ikke.
”Vil du ikke fortelle meg hvor mye en kjole koster?”
”Men jeg har jo fortalt det til deg mange ganger alt, jeg kan ikke gjøre mer enn det…” Jeg så ned i boken, jeg hadde holdt på med et eller annet, gjorde et lite forsøk på å fortsette, glemme at mennesket eksisterte. Jeg var matt og i tvil.
Men han sto der, hans eksistens var umulig å ignorere. Jeg så opp igjen, møtte blikket til vedkommende, fikk et grusomt dejavu, tenkte på den ustabile og ubehagelige personen på hyppere, eller en med hjerneskade. Men da jeg så han inn i øynene, og han stirret tilbake, visste jeg at han ikke gikk på rohypnol, han var ganske så beregnende. Og ordene kom nådeløst igjen:
”Hvor mye koster en kjole?” Han vek ikke med blikket og jeg skjønte at han visste nøyaktig hva han drev med. Jeg så rundt meg, det var ingen der. Det var meg og han alene i rommet. Jeg svarte ikke, så ned. Jeg fomlet, og irriterte meg grenseløst over at jeg ikke klarte å skjule min usikkerhet. Han hadde overtaket, jeg lå allerede langt etter, jeg var tapende, på vei ned, kuet og nedverdiget.
”Hvor mye koster en kjole?” Spurte han igjen, kaldt og motbydelig. Reaksjonstesting.
Jeg hadde hatt en mørk helg, jeg var skjelven i kroppen, ikke fordi jeg hadde drukket for mye øl, det hadde kommet seg ut av kroppen, den giften var ferdigbehandlet, men hodet hang etter, jeg hadde fordypet meg i elendighet atter en gang. Enkelte ting jeg leser summer i hodet lenge etter, det tar et godt tak i meg og gjør meg nummen i lang tid etterpå.
Og dette mennesket var som tatt ut av elendigheten, og det jeg grunnet mest over på den lille tiden var selvfølgelig, hva i alle dager var det han ville meg? Det er slike ting som skremmer meg, tilsynelatende motivløse handlinger, og jeg følte at jeg ble testet, at spøken var så hårfin genial og direkte ondskapsfull.
”Jeg har akkurat fortalt deg hva en kjole koster” Jeg forsøkte å være rolig da jeg svarte, jeg ønsket å fremstå som uberørt, mannen testet meg. Jeg hadde allerede sett rundt meg, lett etter skjulte kameraer, men mine øyne fungerer ikke som andres, så om det befant seg noe der ute et sted, ville jeg ikke kunne se det. Og i så fall, ville denne spøken være av den grusomme sorten, den angrep meg på et svakt tidspunkt, men enda så absurd situasjonen var, er det mulig at tanken på at det var et kamera som filmet oss der enda mer urimelig. Å bare se dette på film, ville gjort meg suicidal, jeg taklet ikke spøken overhode. Jeg var allerede pint og plaget.
Men likevel klarte jeg å svare , kanskje jeg hadde et lite håp om at mannen ville gi seg: ”Så du hører altså hva jeg sier nå, men klarer ikke å høre ordene når jeg forteller deg hva en kjole koster?” Men svaret kom så fort tilbake:
”Det stemmer, jeg hører ikke hva du sier når du forteller meg hva kjolen koster, så hva koster en kjole da?” Og jeg ristet på hodet, jeg begynte å fomle etter en alarmknapp, den var ingen steder i umiddelbar nærhet og samtidig tenkte jeg at, hva hadde egentlig mannen gjort galt her? Han hadde jo bare spurt etter hva en kjole koster.
..
Men det er også et faktum at ”samtalen” foregikk lenger enn det jeg har gjengitt her, jeg startet jo tålmodig, blid og intetanende. Jeg tenke først at hvis jeg svarte femten til tjue ganger på spørsmålet hans, ville han bli lei og gå, kanskje det ville komme noen og lure på hva som foregikk og det ville gå over av seg selv. Men det skjedde ikke, denne mannen var seig og sta.
