bortskjemte drittunger

BORTSKJEMTE DRITTUNGER!
(Chicks On Speed)

Til jul fikk jeg ny TV, video, en hund, DVD spiller, oppvaskmaskin, gavekort p堏slo City, ny mobil selv om jeg har tre fra f?minke, ny PC, en haug med sm堢amser med sl? p嬠en mp3 spiller med digitalt kamera, h岳trikker, binderser og brevpost.

Neida, jeg bare tulla

Å smile

Et smil, et utrykk for en sinnsstemning, man beveger munnvikene oppover, ofte blir også tennene synlige.

Jeg smiler når du sier noe morsomt, når du er latterlig, dum, intelligent, fremstår som en idiot eller sier noe smart. Jeg ler av deg når om du har et stort ego, når du angriper meg, eller tror du er bedre enn meg. Jeg finner deg latterlig, om du er pompøs, om du tror dine bekjentskaper imponerer meg, om du skal sette meg på plass, eller fortelle meg hvordan jeg er uten å kjenne meg. Jeg ler rått av hersketeknikker, og lar meg ikke terge av idioti.
Jeg smiler når du har et poeng, når du har mistet tråden i samtalen, eller er kaver dypt ute i det. Jeg smiler for meg selv og alene. Jeg flyter avgårde og har det bra.
Men om du kjenner meg, vil du vite hvor du har meg. Det er bare å se på øynene.

Så jada, noen ganger smiler jeg, helt uoppfordret skjærer jeg den grimasen som viser frem tennene mine. Og egentlig så er ”noen ganger” helt feil, jeg smiler faktisk ganske ofte. Jeg flekker tenner og grimasen er mer eller mindre klistret fast i ansiktet. Det er som en medfødt refleks som ikke lar seg fjerne. Jeg smiler så mye at jeg nesten føler jeg må forsvare det.

Det føles ikke så verst, men det har sine konsekvenser. Det får ordene mine til å virke snille, det ufarliggjør meg, det forer egoet til mennesker som allerede har overflod. Eller det har motsatt effekt, som en utbrukt og barnslig hersketeknikk hvor man ler av motpartens argumentasjoner.

Jeg smiler fordi jeg har lyst, fordi jeg stort sett er glad, og det er umulig å vri av seg. Jeg gjør det ikke for å smiske med en tilfeldig butikkansatt, heller ikke for å flørte med en forbipasserende eller et mannfolk jeg prater med på puben. Om noen blir glad, i dårlig humør eller direkte gretten fordi jeg smiler til dem uten grunn, er det likegyldig. For det er verken rettet mot en dame i kiosken, noen som flakker rundt med blikket på dansegulvet eller en jeg passerer på gata, og jeg bryr meg mindre om hva de måtte tro.

Jeg smilte heller ikke til damen som skjelte meg ut på trikken, men etterhvert som ordene hennes ble mer skingrende, må jeg innrømme at det var henne jeg smilte til, og alt jeg følte var avsky. For første gang i mitt liv (og kanskje siste?), har jeg blitt skjelt ut fordi jeg smilte.

Så jeg smiler kvalmende mye uten å tenke over hva slags signaler jeg måtte sende ut, men hvorfor skulle jeg bry meg om det?
Men jeg må innrømme at det kan ha litt av den samme effekten som en lang gåtur i skogen om sommeren, der store langsomme kryp summer litt for nære huden og ansiktet, tiltrukket av svette og til tider befinner seg litt for nære kroppsåpninger. Trekker en pusten litt for dypt, vil et av disse insektene være på vei ned halsen, eller i vrangstrupen om en er riktig uheldig.

