En gammel gris ved navn Sasha

”Hei!” Jeg satt i baren med ølen min ved siden av han som da var kjæresten, da den lyshårede jenta brøt inn med ”hei”-hvinet sitt. ”Hvordan har dere det da?” Hun fortsatte i den samme lyse entusiastiske fistel tonen sin. Joda, hun hadde nok fått i seg noen øl mer enn meg. Jeg smilte tilbake og lurte på hvor jeg kjente denne jenta fra. Noe jeg alltid gjorde når jeg var på den puben, jeg jatta med en rekke mennesker, fikk klemmer og ga klemmer mens jeg etterpå hver gang diskre måtte høre med kjæresten ”hvem var det?” Og han svarte oppgitt ”husker du ikke det?!” Så ga han meg noen hint og noe svakt blafrer bakerst i hodet et sted.

Også kom jeg på små ting ved denne jenta, noe kjedelig sladder om SMil, og mange uinteressante detaljer om mennesker ingen vet hvem er eller bryr seg om. Generelt alt det skrotet hva folk finner på for å gjøre seg selv interessante. Hun var nok mest sannsynlig av det slaget som snakket med alle hun kjente igjen for å vise alle at hun var en omgjengelig, kanskje en populær jente. Eller kanskje hun var det? Det er mulig at det bare er meg som finner slike mennesker ubehjelpelige.

Hva vi sa i ordvekslingene kan jeg ikke huske, jeg kommer bare på denne ene gangen;
”Jeg har vært på Tut og Kjør!” Sa hun gjennomtrengende litt for høyt. På den tiden hadde jeg aldri vært innenfor det stedet, det er en pub der Bon Jovi fortsatt var kult og ølen kosta 25 kroner. Selvsagt har jeg vært der i ettertid, det var veldig ubehagelig der, et slags naziFRP bol. En eldre metalblondine begynte å flørte med meg, mens hun slang dritt om venninne mi fordi hun hadde for stor utringning. Stedet fikk senere problemer med myndighetene og måtte stenge ned. Jeg hadde noen uheldige opplevelser der sist sommer og synes ikke det er verdt å nevne. Folk er generelt gufne.

”Jeg traff Sasha Gabor!!” Kanskje hun egentlig snakket om tv3 baren ved siden av? Eller hvem vet?
Det er godt mulig jeg himla med øynene, for hun begynte å henvende seg til kjæresten min. Og så viste hun fram en svart krusedull på den ene puppen. ”Se! Jeg fikk autografen hans!”

Jeg så for meg hvordan hun kom logrende bort til han og fnisende ba om autografen, hvordan hun presset puppene frem i utregningen, og bøyde seg frem. Og mest sannsynlig var ikke hun den eneste dama som gjorde det, de sto vel i kø mens den gamle grisen satt tilbakelent og fikk servert pupper. Det er ikke til å komme bort i fra, jeg lever i en verden hvor det blir sett på som kult å være en gammel (og ung) gris. Alt fra den intellektuelle varianten til halvgamle pornoskuespillere, det er ikke så store forskjellene. En ting er at de backer hverandre opp, en annen ting er hvordan jenter som henne kan bli så gjennomført blaserte i forhold til sånt og underordne seg og bare gi etter for idiotien. Og ja, jeg vet at det er feil av meg og gå til angrep på henne og likesinnede.

Jeg tror ikke jeg lo en gang, kanskje jeg spurte hva i alle dager hun skulle med den autografen? Eller hvorfor hun hadde flekket puppen til den mannen? Og kjæresten min ble en smule brydd, han var uten tvil skviset her, han som aldri sa noe stygt til noen og mer enn alt fryktet en pornodiskusjon i fylla på byen, ja noe som helst sted egentlig. For der satt han mellom denne blonde jenta og meg. Men han hadde intet å frykte, jeg hadde ingenting å si denne jenta, hun ville bare være en jeg lo av i ettertid.

”Synes ikke du han er kul?” Jeg var litt usikker på hva ”kult” den mannen hadde utrettet, men holdt kjeft, jeg så etter andre å prate med, for dette var pinlig. Til min store undring hørte jeg han si nei, han var like lei fjaset som meg. Han hadde flere ganger irritert meg med at han aldri ytret en eneste liten mening om annet enn musikk, og bare der hadde vi nok av uenigheter, så det var kanskje like greit..