En annen ting var også det at jeg kunne vel ha trykket på knappen så mange ganger jeg bare ønsket, det var ingen på jobb da, av en eller annen grunn var ikke Securitas tilgjengelig på det tidspunktet.
”Da kan jeg jo skrive det ned for deg da” Jeg syntes jeg hadde fått en god idé, skriv det ned på en lapp, så kan mannen få det endelige svaret og forsvinne. Det var jo åpenbart at det ikke var en kjole han ønsket, men en eller annen slags reaksjon fra min side. Jeg har da blitt konfrontert med lignende før, jeg har vært med menn som har gått over alle grenser for å teste ut mine reaksjoner, jeg vet at de hater likegyldighet og det de aller helst vil se er frustrasjon, enkelte kan tøye grenser i det uendelige. Alt jeg gjør med slike mennesker er å sperre dem ute, om jeg får slengt inn noen fornærmelser er det også godt, men det er best å bli kvitt dem fortest mulig. På min fritid skufler jeg dem bort, krenker dem, deres forfengelighet er ofte et svakt punkt, men alene i en butikk aner jeg ikke hva jeg skal gjøre med dem.
Jeg kom til å tenke på at jeg sto i en butikk, men det var faktisk ikke min jobb og stå bak den kassen, jeg gjorde det som en tjeneste for noen. Ingen betaling er så god at jeg kan stå der og bli tråkket på de mest subtile måter, jeg har aldri opplevd maken. Men igjen, min usikkerhet var umulig å skjule og jeg fomlet for mye. Jeg er vant til å sitte for meg selv, la mine tanker surre, og jeg hadde lagt opp til de mest paranoide teorier om denne mannen og hva hans mål med dette måtte være. I løpet av sekunder hadde jeg spekulert i alle retninger, jeg hadde tenkt og grublet, blitt mer og mer utrygg. Samtidig visste jeg at dette måtte jo tilfredsstille denne mannen, han sto vel der og koste seg mens han så hvordan smilet mitt ble stivere og stivere, kanskje han studerte hvordan ansiktet mitt stadig endret seg, hvordan jeg ble mer og mer rådløs. Og uansett hva jeg sa, hadde han svar.
Hva i alle dager gjorde han ellers på fritiden?
Jeg så for meg en mann som herset rundt med dama si, en dame som levde med psykisk og fysisk mishandling. Eller kanskje det var omvendt, kanskje det var en kuet ektemann på tur som ville hevne seg på en tilfeldig dame så fort han så muligheten? Eller kanskje vennene ventet utenfor, klar for å knekke sammen av latter?
Jeg lot denne mannen bli et slags hatobjekt, han tok allerede for mye plass og jeg visste at han ville spøke den kvelden og kanskje neste. Jeg lot han plage meg mer enn det han faktisk gjorde.
Og han svarte: ”Jeg kan ikke lese, kan du ikke bare fortelle meg hva en kjole koster?”
Og jeg ga på en måte litt opp der. Jeg så mot alarmknappen, og jeg ble ikke forundret over at denne mannen var observant.
”Skal du trykke på alarmen nå?” Sa han.
”Kanskje” svarte jeg og jeg visste hva han vil si videre;
”Jeg vil jo bare vite hva en kjole koster”
jeg svarer ikke.
”Vil du at jeg skal gå?” Jeg nikker
”Men jeg vil jo bare vite hva en kjole koster?”
”Jeg vet” Svarte jeg. Jeg hadde ikke mer å si denne personen, hadde aldri hatt det. Jeg var sint og fornærmet.
Endelig dukket et annet menneske opp; ”Hva skjer?” Jeg skyldte han en forklaring, men trakk på skuldrene
”Jeg vet ikke helt” Svarte jeg rasende og jeg klarte ikke å si noe mer.