BRÅK
(Icon Of Coil)

Sentrum, nær bakken, naboen en pub, en pizzasjappe som selger vonde pizzaer, for ikke snakke om den puben som ligger rett ovenfor. Noen av de faste pubgjestene, eller lokale alkisene har hunder. Binder de ensomme skapningene utenfor hver sin pub og lar dem bjeffe og ule til stengetid. Blir eierne fulle nok så kan det hende dyret står til morgenen etter. Om de forsvinner, kommer det alltid nye tragedier.
Så er det partyleiligheter, mye lyder hver eneste natt, jeg ser politiet hente noen unge mennesker og det kommer nye. Feilene skal og må visst repeteres.
Men dette er et stille område, noen gater bortenfor har vi hele lørdagstrafikken på dagen, kvelden og om natten. Men dette er en liten by, det er faktisk ikke uteliv hele tiden og vinteren er ganske lun.

Her er jeg, og her vil jeg bo, jeg vet ikke alt som skjer rundt meg, jeg enser det nesten ikke. Og nattelydene har for lengst forsvunnet. Noen ganger skjer det nye ting, en nabo kjøper karokemaskin, med åpent vindu skråler gjestene til klokka syv om morgenen. Slikt forekommer bare om sommeren. Og man får lyst til å slå dem i hodet med noe en gang i blant.

Men så har vi den forbanna bilalarmen da, Når den setter i gang, er den umulig å stenge ute. Jeg var plaget, hjelpeløs og søvnløs i senga i natt. Jeg som ikke liker biler i utgangspunktet. Bor man i sentrum av en by, trenger man ingen bil. Det er et framkomstmiddel når man skal frakte ting man ikke klarer å bære, for større familier, handikappede eller folk som bor i utilgjengelige områder. Alle andre burde vise litt mer omtanke for omgivelsene og miljøet, biler stinker er stygge og ekle. Enkelt og greit.

En gang klarte en fyr å lure meg ut av den gode varme leiligheten på en søndagskveld. Der sto han å ventet, fjollete påkledd ved siden av en stor og hvit bil. Noe han tydeligvis var stolt av. Stakkars mann, for meg er alle biler like. Bil er bil, noen farligere enn andre.
Jeg ble med han på en tur. Lurte på om vi skulle stoppe et sted, ta en øl, eller noe alkoholfritt for han. Jeg foreslo det faktisk flere ganger, men intet skjedde. Som noen idiotiske rånere ble vi bare kjørende rundt i Oslo på måfå, til slutt var det bare å dra hjem igjen. Hva var egentlig poenget med det? Jeg ble aldri med han igjen på noe som helst.

Så i natt har jeg forbannet bilalarmer og biler generelt. Helt til jeg kom på en offentligtjeneste som skal være behjelpelig med sånne plager. Jeg er litt usikker, jeg har aldri kontaktet politiet før. Og tanken var ikke akkurat noe som appellerte til meg, så en lengre stund ble jeg liggende i sengen og grue meg. Helt til problemet stoppet av seg selv. Så jeg ble liggende å høre på en underlig hyling og sutring, som verken hørtes ut som dyr eller menneske, som barn eller voksen og diktet skumle grøssere inne i hodet mitt.

Rett før jeg sovnet igjen tenkte jeg den ekle tanken at i grunn kan hva som helst skje der ute og jeg vil ikke reagere. Lydene vil sannsynligvis være der, men ikke nå frem.
”Kom ut da for faen!” Skrek en full mann, ”ellers knuser vi ruta!” Men de lo, kanskje han sa noe helt annet? Lyden av musikk, fulle mennesker som snakket, jeg sovnet.

GLASSØYE
(Morphine)

“Are You a Mexican or a Mexican’t?” Det var mulig det var der jeg falt ut, jeg er ikke helt sikker. Det gode Desperado følelsen kom liksom aldri tilbake. Men ingen forventninger knust. Det var action, og noe som inkluderte øyeepler.

Tankene mine var ikke til enhver tid med på hva som skjedde på lerretet.

Det var ei jente, hun hadde en sammensunket holdning. Hun snakket, smilende, det var noe ved henne som utstrålte et sterkt sosialt trang. Det var ikke bare en voldsomt behov for selskap, men noe som skrek etter oppmerksomhet. Det kan jeg leve med, noen mennesker krever mer oppmerksomhet enn andre. Enkelte individer vil alltid være synlige i øyekroken uansett hvor mye man ignorere eller snur hodet bort, de benytter ethvert stille øyeblikk til å hoppe inn i synsfeltet, med ord og bevegelser, bare for å kreve og kreve.