Men det var ingen som holdt med henne at Sasha var kul.

”Vel, det synes jeg!” Sa hun bestemt. ”Han sa nemlig at jeg hadde fine pupper!” Hun var allerede på søk etter noen som var lettere å imponere.

Det var det siste hun sa før hun gikk. Dette kom hun sikkert til å leve på en god stund fremover, atter en bekreftelse fra en gammel gris av en mann.

Filed under Sex sex sex (og kjønn) | Comment (0)

Lite troverdig

Tidlig om morgenen på callingen et sted i Gamlebyen

“Hallå! Vi er fra polti, kan du sleppe meg inn?!”
“Eh hva?”
“Vi ser etter en sånn neger, han løp inn her, en svart innvandrer, kan vi komme inn eller?”
“Hvem var du eller dere sa du?”
“Det er polti, vi må inn!”

Filed under Arkiv | Comment (0)

stort ego

STORT EGO

Han hadde kjæresten på besøk, de hørte på en låt, hans låt, den sto på repeat. Det var ti ganger kanskje femten. Hva gjorde de? Vi lurte på hva i alle dager kunne disse to menneskene gjøre mens låta gikk og gikk? Satt hun der og nikka og sa ”kjempeflott Nils, dette vil jeg høre en gang til!” Og han satte den ivrig på igjen?
Eller kunne det være mulig at de hadde sex? Var han et slikt egotryne at han pulte dama mens han hørte på sin egen stemme synge samme låt minst ti ganger etter hverandre? Ja for da snakker vi om ego av dimensjoner.

Filed under Arkiv | Comment (0)

aldersforskjell

Haha! En dame jeg kjenner har funnet seg type på atten, hun er 37, har en datter på fjorten. Hva skal man si til sånt da? (holde kjeft og ikke legge seg oppi det kanskje?)
Jeg tror aldri jeg kunne rørt en som er, nå holdt jeg på å skrive ”så mye yngre enn meg”, men det blir feil, jeg tror bare ikke jeg kunne hatt en kjæreste som fortsatt går på videregående.
Jeg bare nevnte det fordi jeg synes det er veldig komisk og klarer ikke annet enn å le hver gang hun nevner han, er jeg dømmende og ondskapsfull kanskje…? Det kan jo være ekte kjærlighet… jeg opplever det noen ganger selv, i fylla, jeg ser en vakker skapning og så tenker jeg…ja det være det samme…

Filed under Arkiv | Comment (0)

pels faenskap

PELS
(Autechre)

Jeg stakk hånden ned i sekken fomlende, alltid på jakt etter noe nytt, noe jeg kan bruke, noe å sy om eller le av. Så kjenner jeg noe mykt og trekker hånden til meg igjen. Jeg prøver en gang til, det er der fremdeles, selvsagt. Jeg tar i det igjen, det var en pels av noe slag, det er mykt, noen områder avstivet, en labb, en snute?!! Jeg heller ut alt sammen og hva er det? Jo et helt dyr! Tynt og slafsete i midten, og hva følger med, jo et helt hode, hale og fire labber! Det morbide lille påfunnet av plagg er i mine hender i noen få korte øyeblikk, før jeg hiver det fra meg. Får et anklagende blikk fra sjefen da det er et veldig kostbart.. eee.. plagg?
Hvem i helvete vil henge et dyrelik om halsen? Hvem i alle dager vil vandre rundt med et slikt et på seg uten den minste dårlige samvittighet? Ikke nok med at det henger et lik med hode og labber fortsatt intakt over skulderen, men det mennesket som går med det vil i tillegg føle at dette er fint. Hvor grotesk og kjip er det egentlig mulig å være?

Jeg forstår jeg til tider lever i en lukket liten verden for meg selv og min omgangskrets. Når jeg titter utenfor, legger meg merke til visse ting som er totalt tabu blant alle jeg kjenner, ting jeg trodde folk flest hadde en liten minste kunnskap om, og med det en liten moralfølelse av riktig og galt, men tydeligvis ikke. Noe jeg ser mye av, er pels.
Det begynner å bli mildere, så det er mindre av det, men det eksisterer for det, i form av krager og små søte kanter på ”fansy” topper. Det er meg ganske så likegyldig om det er brukt eller arvet eller funnet om det så skal være, det representerer fortsatt det samme. Og det gir ikke noe bedre inntrykk av den grunn.

