Dyreliv i leiligheten
Jeg åpnet øynene, et lite billeaktig dyr krøp over puten, rett under nesen. Jeg fant det en smule upassende da jeg ikke helt vet hva det har i min leilighet å gjøre. Smørbiller foretrekker fett, ergo ville det vel ha større trivsel på et kjøkken? Alt jeg kan håpe på at det ikke var noe slags åtseldyr, eller noe som spiser treverk og trives blant råte og mugg.
Sølvkre derimot, små idiotiske kryp, trives i mørket på steder med mye mugg og fuktighet. Der treverket har vært fuktig i årevis og riktig godtgjort seg, har de party.
De kryper rundt doen, i dusjen og løst rundt på gulvet. De små sølvglinsende og vingeløse dyrene som stadig formerer seg, rekker sjeldent å gjemme seg helt før man tråkker barfot inn på baderomsgulvet. Hadde de bare klart det, ville det vært lettere å ignorere dem.
Det var før edderkoppene kom. De som har litt størrelse, de lusker rundt i leiligheten, Bortskjemte på de utrivelig små muggdyrene vil de vokse og formere seg. Men det er godt mulig de små billene blir for hard kost for disse leddyrene.
Jeg tror faktisk jeg foretrekker edderkopper… Men jeg ser en slags utvikling her, hva blir det neste?
Filed under Hverdag | Comment (0)Fetisj
En samtale jeg overhørte:
En fyr: ”Jeg må bare spørre siden jeg har hørt så mye prat liksom; er bandet deres nazi eller?”
Blackmetaller: ”Neineinei, det er vi absolutt ikke… heh…”
En fyr:”Jeg hørte bare at…”
Blackmetaller: ”Neida, neida, vokalisten er riktig nok ganske arisk…”
En fyr: ”..å…”
Blackmetaller: ”..men liksom, han har en fetisj for negerdamer, han kicker skikkelig på dem…”
En fyr: ”å, han har det…”
Blackmetaller: ”….så han er i vært fall ingen rasist….”
Fem ganger har jeg forsøkt å skrive en kommentar til denne samtalen. Men er tom for ord.
Filed under Sex sex sex (og kjønn) | Comment (0)Hormoner
De er plagsomme, til tider styrer de hodet for mye. Om de bare kunne avskaffes ville alt blitt mye bedre og jeg kunne konsentrere meg om andre ting.
Men det er litt godt da, være opphengt i en eller annen person, føle endrorfinhormon rushet og ruse seg på det. Men det gjør en irrasjonell, en gjør idiotiske valg, finner på de mest nedverdigende ting.
24 timer i døgnet ukonsentrert. Oppturer avbrutt av idiotiske nedturer. Plutselig blir det å holde en normal samtale med vedkommende et problem.
Men er det en? De er overalt, jeg oppdager sider ved meg selv som jeg ikke visste jeg hadde. Jeg observerer, ”stå der, nå ser du bra ut”, tenker jeg. Ser aldri helheten. Men bare deler. Jeg fetisjerer kroppene, gjør dem til gjenstander. Små ting ved dem gjør meg ut av fatning, må de gå med så trange T-skjorter?
Andre ganger er jeg sentimental. Vi er skapt for hverandre. Jeg klarer å gjøre hver minste lille ting spesiell, finner små detaljer, får alt til å bli såkalt romantisk. Måten vi møttes på, ting vi sier til hverandre. Blikk, smil.
Men jeg tror ikke på slike løgner. Jeg kan bygge dem opp når jeg trenger dem. Jeg kan finne en, når jeg trenger en. Jeg har godt av tid for meg selv. Og jeg vil finne ut om det er mulig å leve uten å søke etter en. Jeg benekter det alt jeg kan; noen ganger ønsker jeg meg en. Bare innrømmelsen er en motstrider alt jeg står for når det gjelder selvstendighet. Å søke har lenge vært det samme som desperasjon i mine øyne. Hvor attraktivt er vel det?
Men er det egentlig løgner? Det er en annen variant av sannheten.
Det eneste som angriper meg nå, er en lykkerus av hormoner, endorfiner som tar kontroll. Jeg tror det må være en slags sinnssykdom hvor følelsene er sterke og intense. De gjør noe med oppførselen. Jeg er på en måte som jeg finner fjollete. Jeg hater det samtidig som jeg er alt for glad til å kunne bry meg.
Lenge har jeg vært med på å plukke det i fra hverandre, latterliggjøre det. Jeg har ledd av alle nedverdigelser folk utsetter seg for når de forelsker seg, alle de blødmene og klisjeene. Å ta kontroll burde ikke være noe problem tenker jeg. Bare unngå det, få et liv, få noen hobbyer. Den store kjærligheten finnes ikke. Det er ingen person der ute for noen, men folk klarer delvis å tilpasse sine liv. Og mange lider over at de har gjort store feil, og alt på grunn av en liten forelskelse. Mens andre igjen klarer seg utmerket, det handler om gjensidig respekt. Så mye mer enn hormoner som tar av.
Jeg tror egentlig ikke det er en stor forskjell i det hormonrushet jeg opplever og en forelskelse, men jeg er heldig nok til ikke å ta det seriøst, og jeg er ikke konsentrert om en person.
Men hvorfor skulle jeg ikke ta det seriøst? Da det holder meg våken om natta. De dukker opp i tankene mine i alle mulige upassende anledninger. Og jeg faller ut. Konsentrasjon finnes ikke. Jeg reduseres, jeg gjør ting mot mine prinsipper. Jeg har ingen kontroll. En telefon og jeg er ute av rommet, forlater så vidt påbegynte halvlitere og godt selskap. Alt for en eller annen dud som tilfeldigvis tok kontakt.
Og oppførselen? Jeg tør nesten ikke snakke om den en gang. Jeg ler og smiler nok som det er.
Det er jo alvorlig, for hva får jeg egentlig ut av dette her? Hva er dette for noe å tenke tilbake til?
Jeg tenker tilbake til tidligere forhold, hvor isolerte og opphengt vi kunne bli i hverandre. Det var godt der og da. Men er det minner jeg egentlig bryr meg om å ha? Jeg husker heller tilbake til reiser, konserter, ja bøker jeg har lest for den saks skyld og finner det langt mer givende enn en teit forelskelse.
All tankevirksomhet stopper jo totalt opp!
Jeg våkner nok opp en dag, med et sviende og kløende underliv eller midt i et forhold med en person jeg ikke har en ting å prate med om, bare fordi han ”så bra ut”. Kanskje fornuften kommer før den tid… Jeg kan jo skylde på at det er vår.
Filed under Sex sex sex (og kjønn) | Comment (0)