”Jeg bare lurer på hva en kjole koster?” Sa mannen like rolig, høflig, tilregnelig og grei. Jeg oppspilt og skjelvende forbannet. Jeg hadde gått rett på, jeg visste det, jeg tvilte ikke fra første stund, men jeg fant ingen måte og rolig avvikle det på. Jeg så for en mad-tv spøk hvor vedkommende til slutt ble fraktet ut i tvangstrøye, alle hadde konsekvent bedt han hisse seg ned selv om han opprinnelig var en rolig og harmonisk kar, noe som hadde endt med at han til slutt eksploderte. Jeg følte meg som den gale, den som var klar for tvangstrøye og jeg klarte ikke å le av det.
Og denne mannen som hadde repetert spørsmålet så mange ganger, hadde selvsagt en helt annen oppførsel med andre tilstede. Det var så kvalmende forutsigbart.
”Jeg tar over her!” var det en som sa, jeg forlot rommet, noen spurte om det gikk bra med meg, jeg svarte ikke, jeg hadde ikke flere ord. Jeg visste at denne episoden ville spøke for meg, jeg var fullstendig latterliggjort, det var ingen som visste hva som hadde skjedd. Og det var vel heller meg som framsto som den ustabile mot slutten, ikke han.
Abort
Jeg sa: ”Nå kunne vi hatt et barn på to år”
Han svarte fort: ”To år og fire måneder” Og så ble det stille, ikke en ubehagelig stillhet, men kanskje litt tung. Jeg hadde forsøkt med et litt morbid humoristisk utsagn fordi vi snakket om hvor lite ingen av oss ønsket barn, det var også derfor dette kjappe svaret fra han satte meg helt ut..
Der og da så jeg for meg et annet liv i en annen dimensjon som overhode ikke inkluderte kvelder med bandøving, brune puber, konserter eller festivaler. Men det var heller ikke disse tingene jeg så, men en eller annen unge som ikke finnes, jeg og han i en leilighet i et forhold som heller ikke eksisterer. Og jeg kom til å tenke på at hvis jeg lever om ti år, vil jeg kanskje gi dette vesenet et ansikt og jeg vil tenke på det på en helt annen måte enn det jeg gjør i dag. For selv om jeg i de sekunder tenkte at et barn kunne ha eksistert, ønsket jeg det ikke, jeg så ingen plass, men kanskje at hvis jeg virkelig hadde lyst, ville jeg vel klart det likevel.
Det kom ikke som noen overraskelse på meg at jeg kom til å tenke over alternativet. At en slags tanke på en baby ville dukke opp i hodet mitt før eller senere, er bare menneskelig. Men jeg går ikke rundt å grunner på det, jeg har aldri hatt en angrende tanke. Jeg ser for meg at jeg ville hatet barnet fra fødselen av, at det aldri ville kommet noe ”morsinstinkt”, og så ville jeg hatet meg selv fordi jeg ville sett på meg som kynisk, full av menneskeforakt. Flere ganger har jeg drømt mareritt om at jeg har fått et barn og fullstendig neglisjert det, glemt det i en haug med skittentøy og latt det dø.
Men nei, det er ikke slike tanker som skremmer meg fra å føde.
Det som virkelig var overraskende var hans reaksjon, at han antagelig kan datoen. Og mens jeg lå der dopa ned på lystgass og etterhvert i full narkose, tenke han på sine ting, jeg aner ikke hva, det var tross alt jeg som måtte igjennom kvalmen, hormonene og inngrepet her. Og jeg har heller aldri tenkt at denne saken angikk andre enn meg selv, for uansett hvordan man snur og vender på det, ville jeg hatt ansvaret.
Men han var jo så søt; ”Samme hva du gjør, er jeg med 100%!”, ikke at jeg egentlig tror på det, men det kom spontant og det var nok oppriktig ment, ikke at han noensinne ville klart å følge det opp. Men hvor enkelt er det vel ikke å si sånt når man vet at det ikke er under vurdering en gang.