Vanligvis er det ikke noe jeg finner stakkarslig, for folk flest synes jo at sånne mennesker er ganske underholdende, en del jenter blir faktisk sjarmert av brautende vitsefortellende mannfolk. Disse menneskene har en tendens til å bli midtpunktet. Men så har vi noen av det slaget som prøver og krever for hardt, det blir noe desperat over det. Man kan være snill, forstå og forstå, men et sted går grensen.

”Jeg har glasseøye jeg!” Hun tappet seg på øyet, dunk dunk. Fascinerende, trist.
”Åja jøss” kan man svare og ikke så mye mer.
”Jeg kan godt ta det ut hvis dere vil?!” Glad, smilende. Vi var flere som skjærte grimaser.
”Nei!” Det var ikke et entusiastisk-skrekkinngytende-vi-vil-gjerne-se-noe-ekkelt-nei, men et dette-vil-vi-virkelig-ikke-se-nei. Men av og til er det vanskelig å skille forskjell på nei’er, og dette hadde hun tydeligvis gjort før i sosiale sammenhenger og hadde sikkert fått mange reaksjoner.
Inn og grave med fingrende, og så lå dette glassøyet i hånden, et tomrom i der øyet skulle vært. Det var ikke pent. Men hvordan kunne hun vite det?

Det var ikke bare jeg som ristet på hodet og forlot rommet. Hun kunne komme til å gjøre det samme en gang til, kanskje ta inn og ut det øyet hele kvelden. Sånt har ikke jeg tålmodighet til.

ignore

IGNORE
(Black Sabbath)

Ignore er en veldig fin funksjon, et trykk og personen er borte. Uansett hva den personen måtte finne på å si videre, vil det ikke nå frem. Denne funksjonen plager ingen, og kan ikke misbrukes.
Tenk hvor fantastisk det ville vært, om man kunne gjøre sånn på puben da, eller på jobben, i klasserommet, ja uansett hvor en måtte befinne seg. Et lite tastetrykk og mennesket ville ikke en gang være synlig.
Man kan alltids drømme.

Er det forresten mulig å blokkere URLen sin for visse IP-adresser? Eller gjøre noe lignende med telefonen? Det er kjedelig å måtte bytte telefonnummer, eller la være å registrere seg bare fordi det finnes plagsomme mennesker.

silikon

SILIKON
(Depeche Mode)

I natt drømte jeg at jeg hadde fått silikonpupper, guffent uten tvil, det lå som et kaldt lag oppå brystet. Jeg gikk med utringninger og noe som presset dem opp og ingen så ansiktet mitt lenger. Det klumpet seg og ble hardt, det lot seg heller ikke kontrollere, da klumper av silikon skilte seg fra hverandre og tok veien opp mot halsen eller ned mot magen. Jeg måtte bruke mye tid på å dytte det på plass, disse harde klumper som lå under huden. Det var ikke det minste kult.

Da jeg våknet kom jeg til å tenke på et mannfolk jeg var med litt (for en del år siden), vi har aldri vært kjærester og jeg klarer ikke helt å finne på gode unnskyldninger på hvorfor jeg egentlig var med han. Uegennyttig og snill som han var, tilbød han meg silikonpupper. Et generøst tilbud hva?

sentimentalt pissprat

SENTIMENTAL
(Tool)

Jeg vil ha han, jeg vil at vi skal drikke oss fulle sammen, spise gode middager. Vi kan ha lange videokvelder med dårlig sci fi og kung fu sammen, spise digg til tenna råtner, våkne opp sammen og lage skikkelig frokost. Om det er sommer kan vi dra på hovedøya og bade, vi kan sitte ved Akerselva eller Middelalderparken og drikke iskald øl. Er det vinter kan vi ake i Korketrekkeren og lage snømenn. Tilbringe kvelder på bra restauranter og planlegge ferier sammen.

