Jeg så for meg at hun bodde i et lite hus med hunden sin, kanskje en kjæreste?

Jeg aner ikke hvorfor jeg tenkte det. Men hvorfor skulle hun ellers flytte fra et sted omgitt av venner som hun hadde satt personlig preg på?

Jeg lot ikke henne ta plass i mine tanker, jeg var lykkelig hun var ute av huset, jeg kunne ikke fordra henne, den skjærende stemmen fra bakgården om morgenen, hunden som alltid gneldret mot meg, hennes fiendtlighet og hvordan hun rettet irrasjonelle konspiratoriske beskyldinger mot meg.
Jeg kjente igjen faktene fra et annet sted, omkranset av paranoide trekk, jeg var demonisert og gjenstand for forakt. Det slo brått og overraskende ned på meg, og smitteeffekten var akutt og varig; Jeg kunne ikke fordra henne.

Hard og aggressiv var hun. Hvordan kom jeg på kant med henne? Jeg forsto ikke hvorfor hun var så hatefull mot meg. Hun lyttet til Deep Purple og Tom Waits, var på min mors alder, hadde rocka venner som kjørte motorsykkel, hvorfor kom ikke jeg og henne over ens? Jeg lytter ikke så mye til Deep Purple og mine venner kjører ikke motorsykkel, men vi hadde kanskje noe til felles likevel?

Og brått var hun ikke der lenger, jeg så ikke en gang et flyttelass, men hørte ikke lenger hennes stemme i bakgården om morgenen og ingen stelte plantene. Jeg kunne bevege meg rundt uten å frykte nye usammenhengende anklager.
Alt jeg følte var lettelse. Jeg var fri, hennes blikk og beskyldninger var borte.

Men jeg tok feil; hun hadde ikke flyttet til et hus med en egen hage, og hunden i bakgården som gneldret til meg var ikke en ny ilter hund, men den samme som før. Eieren var død.

Mens jeg sendte foraktfulle tanker mot henne lå hun døende i sin egen leilighet, og da jeg kjente stemningen lette fordi hun ikke lenger bodde der, var det fordi kreft hadde tatt livet av henne.

Nei, dette er ikke sentimentalitet, men innsikten gjorde forakten og tankene mine meningsløse, de forduftet der og da.

En dame kunne fortelle meg følgende etter et inngrep:
− Før måtte jeg gå med push up hele tiden, alltid passe på å dekke meg til, puppene var ikke som før etter barnefødsler.
Nå må jeg dekke meg til fordi alle ser med en gang at det er silikonpupper.

Hjernekirurgi er så mye vanskeligere…

Hjernekirurgi sa du? Neinei, jeg er redd for å høres banal og enkel ut her, men det man trenger er et kirurgisk inngrep i samfunnstrukturer, en heavy operasjon som trenger den finessen og en skarphet verken kirurg eller skalpell har.

Ålesund i juli

Dette er sommeren for utprøving av nye grenser, ikke bare hvit bluse, men har har jeg også dandert en blomsterbukett, den forskremte ene leser jeg har igjen må forstå at dette er ytterst radikalt for meg. Snart er jeg tilbake på en gravlund et sted i Europa

I hvert fall når vi har dager som dette.

Dette er fra i går da jeg satt på verandaen med smoothe av eple og ferske jordbær. Måtte det komme mange slike dager fremover.

(Bildet tatt av Synnøve Evy)