Jeg pleier ikke å tenke noe stygt om han, men likevel var det rart at akkurat dette øyeblikket fikk meg til å tenke mye positivt om han. Og kanskje jeg i noen få sekunder lurte på om han var mer engasjert i saken enn meg, men det ville vel være å ta l
Filed under Sex sex sex (og kjønn) | Comment (0)Grisebank
Fornøyd dumpet jeg ned i setet, utsiktet var serieteket på schous plass, jeg er ikke så glad i å løpe etter trikker eller noe som helst annet.
”Heppsann!” Sa noe som falt ned ved siden av og det stinket. Jeg så på vedkommende flere ganger, først smilte jeg, i et lite øyeblikk var jeg helt sikker på at det var en jeg kjente, svart langt hår, svart skinnjakke, svart alt.
Men denne kjente jeg ikke. Om jeg så visste hvem vedkommende var, hadde jeg intet ønske om å kjenne en som stinket så mye ekkelt på en gang. Selv ikke mine festglade rølpe enner stinker så mye på vei hjem fra nachspiel etter en ukes festing.
Og ikke bare stinket personen, han var mildt sagt ufordragelig. Det fantes ingenting tiltalende ved dette mennesket, det er ikke verdt å legge godviljen til.
”Varr’e like godt for deg som for meg!” Rallet personen høyt i øret mitt etter å ha klatret over setet og falt fremover, hvor han bøyde seg bakover for å starte en slags samtale med junkerne som satt bak meg igjen. Han pekte og skrek til alle rundt og noe begynte å demre lang der bak, og brått kom navnet til meg:
Fjelldal!
Den mannen klarer ikke bare å terge litt småstein, grus, men granitt og klippevegger. Jeg tror ikke mannen bare er satt sammen av noe som krasjer med hele omverdenen, det er faktisk godt mulig at alle innvollene hans kolliderer og hans eget immunsystem støter han fra seg, om fysisk mulig.
Ikke bare terger han, han er også veldig høylydt og fryktelig uforsiktig. For ikke å snakke om truende. Jeg orker ikke å tenke på hva den mannen har på sitt rulleblad.
Det var en natt, vi var en liten vennegjeng samlet rundt skjermen etter en bytur, vi hadde junkfood, billig underholdning og det var ikke så verst.
Det banket på, og utenfor sto makkverket, som i noen få luresekunder virket stakkarslig (altså, det er han hele tiden, men han virket mer hjelpeløs denne gangen), sikkert mest fordi han hadde krykker og det regnet ute. De sekundene var nok til lure meg, og brått satt han inni stua. Innenfor ble han et monster, et troll av det slaget som nektet å forlate stua.
Det var skummelt, mannen var så ubehagelig at han skremte de fleste av oss, og det var ikke lett å skjule min motvilje. Og i det sekundet jeg ikke klarte det lenger, brølte han høyt: ”Jævla rødstrømpefaen, sitterufaenderoghelvete møkkakjærring jævlafitte!!” Og jeg ble faktisk stum, jeg hadde rød bukse på meg den dagen. Koblingene satt meget løst hos den minebelagte skapningen. Det tok vemmelig lang tid, men han forlot oss til slutt, vi var meget beklemt, litt sånn skviset opp i et hjørne.
En venn av meg insisterte på at jeg skulle se filmen Schpaa, den var veldig populær en gang i tida (tror jeg). Jeg skal ikke prøve å gjenfortelle hva den handlet om, jeg husker ikke så mye, bortsett fra en liten deilig detalje;
En sliten speedfreaker som levde på et kott av et rom. En som klarer å sløse bort en hekto eller to av dopet og får grisebank. Hvem da? Jo Fjelldal.
Jeg vet jo at dette er film, at det er skuespill og at den mannen på et eller annet mystisk vis har fått en rolle. Men det ikke urealistisk, mannen spiller ikke, han er seg selv. Mannen har antagelig fått mer bank enn han har gitt i sitt liv. men jeg tviler ikke på at han har slått på en del uskyldige.
Jeg fikk altså anbefalt filmen bare fordi jeg skulle få gleden av å se denne motbydelige skapningen som skjelte meg ut få bank. Jada, det er stygt å ønske slikt om andre mennesker, men her er det ingen rasjonelle og fornuftige tanker som styrer.