Jeg liker han, måten han snakker på, øynene, hendene, myk hud, stemmen, høyden… Noe han gjør, får meg til å mykne opp, gjør meg totalt tilbakestående og spak. Kvalmt som faen, hva?!

En uke er vel hva jeg trenger, toppen to dager. Bare sånn at jeg får en mulighet til å se hvor uinteressant dette mennesket egentlig er. Alt jeg ønsker å er se hans svakheter. Plukke det fra hverandre. Le av hans banaliteter, se hvor lite omtenksom han er, hvor vanskelig han synes det er å uttrykke noe som helst.
Når vedkommende dukker opp sånn en gang i halvåret er det nemlig litt vanskelig å se ens begrensninger. Man trenger litt mer enn fine øyne og et pent smil.

Så vil jeg dumpe han, be han dra til helvete.

TULL OG TØYS!
(Leonard Cohen)

En mann sa i går at en voldtekt er en høyere livsform som inntar en lavere livsform. Og jeg må si at jeg ikke forsto hva han mente med det. Hva kan det ha vært han har prøvd å forklare? Jeg vet ikke egentlig om jeg har lyst til å vite hva dette mennesket måtte tenke om det, men likevel, jeg må jo si jeg lurte litt. Kanskje han bare formulerte seg ekstremt klønete?

alene?

ALENE?
(The Doors)

Hun bodde i en stor by, helt alene, byen hadde langt flere innbyggere enn hele Norge. Det er klart man blir liten. Langt fra familie, der hvor det ikke finnes venner får det å være alene en helt annen betydning. Så hun fant seg kjæreste, den enkle veien til et sosialt liv, en kjapp kortsiktig løsning som sikkert var greit for begge parter. Han hadde også noe som trengtes å fylle ut.

På vei hjem fra byen ble en jente overfalt av en tilfeldig mann, hans intensjon var å skade en dame. Hun ble overfalt ene og alene fordi hun var en jente på feil sted til feil tid. Dette fortalte de henne overalt, hva hadde hun egentlig der å gjøre alene? Og verden forandres. Å være alene er ikke lenger et privilegium unnet henne. Det forandret seg til en trussel, noe farlig, noe som kan rettferdiggjøre andres overtramp. Ingen i familien, ingen venn eller noen psykolog kan gi henne hva hun trenger. Hun går på en bar, og der sitter han. En som trenger henne, en som lenge selv har søkt for han har aldri hatt den treningen som kreves, hans liv er ikke fullstendig uten noen ved siden av. De finner hverandre, blir kjærester.

Også har vi mennesker som år etter år henger dem sammen, gjør hverandre til latter offentlig, hakker på hverandre, driter hverandre ut foran venner. Men de holder sammen, er de glade i hverandre? Eller bare livredde for å være alene? Kanskje hun på ett eller annet tidspunkt klarte å innbille seg selv at hun aldri var bra nok for noen annen? At de derfor må klamre seg til hverandre for at de tror det ikke finnes andre?

Og så er det andre ting, så fort man befinner seg i en situasjon hvor ting ikke fungerer, blir det plutselig så lett å klamre seg til det som måtte dukke opp. For det er i grunn verdens minste problem å finne seg kjæreste, det er alltid noen der ute som trenger selskap. På den måten kan man støtte seg på hverandre, og alt virker så bra.
Eller finnes det noen forhold overhode som oppstår av noe annet enn behov? Fordi man ikke vil tilbringe dagene alene eller våkne opp i tom seng? Eller kanskje man er i et forhold på grunn av jevnlig sex?

Dette er litt av hva jeg kom til å tenke på da jeg plutselig vekslet blikk med et menneske jeg fant attraktiv på et utested. Kule klær, fin hårfrisyre, høy, fint ansikt, andre kvaliteter dette mennesket har eller mangler aner jeg ikke noe om. Og plutselig legger jeg merke til at det er flere av dem. Enten har det begynt å dukke mange mennesker jeg finner tiltrekkende helt uten videre, eller så jeg bare har begynt å legge merke til dem. Hvilket sammentreff! Ubevisst søkende og fortsatt fornektende. Men bare fordi jeg er i situasjon hvor jeg mildt sagt ikke finner noen vei ut av, skal jeg liksom søke etter noe å klamre meg fast i? Jeg liker ikke sånne utslag, og jeg vil ikke gi etter for det.