Og det er ikke bare gamle skrukker på Frogner, de er overalt i alle aldre, jeg har til og med sett en ung dame kle opp sin lille datter på åtte i pels. Jeg håper den ungen kommer i skikkelig opposisjon en dag.
Jeg driter i om det har arvet eller om det så er funnet på gata, det er like forkastelig for det, det representerer nøyaktig det samme; egosentrisk destruktiv forfengelighet som går bekostning av levende vesener.
Altså om pelsen er arvet av bestemor, representerer det akkurat det samme som om man skulle gått å kjøpt en selv. Jeg synes det er litt av det samme som å gå med en FRP button bare fordi man fant det på bakken. Det representerer liten evne til refleksjon og egoisme.

Jeg snakker ikke ofte om dyr og deres rettigheter, det er andre ting som engasjerer meg mer, men det er ikke dermed sagt at jeg ikke bryr meg, at jeg ikke tenker over det og aldri i livet om jeg ville brukt pels.

Det er ekkelt med mennesker som flekker med diamantene og flagrer rundt med pels, noen av de kåpene er laget av fostre tatt rett ut av magen på dyra. Er det ingen som finner det en smule groteskt? Eller hva med alle de barna som ligger lemlestet igjen uten ben og armer sånn at en kunne glede en patetisk liten skapning av en egosentrisk blond sminketryne fra Vinderen med noe som blinker på hånda?

Så kan man også slenge inn noen festlige kommentarer om min naive vilje til å endre verden, ”så lenge det er penger vil det være kapitalisme”, og at jeg en gang vokser fra min idealisme (som jeg selv til tider tviler på at eksisterer.) Og andre tåpelige dumheter, jeg er så lei av mennesker som utrykker sin apati ved smålige ”kritikk” av de som bryr seg, hva er egentlig poenget? Hvis en er likegyldig overfor alle overgrep som skjer daglig, så bare hold kjeft.

Men det er ikke en vilje til å endre verden som gjør at jeg engasjerer meg i enkelte saker, det er bare enkle små grunnleggende prinsipper som går på at verden er større enn lille Norge og den lille flekken av en stue en befinner seg på. At det faktisk ikke krever så mye å bry seg bare litt, det handler heller ikke om ”å være bedre enn andre”, men å utad kunne vise at en faktisk har noen få standpunkter som en holder ved. Jeg reagerer ikke på ting fordi jeg tror det forandrer noe eller at folk bryr seg, men fordi jeg føler jeg må si noe, det er det minste jeg kan gjøre.
Jeg har egentlig ikke noe tro på noe som helst, men jeg ser ikke noen grunn til å støtte eller rettferdiggjøre dritt av den grunn.

Jeg synes ikke det er så rart at folk går med diamanter som med pels, for det er ikke vært så mye fokus i media hvor grusom diamantindustrien egentlig er, at folk dør og lemlestes i gruvene (Men er det ikke innlysende?). Jeg synes faktisk mishandling av mennesker er hakket verre enn dyremishandling, men det er en annen sak. Jeg tror ikke folk flest tenker over hva som ligger bak. Eller kanskje de rett og slett gir faen.

Men pelsindustrien derimot, har det vært mye fokus på, så jeg kan bare ikke forstå hvorfor det eksisterer mennesker under femti som er villig til å kle seg i dyrelik. Jeg har heller aldri møtt noen som jobber med klær og mote som tar et standpunkt i mot pels. Det merker jeg særlig nå, når jeg jobber blant sånne. Jeg hører noen spake norske designere si: ”pelsen jeg bruker kommer fra sunne norske dyr som har levd et bra liv” eller noe annet vissvass tull. Sier de det mange nok ganger, klarer de kanskje å overbevise seg selv. Men er det ikke like greit å holde kjeft i stedet for å prøve med simple bortforklaringer eller tåpelige rettferdiggjørelser.

Filed under Arkiv | Comment (0)