Denne mannen løp frem og tilbake mellom setene på trikken i dag, han ropte og gaulet, da han skulle til å rope noe til en baby, var det noen som brøt inn: ”la barnet være i fred så det kan få sove”.
Og det var vel nok til å sette elendigheten i gang ”Faen tar’æ jævlainnvandrerfaen!!! Du fortjener bank. Blir’u med meg uttafor eller?” Og de menneskene som satt bak meg blandet seg; ”De tør ikke, de er så jævla feige, de må være minst tre, de innvandrerne!” Jeg trenger ikke å si at dette var mer enn motbydelig, jeg satt midt blant mobben og jeg kunne navnet på han ene. Ordene så heller ikke ut til å ta slutt: ”Dere er så helvetes faens ekle, dere er ikke verdt en kule i hodet en gang, dere fortjener å dø, faen ta dere, æsj! Jeg har en gun’er på innerlomma, jeg sitter faen i fengsel for å drepe en sånn som dere, jeg skal faen sette en kule i hodet på deg. faen ta!”
Dette var en ordflom av tomme trusler, likevel ganske ubehagelig, det ble stille på alle kanter, og jeg må innrømme at det var godt å ta frem minnet om bildet av ansiktet hans, blodig og forslått. Antageligvis er det slik han ser ut akkurat nå, før eller siden støter han borti noen med langt mindre tålmodighet enn den personen han skrålte til på trikken i dag.
Filed under Filter | Comment (0)innbrudd
Jeg var på vei inn, men rakk akkurat ikke døren i det den smekket igjen etter en gruppering på tre mennesker som gikk ut.
Det var et sted der verken ringeklokker eller telefonen virket. Om jeg så hadde fått tak i vedkommende som bodde der, måtte personen gått ned og opp fem etasjer, for verken callingen eller den elektriske døråpneren virket. Ja, dette var tider, det var Gamlebyen.
Irritert dro jeg i døren og selvsagt var den steng. Jeg røsket og den var fortsatt lukket. Der oppe på toppen hørte de på høy musikk eller så film, noe jeg godt kunne tenke meg å være med på etter en dag med skole og jobb.
Uten å tenke over det gjorde jeg det jeg pleide når ingen så. Jeg tok sats og slang meg inn med siden mot døren til den ga etter. Låsen var skral og hadde ikke stor funkjon. En av mennene som akkurat hadde kommet ut snudde seg og smilte lurt, jeg smilte tilbake og gikk inn.
Det var noe merkelig ved klærne deres, frisyrene, ja hele holdningen. De hadde alle noenlunde samme høyde og kroppsstørrelse. Det var politi i sivil, noe jeg fikk bekreftet senere.
Men hva er handler dette om, alt gikk jo bra? Vel, det er ikke alle som kan skryte av å ha brutt seg inn et sted rett foran politiet uten konsekvenser. For ikke å snakke om hvilken idiotisk handling, diskresjon er egentlig ikke så dumt.
skolesex
MISFORSTÅELSER
(Melvins)
Hun sier: språket ditt hakker, dere sier bare gakk gakk hele tiden
Og jeg sier: I mine ører er ditt språk bare vokaler med noen N-er, M-er og ch lyder
Så prøver vi å kommunisere så godt vi kan:
Hun: Jeg har bedt Lene skaffe meg sex
Jeg :Hæ?
Hun: Ja jeg trenger sex.
Jeg: Skal hun hjelpe det å finne sex? Men kan du ikke finne det selv da?
Hun: sekz!
Jeg: Kan du ikke bar gå byen da…
Hun en smule oppgitt: jeg skal ha skolesex!
Jeg: Skal du ha skolesex?!
Hvorpå hun oppgitt kommer bort å slår meg i siden. Og jeg innser at jeg er en smule enspora, hun mente selvfølgelig sekk, noe jeg burde ha forstått ettersom vi egentlig snakket om vesker.