Sex
SEX
Hvordan går man egentlig frem? Man har møtt en person man liker, skal man hoppe til sengs med en gang, eller skal man vente til det rette øyeblikk? Og når er egentlig det rette øyeblikk? Og tenk hvis man bruker lang tid på å bli kjent å så går alt til helvete fordi man hoppet til sengs, er det ikke da litt kjedelig å ha brukt så lang tid på personen først da? Eller tenk hvis man ødelegger noe som kunne blitt veldig kult ved å ha sex med en gang? Men jeg skjønner ikke hvordan noe kan bli ødelagt av sex. (Sånn bortsett fra utroskap ødelegger forhold, men det er en helt annen sak) Og det til tross for at jeg har hatt vennskap som jeg ikke lenger har, fordi vi ble fulle og hoppet til sengs. Hvorfor går det ikke an å bare ha sex da, og hvis det ikke egentlig var noe særlig, at man ikke passet sammen, så glemmer man det og fortsetter som venner? Okay, det fungerer kanskje aldri… Det er ikke mange ekser eller lignende jeg har et godt vennskapelig forhold til nå.
Jeg er ikke noe fan av one nights, det er i vært fall helt sikkert. Til tross for at sist gang jeg tenkte jeg skulle ha det, varte forholdet i over tre år…
Æsj, det finnes ingen fasit. Jeg tror jeg rett og slett skal forbli singel noen år.
KJØPT FRI TIL KJÆRLIGHET
Er det bare jeg som reagerer på den tittelen? Ordkombinasjoner som frihet, kjærlighet og penger, kan umulig representere noe annet enn en livsløgn.
Showet handlet om nordiske menn som dro til Thailand for å finne seg kone…..
Må bare si at det å kjøpe seg en kone er hakket verre enn å gå på strøket. Ekle ekle mannfolk! Heldigvis er ikke dette representativt for menn, selv om de som benytter seg av slike tjenester, gjør sitt beste for å normalisere det.
vin
VIN
Mannen i vinbutikken brummet uforståelig, det var utvilsomt komisk, jeg hørte bare gjæring Nille og to bøtter. Jeg gledet meg til å kunne fortelle en venn at jeg hadde møtte do-it-yours-self-mannen til Kristoffer Skau.
Følg bruksanvisningen nøye, hørte jeg, i det vi gikk fornøyde ut av butikken med en 20 liters dunk. Vi følte oss en smule grådige da vi gikk bortover Torggata. Jeg hadde brukt de siste kronene på dette, og om litt skulle vi grøftefylle ved Akerselva på billig rødvin. Vi skulle overleve denne sommeren til tross for at vi var blakke med andre ord.
Så kom alle skrekkhistoriene. Jeg møtte faktisk ikke på en person som hadde noe positivt og si om hjemmelaget vin. Likevel gikk vi i gang. Kokte opp vann, miksa tørre frukter og sukker, målte alt til riktig temperatur og blandet det sammen. Nøye og litt irritert over at det var så mye stress. Det var i grunnen ikke stress i det hele tatt, jeg vet ikke helt hva jeg hadde tenkt, at det var en gedigen saftblanding kanskje? Jo på et vis, men det er så mye styr med å holde blandingen til riktig temperatur hele tiden.
Drømmen jeg hadde samme natt kommer stadig i tankene og jeg blir lattermild. Da forlot vi et adopsjonsbyrå med et barn i en kurv. Jeg og min venninne hadde altså adoptert en unge sammen og dette skulle gå så bra. Egentlig hater jeg sånne drømmer, for jeg neglisjerer alltid barnet totalt. Denne drømmen var bare komisk på grunn av de tydelige assosiasjonene.
Heldigvis skal dette vinbarnet vårt bare ristet en gang om dagen den første perioden og holdes i riktig temperatur. Klarer jeg ikke det, er jeg kanskje ikke skikket til å bli en mor…? eeeee…..
Vel, dette blir spennende…
Filed under Arkiv | Comment (0)gretten type
…
Han var mer enn gretten på telefonen, han var tvers igjennom sur. Han sa han skulle røyke en for så å legge seg. Ida avvist igjen. Det spilte ingen rolle, men hans problemer interesserer meg ikke, dessuten hadde han verdens tynneste unnskyldning. Han kommer vanligvis vær gang jeg spør og han legger seg aldri tidlig.
Fint, hjem alene etter fire øl, hjem til en leilighet full av ustabile mennesker. Avvist av en gretten fyr. Nei jeg lot det ikke gå inn på meg, dagen hadde vært alt for bra til det, jeg la meg heller til å sove. Ble vekket av banking på døra. Jeg spurte hvem det var, fikk svar, sa at det ikke passa, snudde meg rundt. Det ville ikke gi seg. Men det hjalp å legge hodet under puta. Det værste som kunne skje var at vedkommende ville prøve å komme inn, for jeg har ingen lås. Det eneste jeg har å forsvare meg med da, var en plastikk øks som henger over sengen. Men symbolikken burde vært skremmende nok for den personen.