Men på en annen side, hva er det som er så utrolig farlig da? Oppstår ikke alle forhold på grunn av et eller annet behov? Jeg tror nok ikke følelser oppstår helt uten videre, og egentlig tror jeg ikke på noe som helst. Bare at man alle ting man finner så spesielt, alle disse tilfeldige tegn på at dette er den riktige for en, er bare enkle koblinger man gjør i hodet for å få det til å virke betydningsfullt.

Så jeg vil ikke gi etter for noe tydeligvis, kanskje fordi jeg av en eller annen grunn ser på hele forholdsopplegget som et tegn på svakhet? Noe som bare er tull. Og hvorfor har jeg fått det for meg at det å ønske seg noen i små øyeblikk er det samme som desperasjon?
Men jeg husker jeg våknet en dag og tenkte; ”faen heller, jeg har nesten ikke vært singel siden jeg var seisten, går det an å leve uten en person, uten å bli totalt despo?”

KJÆRESTER
(Coil)

Hva skjer med mennesker? Enkelte går inn i forhold og blir kjedelige. De legger fra seg alt som er av interesser, og plutselig så snakker de ikke om annet enn en eller annen type. Hvorfor det? Går det virkelig ikke an å holde på sitt gamle jeg bare fordi man tilfeldigvis har ”slått seg til ro”. Og hvorfor skal det å slå seg til ro for så mange være det samme som å legge vekk alt av aktiviteter for å la hjernen til en annen tenke for en? Eller slå seg sammen til et dobbeltindivid, på den måten slipper man alt av komplikasjoner og uenigheter, sånn at man bare kan nikke sammen. Helt til det eksploderer. For kan det fungere i lengden?

Også sier man ”jeg”, når de egentlig mener ”vi”. Altså ”jeg kommer”, betyr ”vi kommer”. Så man kan egentlig bare forberede seg på å være den tredje person, og snu hodet vekk når sutringen fra den ene kanten starter ”jeg vil hjem”. At en kan gå hjem alene, er og blir utenkelig for dem. Og når hun plutselig dukker opp alene, er det fordi mannen er ute med gutta. Noe som forekommer sjeldnere og sjeldnere.
Så begynner de på ett eller annet tidspunkt og slafse på hverandre. Snakke baby språk, eller noe annet tilsvarende internt tull, jeg finner det veldig uhøflig, særlig når jeg har blitt invitert med, man kan faktisk spare sånt til man kommer hjem?
Kanskje enkelte jeg kjenner håper at jeg skal få meg kjæreste snart, så vi kan gå ut alle sammen som par, la meg aldri bli en sånn!

Og ikke kan man lenger stole på sin venninne for man vet at vedkommende vil drøfte alt med kjæreste. En fyr som overhodet ikke har noen lojalitet til meg får plutselig oversikt over meg. Man kan rett og slett bare drite i alle fortrolige samtaler videre og heller snakke om felles interesser. Men når alle interesser er lagt bort til fordel for en mann, ja da blir det svært lite igjen.

Og hva skjer til slutt? Jo den samme gamle klisjéen, noe går galt, det blir slutt og ops, ingen venner venter, for de har jo lagt alle aktiviteter, da også hjernen på is. Dermed blir det så og si umulig og skilles. Men det er deres problem. På den måten setter man seg selv i slik situasjon at det så og si er umulig å være singel for lengre perioder, da man er vant til å sentrere alt rundt en person og tydeligvis ikke har noen evne til å bygge opp eget sosialt nettverk.

Og dette kan man lese en artikkel om annenhver måned i dameblader, fra Starlett (finnes det ennå forresten?) til KK.
Jeg bare forstår ikke at det skjer gang på gang. Jeg ser folk gjøre det hele tiden. Et forhold trenger vel ikke på død og liv å være et sosialt drap, eller hva?