Det var menneske jeg nettopp har kastet ut av leiligheten, han er fortsatt ikke helt ute, han hadde gitt nøkkelen sin til kjæresten og blitt innelåst da jeg kom hjem. Jeg kunne ikke bry meg mindre, han hadde i vært fall mat og vann.
Dette var egentlig bare en idiotisk avslutning av en veldig bra dag som jeg hadde tilbragt utendørs i parken med venner, grill og øl. Da jeg våkna igjen neste morgen var det glemt. Og helgen fortsatte i god tone. På øvingen fikk vi vite at vi skulle spille på en tretti års dag og vi holder på å øve inn fire nye låter. Jeg blir veldig entusiastisk av å tenke på det.
Jeg fikk også vite at bassisten hadde vært på konsert til bandet til min gretne venn dagen før. Noe sladder om at vedkommende hadde våknet i Sofienberg parken og mista alle tingene sine. Akkurat den nyheten gå meg en mer eller mindre guffen følelse. Fyren var i trøbbel, før eller siden skulle jeg bli den ufrivillige krisehobbypsykiateren hans. Men jeg orket ikke gnure på det, jeg tenkte jeg skulle ligge langt unna, lage litt avstand.
Men så dukket han opp hos meg, med en vanvittig historie som endret seg litt hver gang. Livredd for å miste meg, noe han egentlig har gjort for lenge siden. Han lyver fordi han er redd for konfrontasjoner.
Hvordan lage en troverdig historie som forklarer hvorfor en person kan våkne opp i en av Oslos parker i undertøy? Historien var full av hull, selvsagt. Jeg ville ikke vite. Han vil jeg skal bry meg, men jeg orker ikke.
Jeg bare lurer: Hvorfor utsetter man seg selv for slike ydmykelser? Jeg ser ikke en gang humoren i dette.
Svik
Jeg tråkket inn på badet og kjente sand under føttene. Ikke den som de bringer med seg utenifra når de glemmer og ta av seg skoene. Denne sanden er hvit med enkelte større korn i seg, som oppsmuldret gips. En liten stund undret jeg hvor den kom fra. Men det kreves ikke så mye for å skjønne det.
Der oppe var en liten sprekk, luken var ikke skikkelig igjen. Noen hadde tydeligvis åpnet takluken, hvorfor?
Gulvet ble feiet, sporene forsvant, jeg glemte saken.
Men så skjedde det igjen, ikke denne gangen hadde vedkommende klart å sette luken skikkelig på plass. Og igjen ble jeg forundret. Der oppe var det kun masse insekter og en varmtvannskran, hva var det som gjorde at noen gang på gang hadde behov for å snoke der oppe?
For å komme til må man stå på en stol, jeg er 175 høy, klarer akkurat å strekke opp armene og fomle litt rundt, alt jeg kjenner da, er masse støv, sand og noe som føles som grus. Men klarer ikke å se hva som måtte befinne seg der for det er helt mørkt. Men jeg har aldri gjort noen store undersøkelser, for jeg kan ikke finne et lite rom som kun inneholder en varmtvannstank noe særlig interessant. Det er heller ikke mulig for et voksent menneske og krype opp der, men man skal ikke se bort i fra at hvis jeg hadde vært et barn ville jeg funnet dette uhyre spennende, og jeg ville nok klart å komme opp på et vis.
Gang på gang kom jeg inn på badet og noen hadde tydeligvis rotet rundt der oppe. Det begynte å irritere meg.
Noen ganger ligger alle opplysningene til rette, det er bare enkle koblinger som skal til.
Jeg husket han hadde nevnt høyder, at bikkjer ikke kunne komme til. For en idiot, hvor grenseløs dum går det an å være, akkurat som hundesnuten bare er konstruert til å lukte i en vinkel langs bakken!!
Han hadde spurt om hva som befant seg der oppe. Det har heller aldri vært noen tvil om hva alle menneskene som hele tiden kom og gikk egentlig skulle. Det var ingenting ekte rundt hans popularitet, det visste vi alle. Så var det all trafikken av folk, inn og ut av badet, smelling i dørene. Nei, det var nok ikke bare ølet fra festingen som skapte uroen.
Men at det var snakk om et større svik som dette, ville jeg aldri trodd.
Naivitet fra min side. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg aldri ville trodd det. Det er finnes ingenting som tilsier at dette ikke skal foregå i mitt eget hjem. Jeg vet da hvordan disse menneskene er. Men i større kvantum? Jeg er sikker i min sak. Ved første anledning skal jeg få det bekreftet. Hva jeg gjør videre, vet jeg ikke ennå.
Filed under Hverdag | Comment (0)